Hopp til hovedinnhold

Vegar Hoel og Sølvberget

Vegar er død. Altfor tidlig, altfor trist.

Sporene han har satt er så mange, så morsomme og så storslagne. På Sølvberget satte han i noen få år noen små beskjedne spor - nesten som en bibliotekar skulle gjort det selv - men de er blitt uforglemmelige, ikke minst gjennom den lille, rare kortfilmen «Bibliotekaren».

Gjennom 1990-tallet beveget Sølvberget seg gradvis mot det som er dagens levende litteratur- og bibliotekhus. Byens største lavterskeltilbud og byens beste dagligstue.

Dermed ristet det også skikkelig i «bibliotekarmyten» i disse årene. Nye tanker og prosjekter rokket ved bibliotekarenes mangeårige domener, og nye folk kom innenfor veggene, skrankene – ja, til og med helt ned i magasinene i underetasje 2. Vegar Hoel var en av dem.

Vil du skrive i kondolanseprotokollen etter Vegar Hoels bortgang? Den ligger i andre etasje på Sølvberget, ved inngangen til galleriet.

Vegar Hoel kondolanseprotokoll på Sølvberget

Da han etter hvert ble stjerne på kinolerretet, var det ikke uten grunn at det dukket opp uventede «lånere» bare for å se denne mannen fra «Mongoland» som nå altså sto bak skranken på biblå. Dette var ikke vanlig, selv i et av landets største bibliotek. Selv den mest introverte bibliotekar kjente på uroen og måtte heve blikket.

«Jeg lærer for eksempel utrolig mye gjennom jobben på biblå. Ser på folk, hvordan de oppfører seg og hvilke bøker de låner», sa Vegar selv i et intervju med Aftenbladet.

Ja, Vegar hadde et utrolig godt blikk. På biblioteket i Stavanger fikk han utfolde sin kreativitet som utstillingsansvarlig i bibliotekets utlånsavdelinger, og ikke minst gjennom oppdraget han fikk i forbindelse med det store bibliotekmøtet i 2002 på Sølvberget. Da ble «bibliotekaren» satt på dagsorden gjennom kortfilmen med samme navn. Les intervjuet som bladet Bibliotekaren gjorde med Vegar Hoel da filmen hadde premiere.

Her ser vi at Vegar ikke bare studerte lånere og deres adferd, like mye SÅ han alle de forskjellige ansatte som jobbet på biblioteket. Det må ha vært et lite eventyr å oppleve livet i bibliotekets magasiner hvor noen «rulet» store deler av arbeidsdagen med utsetting av bøker og rydding.

Vegar så det alt sammen, med varmt og omsluttende blikk for menneskene bak. Han formidler det i filmen på en genial måte, som til tross for stor herjing med bibliotekarmyten, også viser kjærligheten til dette rare stedet han havnet i noen år av sitt liv.

Vegar Hoel kommer til å bli savnet av mange. Vi på Sølvberget kjenner på takknemligheten over å ha fått låne ham i noen år, og avtrykkene han satte på Sølvberget er synlige hver dag.

Vegar Hoel filmer Sølvberget

Google+