Hopp til hovedinnhold

Å være Schengen-fange

Å være Schengen-fange

Frihet fra prøvelser som en gang omringet deg, innebærer ikke at du vil unnslippe nye former av den.

Som vanlig om kvelden satte jeg meg ned ved TV-en, på leting etter noe som kunne gi meg ro og gjøre meg klar for å sove, noe jeg sliter med. På NRK2 stoppet jeg opp ved lyden av syriske stemmer. Det var en britisk dokumentar om migranter på vei gjennom Europa.Blant alle som flimret forbi på skjermen – unge menn, barn, voksne menn og kvinner – festet jeg meg særlig ved en syrisk kvinne som skjøv en barnevogn med to barn oppi, der hun gikk med mannen og de andre ungene sine. Uten å ense kameraet, og tross det øsende regnet, slitet og faren for å bli stoppet av det brutale grensepolitiet, lød stemmen hennes som om den tok dansetrinn av glede:

– Det er den fineste reisen jeg har tatt i hele mitt liv, den lykkeligste reisen noensinne! Frihet! Frihet! Å komme seg ut og bort er rett og slett en drøm, selv om vi må traske i dette regnværet.

På syrisk dialekt delte hun gleden over endelig å ha trengt gjennom fryktens mur, og selv om ektemannen forsøkte å få henne til å slutte å snakke, var han ikke i stand til å stoppe gledesutbruddet sitt. Kvinnen fortsatte å nærmest sveve bortover mens hun skjøv barnevogna i retning av sitt nye liv.

Dagen etter mottok jeg brevet fra staten om at jeg var blitt tildelt norsk statsborgerskap. Da jeg leste første setning i brevet, husket jeg den syriske kvinnens stemme og hvordan hun skjøv vogna videre – trøtt, men lykkelig. Endelig kunne hun gå i regnet uten å bli siktet på av snikskyttere eller å frykte å få en tønnebombe i hodet. Men samtidig undret jeg på om hun etter seks-sju år ville komme til å være like lykkelig, fanget av et reisedokument som fortsatt ikke ville gi henne fulle rettigheter i landet hun nå var innbygger i.

Frihet fra prøvelser som en gang omringet deg, innebærer ikke at du vil unnslippe nye former av den. Den dansende stemmen til den syriske kvinnen minnet meg om den dagen jeg selv tok koffertene og barna mine og reiste via fire flyplasser til jeg endelig nådde bestemmelsesstedet mitt – Norge.

Den gangen danset og svevde jeg også, og pustet inn den samme friheten som den syriske kvinnen. Forskjellen var at jeg slapp å gå til fots og dytte på en vogn tung av liv slik som henne. Jeg trodde at jeg var kommet helt fram, og forsto ikke at dette bare var begynnelsen på en ny reise – hvor jeg startet på null.

Jeg kan fremdeles huske første gang jeg som nyutdannet vurderte å reise fra hjemlandet mitt Irak, midt under sanksjonstiden på nittitallet. Den gangen hadde ikke enslige kvinner som jeg lov til å reise utenlands hvis det ikke skjedde i følge med familie eller «verge», og dermed hadde jeg ett av to valg: enten å flykte med hjelp av menneskesmuglere gjennom Nord-Irak, eller å gifte meg proforma med noen – dette var og er fortsatt de eneste valgene mange har. Men jeg ville aldri klart å knytte meg til et annet menneske av annen grunn enn kjærlighet, så proforma ekteskap var ingen mulighet for meg. Og siden jeg var redd for å forsvinne, slo jeg også fra meg tanken på å flykte med menneskesmuglere. Samtidig fortsatte jeg å bære på drømmen om å reise vekk, helt til den ble realisert på en måte jeg aldri hadde kunnet forestille meg. Jeg ble nemlig ikke tvunget til å etablere meg i en umenneskelig flyktningleir i et av nabolandene. Jeg slapp også å betale for visumet mitt med en vigselsattest. Som politisk flyktning fikk jeg i stedet fly på helt egne vinger sammen med datteren og sønnen min, og ankom Stavanger en aprildag.

Den dagen møtte vårsolen oss, og jeg begynte å le forvirret, ikke ulikt den syriske kvinnen, for jeg hadde hørt at solen knapt var å se her i landet. Men naturen var vennlig innstilt mot meg den dagen, akkurat som den var med den syriske kvinnen da hun endelig fikk oppfylt ønsket sitt om å gå i regnet, fri.

Jeg hadde allerede fått vite at jeg måtte innlevere det irakiske passet mitt ved ankomst og få utstedt et midlertidig reisedokument. Dette passet med grønt omslag skulle bli min følgesvenn under en ny slags prøvelse, som tok til da jeg signerte papirene som ga meg flyktningstatus.

Som både fribyforfatter og flyktning hadde jeg to oppgaver jeg skulle utføre samtidig. Den ene var å være fribyforfatter i to år – å skrive, reise, delta på seminarer og gi intervjuer. Den andre var å være flyktning – å måtte slite seg gjennom det såkalte introduksjonsprogrammet. Som fribyforfatter var jeg riktignok fritatt fra mye av det som andre flyktninger må gjennom, for å sikre at jeg fikk tid til kreativ virksomhet og formidling av min litteratur i Norge og utlandet. Og med reisedokumentet mitt hadde jeg ingen problemer med å reise innenfor Schengen. Et unntak var imidlertid Romania; å søke visum og senere å reise dit ble en fryktpreget opplevelse. Sikkerhetsoppbudet minnet meg om det vi i sin tid opplevde på grensen mellom Irak og Assads Syria. Den gangen kunne irakere krysse landegrensen til Syria uten visum, men grensevaktene fant likevel påskudd til å lage hindre for oss, slik at vi var nødt til å betale bestikkelser for å få passere. «Satsene» gikk fra femti dollar og oppover. Jeg så for meg de tragiske scenene av irakere på grensen til Syria, der vi sto i kø i solsteken i lange timer – noen fikk solstikk og besvimte, bare fordi vi var prisgitt humøret til etterretningen og grensevaktene som nøt å plage dem som skulle krysse grensen.

Det tok sju år og noen måneder før jeg endelig fikk norsk pass med rødt omslag. Jeg måtte eldes og få arr på kropp og sjel før jeg endelig hadde sonet ferdig en forbrytelse jeg ikke har begått – å være iraker. Det krevdes sju år, noen skrammer og rynker som tegner seg som et kart i ansiktet før jeg endelig kunne føle at jeg har fått vingene tilbake.

Gledesscenen med den syriske kvinnen ble kryssklippet med tragiske bilder av en lang rekke mennesker som passerte grensen. Et øyeblikk misunte jeg henne gleden, tross smerten. Men den smerten vil garantert prege henne i år med venting, før hun kan frigjøre seg fra noen andre lenker, kalt lengsel og midlertidig reisedokument.

 

Kronikken er oversatt av Geir Juell Skogseth

 

FØRST PUBLISERT I DAGSAVISEN 14.11.2016

Google+