Alexander L. Kielland-statuen på torget i Stavanger (foto Christian Bickel)

Fugleelskeren Kielland

Visste du at Alexander Kielland bar på en drøm om å bli fugleinspektør på Jæren, og at han hadde svært moderne tanker om vårt felles ansvar for å verne om naturen og dyrelivet? 

- Dersom det ikke var det uheldige, at Stortinget for alvor har votert at jeg er umoralsk, så ville jeg ansøke om å bli fugleinspektør på Vestlandet. Så ville jeg reise omkring og lære folk om fuglene, fremvise de alminnelige, så alle kunne ha fornøyelsen av å gjenkjenne dem i naturen; venne folk til å lytte til deres sang og skrik og til å interessere seg for deres liv – deres reder, egg og unger.

Alexander Kielland var svært opptatt av det rike fuglelivet på Jæren, og favoritten hans var vipen. Fugler i ulike former dukker ofte opp som et motiv i tekstene hans, og i novelletten «Torvmyr» er fortellerperspektivet lagt til en gammel ravn, som flyr over landskapet og undrer seg over menneskenes hensynsløse framferd.

Kiellands kjærlighet til jærlandskapet og engasjementet for det lokale dyre - og fuglelivet kom tidlig. Familien tilbrakte mye tid på landstedet på Orre, og gjennom hele livet vendte han stadig tilbake til dette barndommens paradis. Den utbredte jakten på småfugl og plyndring av reirene gjorde ham rasende, og han ønsket at det skulle bli forbudt å jakte på småfugl, sanke egg og forstyrre reirene i hekkingen. I det siste brevet han skrev til sønnen Jens Zetlitz Kielland, bare noen uker før han døde, forteller han om en plan han ønsker å legge fram for kongen om å frede et område langs kysten og anlegge et naturreservat her. Håpet var at sønnen skulle overta drømmen hans om å bli fugleinspektør. På tross av engasjementet for jærfuglene var likevel dikterens livrett «agerhøns med champagne», en kostbar delikatesse. Agerhøns, eller rapphøns, ble utryddet i Sør-Norge rundt forrige århundreskifte, som følge av omleggingen til moderne jordbruk.

Fuglelivet langs jærkysten er unikt. Her lever fortsatt mange sjeldne fuglearter, og her mellomlander trekkfuglene om våren og om høsten. I dag ligger Revtangen Ornitologiske Stasjon på Reve, bare et steinkast unna Kiellandfamiliens landsted på Orre og Orrevatnet der dikteren likte best å fiske. Stasjonen driftes av Stavanger museum, som registrerer og ringmerker opp mot 12 000 fugler her hvert år.

Fugler som litterært motiv

Fugler av ulike slag er et gjentakende motiv i Kiellands forfatterskap. Småfugler, sjøfugler og tamfugler dukker opp i mange av tekstene hans. Fuglene representerte friheten og skjønnheten, og i dette utdraget fra «Gift», en av hans mest leste romaner, er uglene i domkirken et symbol på lærdom og gammel kunnskap som lurer i de mørke hjørnene av kirken, bispegården og katedralskolen, der dikteren selv hadde vært elev:

- Uglene bodde i det hugne løvverk rundt de høye spissbuede korvinduer i domkirken, og i de firkantede muråpninger oppe i tårnene. Lydløst hadde de fløyet i seks hundre år mellom kirke – og klostervinduer, fra skorsten til skorsten, gjennom porter og huller og i lange, trange korridorer, hvor de møtte lærde menn på filtsko med bøker og pergament. I storm og mørke netter hadde de sittet på stenene fremfor det lille buevindu, hvor det var en lysstripe; og deres ville skrik hadde fått den bleke mann der inne til å korse seg («Gift», 1883)

