Hopp til hovedinnhold

Fra filmteater til kulturhus

Arbeidet med et kulturhus i Stavanger startet allerede i første halvdel av forrige århundre. Dette er historien om huset på Sølvberget.

Kulturhuset

Historien om Kulturhuset er egentlig historien om kinoens ekspansjonsbehov. Da tanken om å reise et kulturhus i Stavanger begynte å modne i 1970-årene, var det naturlig å feste blikket på et tomtekompleks ved Filmteatret midt i byens gamle sentrum. Filmteatret var reist som kommunalt kinobygg i 1920-årene i det som den gang ble regnet som en saneringsmodent strøk. I sitt nyklassisistiske formspråk hadde det en monumental karakter, der det var plassert midt i den eldre trebebyggelsen. Kinodrift hadde vist seg å være en økonomisk melkeku for kommunen, og i 1930-årene vedtok bystyret å sanere nabotomtene på Sølvberget, og reise et nietasjes kino- og administrasjonshus der. Okkupasjonsårene satte imidlertid en stopper for disse planene.

I flere tiår hadde saneringsområdet ligget brakk, og den omfattende reguleringsplanen for strøket hadde mistet sin gyldighet, selv om man hadde revet flere bygninger ved Filmteatret på femti- og sekstitallet. Forretningsstanden visste imidlertid å gjøre bruk av arealet som parkeringsplass. Det var derfor et verdifullt og sentralt areal midt i byens hjerte som ble gjenstand for oppmerksomhet da bystyret vedtok planer om et kulturhus i Stavanger. Siden kommunen hadde ervervet tomtene, slapp man dessuten å ta hensyn til slike utgifter. Det var også en forutsetning at det nye kulturhuset skulle inkorporere Filmteatrets bygningskropp fra 1927.

Foto: Anne Lise Norheim

Arkitektkonkurransen ble vunnet av oslofirmaet Lund & Slaatto. Det skulle likevel bli en langvarig prosess før bygget sto ferdig etter år med opphetede debatter i formannskap og bystyre, i byens aviser og blant folk flest, som deltok med engasjement. En tid var det snakk om trinnvis utbygging, noe som medførte at den utsprengte tomten i en periode ble liggende som et ubenyttet krater, på folkemunne kalt "kulturhullet". Men høsten 1986 kunne kinoen ønske velkommen til åpningen av et kompleks bestående av åtte kinosaler, og det følgende år ble hele kulturhuset fullført. I tillegg ga det rom for Stavanger bibliotek, kulturtorg, galleri, bydelslokaler, forretninger, serveringssteder og møtelokaler. Etter diskusjon om alternativer fikk det navnet Sølvberget, Stavanger kulturhus. Bygningen og arkitektene Lund og Slaatto ble snart belønnet med de prestisjetunge utmerkelsene fra "A.C. Houens fond for god arkitektur" og "Betongplaten for fremragende byggekunst i betong".

Sølvbergets ledelse og administrasjon

I de første årene hadde Sølvberget en noe uklar ledelse og administrasjon. Kinosjefen hadde sitt kinostyre å forholde seg til, og biblioteksjefen ledet biblioteket med bibliotekstyret i ryggen, mens kulturhussjefen skulle organisere virksomheten i kulturhuset for øvrig. I den offentlige og politiske debatt kunne det virke usikkert om det var kultursjefen eller kulturhussjefen som skulle uttale seg om driften i Sølvberget. Kulturhusadministrasjonen var også delvis plassert utenfor huset.

I 1991 gjennomgikk Stavanger kommune en omfattende omorganisering, og Sølvberget ble innlemmet i den nye Kommunalavdeling for kultur, idrett og kirke (KIK). Den nyutnevnte kommunaldirektøren så med en gang at noe måtte gjøres med organisasjonen for at Sølvberget skulle kunne fungere som helhet. Dette medførte at biblioteksjefen nå også fikk ledelsen for hele Sølvberget som kulturhussjef. Kinoen fortsatte imidlertid som egen driftsenhet. Både kinostyre og bibliotekstyre ble avviklet og erstattet med et felles kulturhusstyre. Denne styingsmodellen ble brutt opp igjen i 1995, uten at man trenger å gå ut fra at det blir en varig løsning.

Kinoen

Foto: Anne Lise Norheim

I januar 1995 kunne Stavanger kinematografer feire sitt 75-årsjubileum med jubileumsbok- og film. Boken var formet som en grundig historikk om kinovirksomheten i Stavanger i det 20. århundre med skarpt øye på virksomheten ellers i landet. Samtidig ga tittelen "Kunst og kasse" bud om at det gjennom årenes løp har vært forskjellig syn på hvilken side ved kinovirksomhet man har lagt mest vekt på, den kunstneriske eller kommersielle. Byfilmen var sammensatt av klipp fra eldre filmopptak som var satt sammen med nye opptak og ordnet tematisk slik at filmen belyste trekk ved byens historie i kinovirksomhetens periode.

Biblioteket

Ved flyttingen til Sølvberget i 1987 sto biblioteket overfor store utfordringer. De har siden stått i kø og medført gjennomgripende endringer på flere plan.

Foto: Anne Lise Norheim

Biblioteket hadde holdt til i Kleivå siden 1963. Lokalene var lyse og publikumsvennlige, men biblioteket hadde lenge gitt uttrykk for behov for større plass. Da planene om Sølvberget begynte å ta form, var det naturlig å tenke på å flytte biblioteket over til nye lokaler i Kulturhuset. Som følge av alle kompromisser som ble inngått de siste år i byggeprosessen, fikk biblioteket langt mindre plass i Kulturhuset enn det var tiltenkt. Antall hyllemeter ble drastisk redusert, og man måtte finne frem til nye løsninger.

I seg selv bød interiøret i kulturhuset på nye utfordringer for biblioteket, og dette krevde utradisjonelle løsninger. Alle brutte vinkler i selve bygningen og de gjennomgående lyssjakter gjorde at man valgte å gå bort fra kvadratiske og rektangulære oppstillinger av hylleseksjonene. Dette var selvfølgelig uvant for publikum, men har etter hvert gått seg til.

I 1992 arrangerte biblioteket et personalseminar med den fengende tittelen "Kampen mot de rette linjers tyranni". I dette lå ønsket om å se med nye øyne på bibliotekets virksomhet i sin helhet, både internt og overfor publikum. Internt ble omstillingen krevende ved at man valgte å bryte opp tilvante strukturer. Etter hvert medførte dette at stillingene ble fristilt og personer fikk flytte på seg uavhengig av rigide systemer. Det sier seg selv at dette har vært avhengig av betydelig fleksibilitet både hos ledelse og ansatte.

Google+