Den første boka

I 2015 samlet vi nye og gamle debutbøker og stilte dem ut i første etasje. Vi, det er Åsmund og Hild. Inspirert av våre eminente kolleger Mette og Gitte har vi diskutert debutanter fram og tilbake. (Les Mette og Gittes anmeldelser av Furuset og Vil ikke reise, kan ikke bli, som ble til på samme måte.)

Åsmund: Hei Hild! Kanskje vi skal begynne med å fortelle folk hvorfor vi har samlet gamle og nye debutantbøker på en egen øy i første etasje? Hvorfor fortjener de ekstra oppmerksomhet?

Hild: Ja, det er flere grunner til å finne fram «den første boka», synes jeg!

For det første er det spennende å se utgangspunktet for et forfatterskap; hvordan er egentlig den første boka til Tomas Espedal, for eksempel (En vill flukt av parfymer fra 1988, jeg måtte ned i magasin for å hente den.. )? Hva skriver Espedal om som 27-åring? Er han opptatt av de samme tematikkene som han har dvelt ved i forfatterskapet sitt senere? Er det selvbiografiske noe som er like sterk tilstede, eller er dette noe som dukker opp etter hvert? Er det noe ved den første boka hans som liksom kan kaste et nytt lys over de nyere bøkene jeg har lest? Kanskje... 

Hva tenker du? Hvorfor er det viktig å finne fram debutantbøker?

Åsmund: Jeg liker debutbøker fordi de er så varierte. I utgangspunktet skulle man trodd at alle debuterer med noe kort og prøvende, som en slags oppvarming til større ting. Jan Kjærstad debuterte med en novellesamling, så kom mursteinene senere.

Men det finnes jo de som har funnet stemmen sin og formatet sitt allerede i debuten, som Knausgårds enorme Ute av verden. (Jeg mener fortsatt at de første 200 sidene av den, om lærerlivet i Nord-Norge, er det beste han har skrevet.) 

Og jeg liker debuter fordi forfatterne skal få ut alt de har gått og tenkt på siden de bestemte seg for å skrive bok, som kanskje er hele livet. Debuten er en skikkelig vårløsning. Sånn sett er det kanskje vanskeligere å skrive bok nummer to. Hvilke debutbøker har du likt best?

Hild: Jeg likte også veldig godt Ute av verden da den kom ut, men Knausgård fikk mye mer oppmerksomhet og omtale enn det som er vanlig for en debutant. Det var jo bokklubb-bok og alt, mener jeg å huske. Og jeg er ikke sikker på om jeg hadde likt den like godt nå, etter Min Kamp. Den andre boka hans (En tid for alt) har nok vært vanskelig å skrive, han brukte lang tid , og jeg synes den var veldig pretensiøs og underlig da jeg leste den, engler og sånt – selv om det helt sikkert er en god bok.

Og jeg liker mye bedre Herfra blir du bare eldre, den første novellesamlingen og forfatterdebuten til Johan Harstad, enn Buzz Aldrin, som han kanskje er mest kjent for. Her synes jeg han trekker inn for mange personer og konflikter, i stedet for å få fram noe enkelt og viktig. Mens det andre ganger er omvendt – jeg liker den andre boka til Kjersti Skomsvold (Monstermenneske) mye bedre enn den første, (Jo fortere jeg går jo mindre er jeg).

Det kan virke som om det først er etter at hun har debutert og oppnådd anerkjennelse at hun våger å slippe kontrollen, og dermed skaper en litteratur som i alle fall jeg opplever som sannere, mer ekte.

Kanskje det er litt sånn med kvinnelige forfattere, at de debuterer med noe som er trygt, eller «flinkt», og dermed ikke så interessant? Da vi skulle lage denne utstillingen fant vi jo ut at det var flere kvinnelige, store forfattere som har debutert med barnebøker, Vigdis Hjorth og Anne B. Ragde for eksempel. Ikke det at barnebøker ikke er interessante, men det er jo voksenbøker disse forfatterne skriver etter hvert, og som de trolig hele tiden har hatt et ønske om å skrive. Men alt dette handler kanskje mest om det du nevner, at debutbøker er så varierte, og om smak og behag.