Trekkfuglen Kielland

Men natt og dag fløy trekkfuglene nordover. Og alt eftersom de kom over kjente steder, dalte hver flokk til sitt hjem, ropende farvel til dem som skulle enda lenger, spredende liv og lystighet over det gamle, forfrosne Europa – i skog og mark, rundt menneskenes hus og langt ute i sivet i de store stille sjøer. («Arbeidsfolk», 1881)

Kielland var sterkt nyttet til hjembyen Stavanger og til Jæren, men klarte ikke alltid å slå seg til ro her. Han har blitt sammenlignet med en påfugl, en forfengelig spradebasse med flosshatt og silkehansker, men kanskje han egentlig speilet seg mest i trekkfuglene? Han var en rastløs sjel, som til tider følte seg som en fremmed fugl i hjembyen. Lengslene hans gikk sydover, mot Europa og fjerne himmelstrøk. Han bodde i perioder i utlandet, i Frankrike og i Danmark, men hver gang han var på reise, lengtet han hjem til Stavanger.

Som et resultat av denne utferdstrangen dro han våren 1891 på en sjøreise fra Stavanger til Portugal. Under hele reisen førte han dagbok, i form av små tegninger og beretninger om hva som møtte ham om bord på skipet og i de ulike havnene han besøkte underveis; Dover, Bordeaux og «Lissabon». Fortellingene sendte han hjem som korte reisebrev til de fire små barna i Stavanger. De ble senere samlet og utgitt som «Journal for de Smaa» i anledning Kiellandjubileet i 1999, illustrert med dikterens egne tegninger. Her kan man blant annet lese om noen av fuglene han observerte på reisen sin:

- I Formiddag kom der en Stendilp og satte sig paa Skibet; siden kom en løien Bekkasin med saa langt Næb. Den har fulgt os siden og sidder vist nu gjemt etsteds. Under Vandtønden paa Dækket saa jeg en liden Rødkjælk, og her er vist flere smaa Passagerer. Det er netop i Træktiden, og Fuglene er saa trætte, at de sidder stille og ser på oss; men i morgen, tænker jeg, de fyger videre eller vi faar nye. (torsdag 23. april 1891)

Jordvern og økologi

I novelletten «Torvmyr» fra debutåret 1879, bryter Kielland med den realistiske historiefortellingen og legger fortellerperspektivet til en fugl som flyr over Jæren og betrakter menneskene og landskapet:

- Høit over Lyngsletterne fløi en gammel fornuftig Ravn. Den skulde mange Mile vestover, helt ud til Havkanten, for at grave op et Svineøre, som den havde gjemt i den gode Tid. Nu var det sent paa Høsten og knapt for Føden.

Gjennom ravnens blikk beskrives et landskap i endring, og natur som er preget av menneskenes inngripen. Overalt hvor den flyr ser den spor etter mennesker:

- Aar efter Aar blev de grønne og gule Smaalapper dernede flere og større; Stykke for Stykke skar den ud af Lyngmarken, Smaahuse med røde Tagsten fulgte med, lave Skorstenspiber med kvalm Torvrøg — Menneskeværk og Mennesker overalt.

Teksten, som ble skrevet for over 140 år siden, presenterer et moderne natursyn, og den kan leses som en kritikk av menneskenes skjødesløse rasering av naturen. I dag vet vi at torvmyrens betydning som habitat for planter og dyr, rasteplass for trekkfugler og lager for karbon er unik. Dagens klimaendringer og den pågående debatten om jordvern på Jæren gir Kiellands tekst fornyet relevans.

Alexander Kiellands søster, Kitty Kielland, regnes som en pioner innen norsk malerkunst. Hun delte sin brors kjærlighet til jærlandskapet, og brukte, som ham, torvmyrene som motiv. Teksten om den gamle ravnen ble opprinnelig skrevet til en illustrasjon hun hadde laget. Flere av hennes vakre jærmalerier kan oppleves på Stavanger kunstmuseum, og viser det landskapet som var til sterk inspirasjon for dem begge.

An unhandled exception has occurred, see browser dev tools for details. Last inn siden på nytt, er du grei 🗙