Er det flere debutbøker du har likt? Eller noen du ikke har likt?

Åsmund: Det med kvinnelige forfattere som begynner med barnebøker hadde jeg ikke tenkt på, men det stemmer jo.

Vi har snakket mest om norske forfattere, og husker at Erik Fosnes Hansens Falketårnet gjorde voldsomt inntrykk. Han var jo bare tre-fire år eldre enn jeg var da jeg leste den, og jeg syntes det var utrolig at en jevnaldrende kunne dikte sammen en så tøff historie fra middelalderen. (Selv hadde jeg nok med å spille bordtennis, lese musikkblader og gjøre lekser.)

Av utenlandske debuter fra de siste årene har jeg likt Hvit tiger av Aravind Adiga, en klassereise full av faen fra dagens India. Største skuffelse var klassikeren Stormfulle høyder av Emily Brontë, en bok full av tåpelige plot-vendinger og irriterende folk som ikke engasjerte meg på noe plan. Og ja, må nevne Helga Flatland og Carl Frode Tillers første bøker som store leseopplevelser.

Hild: Hehe, jeg tror Falketårnet må være en guttebok, den gjorde overhodet ikke inntrykk på meg, men jeg hadde flere kamerater som likte den.

Jeg likte veldig godt den italienske dokumentarromanen Gomorra av Roberto Saviano, kanskje ikke på grunn av de litterære kvalitetene, men fordi den var så aktuell og modig, selv om han absolutt skriver godt, og greier å mane fram en virkelighet som er grell og råtten og vanskelig å forestille seg.

Jeg synes det er verre med Siliva Avallone sin Stål, hun går jo også inn for å ødelegge glansbildet av Italia, fra et litt annet perspektiv, men her synes jeg at denne intensjonen dominerer for mye. Som roman er det en klisjéaktig og kjedelig historie med stereotype karakterer.

Åsmund: Når vi er inne på Italia, må jeg nevne Om barna vet man ingenting, som også er en debut (fra 1997, av Simona Vinci). Det er den grusomste leseopplevelsen jeg noen gang har hatt, og jeg måtte legge den vekk før jeg var ferdig. En gruppe italienske barn og tenåringer mishandler hverandre på det mest forferdelige, og det blir bare verre og verre, alt skildret til minste detalj. 

Men du, vi nærmer oss kanskje en slutt. Har du noen råd til den som skal skrive sin første bok? Altså, hva er det som skal til for å gjøre deg nysgjerrig på en ny forfatter?

Da vi skulle lage denne utstillingen fant vi ut at det var flere kvinnelige, store forfattere som har debutert med barnebøker.

Hild: Å, det kan være mye forskjellig. Alle typer bøker kan vekke nysgjerrighet, men en bok bør være mer enn bare ord og komposisjon. Hvis forfatteren får til å skrive med hele seg, på en måte, så kan hun eller han oppnå å gi leseren følelsen av at «dette er viktig», (men det trenger ikke å være så tydelig hva som er viktig). Dette er litt vanskelig å forklare, og kanskje ikke så lett å få til på første forsøk. Men det er ikke umulig – slik du sier, så har mange forfattere tenkt lenge på den første boka før de skriver den, og resultatet kan bli fantastisk, og vi har jo nevnt flere eksempler på gode debutbøker her.

PS: Jeg har ikke rukket å lese En vill flukt av parfymer, men fra vakseseddelen kjenner jeg igjen noe veldig espedalsk, han er allerede opptatt av ting, rekvisitter: «(…) Det finnes biler som overlever tre ekteskap. Jeg vet om kjøleskap som har vært vitne til mer enn tyve forelskelser, alle like alvorlige. Og det finnes utvilsomt senger som under en og samme eier har vært grunnlag for over hundre forførelser.» Interessant!

---

Vet du ikke hvilken debutbok du skal lese først? Ta en kikk på listen over vinnere av Tarjei Vesaas' debutantpris, eller forfattere som har fått Aschehougs debutantstipend.