Hopp til hovedinnhold

Pan av Knut Hamsun

Fra omslaget til en engelskspråklig utgave av Pan

Nyromantikkens evangelium? Økologisk gotikk? Er natursynet i Pan fremdeles aktuelt? 

Bedre på avstand

Denne romanen har flere ganger fått meg til å sovne etter bare et par leste sider, og om kvelden har det rett og slett vært umulig å lese den uten å stå oppreist like i nærheten av en pose med Smash.

Men da jeg endelig var ferdig med denne fysisk sett korte romanen begynte fantasien og intellektet å snappe den opp med nebbene som om den var deilige små makk i jorda. Boka blir altså bedre på avstand. 

Men da jeg endelig var ferdig med denne fysisk sett korte romanen begynte fantasien og intellektet å snappe den opp med nebbene som om den var deilige små makk i jorda. Boka blir altså bedre på avstand.

Et moderne rot-norsk drama

Knut Hamsun - Pan (Gyldendal, 2009)

Men det som gjorde selve lesningen så kjedelig er først og fremst språket. For Hamsun skulle hvert kapittel være som et dikt, og romanen et slags lyrisk studium av naturen og menneskesinnet. Med en så pretensiøs tittel som Pan må man vel kunne forvente seg lange og vilt vakre similer og metaforer? Kanskje en råere, uhøvla og kåt versjon av Prousts beste naturskildringer?

"Av og til vandret en hvit måne over ettermiddagshimmelen, som en tilfeldig og glansløs sky, lik en skuespillerinne som ikke skal opptre ennå, og som i vanlig antrekk et øyeblikk betrakter sine kolleger fra salen, diskré tilbaketrukket for ikke å bli lagt merke til." (Proust, s. 138)

Naturskildringene i Pan er tvert imot så nakne at de sjelden sier meg annet enn at "der står det et tre, der går han på mose, og der skinner sannelig månen ned på den lille jakthytta". Hele romanen virker ved første møte mer som fragmenter, notater eller utkast til en roman.

Men i motsetning til Proust, som foretrakk sommeren filtrert gjennom lamellene til en persienne, og hvis villeste naturopplevelse sikkert var noe sånt som en forblåst spasertur gjennom Boulogne-"skogen" i Paris, så har løytnant Glahn - altså hovedpersonen i Pan - et nærere men samtidig langt mer komplekst forhold til både natur og kultur.

Glahn er en forvirret, spontan, kaotisk og hypersensitiv outsider som er kastet inn i en til tider dødelig kamp mellom natur og kultur. Marionettemesteren Hamsun er i dette tilfellet en smågal og hissig ung mann som blant annet har forlest seg på Nietzsche og som morer seg med å spille sitt moderne tankespinn ut i en fiktiv virkelighet. Det er nettopp dette voldsomme dramaet - kombinert med den gåtefulle, ordknappe måten Hamsun spiller det ut i teksten - som får boka til å leve videre i meg. I tillegg er det noe moderne rot-norsk over det hele.  

Glahn er en forvirret, spontan, kaotisk og hypersensitiv outsider som er kastet inn i en til tider dødelig kamp mellom natur og kultur. (...) Og det er nettopp dette voldsomme dramaet - kombinert med den gåtefulle, ordknappe måten Hamsun spiller det ut i teksten - som får boka til å leve videre i meg. I tillegg er det noe moderne rot-norsk over det hele.

Løytnant Glahn 

Løytnant Glahn holder til i en liten jakthytte i skogen utenfor en nordnorsk by. I byen forelsker han seg i Edvarda - kjøpmannens datter - og i skogen tar han Eva - smedens kone - som elskerinne. Sosialt sett er Glahn klossete. Og som nevnt fremstår han som en forvirret, spontan, kaotisk og sensitiv person som, fascinerende nok tenker jeg nå, holder leseren på god avstand. For til å være en jeg-forteller er han svært vanskelig å bli kjent med. Samtidig er han en person med sterk vilje, sterke drifter og lyster. Men personligheten gjør det vanskelig for ham å få det han vil ha - nemlig Edvarda.

Han mestrer ikke de sosiale spillereglene, og har samtidig en slags forakt for det siviliserte som ikke gjør ting enklere. I møte med mennesker er det som om han tar med seg litt av skogen, litt av det dyriske. Og dette resulterer i noen av bokas mest minneverdige og dramatiske scener.

Han mestrer ikke de sosiale spillereglene, og har samtidig en slags forakt for det siviliserte som ikke gjør ting enklere. I møte med mennesker er det som om han tar med seg litt av skogen, litt av det dyriske. Og dette resulterer i noen av bokas mest minneverdige og dramatiske scener. Som når han på en båttur, i et øyeblikk av vill forelskelse, kaster en av Edvardas sko på vannet. Eller når han i rasende sjalusi skyter seg selv i foten. Og sist men ikke minst når han skyter mot en klippe for å forårsake et steinras - en hilsen til passasjerene i en forbipasserende båt - som ender med å ta livet av elskerinnen Eva. 

Knut Hamsun - Pan (Souvenir Press, 1985)

Naturen vs. kulturen 

Møtene med det urbane, siviliserte og sosiale ender som regel i utbrudd, både ekstatiske og destruktive, og med at Glahn trekker seg tilbake til jakthytta og det ukompliserte forholdet til hunden Æsop. Der er han i skogen, i naturen, men tross alt under et tak, innenfor fire vegger, og i selskap med hundens tamme natur. For romanen gir oss ikke klare skiller mellom natur og kultur. Hverken Hamsun eller Glahn har en Rousseau-aktig innstilling til naturen. Det er ikke slik at naturen utelukkende gir ham ro. Som Nina Witoszek skriver er "den hamsunske Natur, slik den skildres i Mysterier og Pan (...) en atavistisk, grusom guddoms rike, en guddom som krever ofring og ofre." (Witoszek, s. 127) I tråd med gresk mytologi, filtrert gjennom Nietzsche, blir Glahn nærmest ruset på den daeimoniske naturen, og i denne ekstatiske selvforglemmelsen lar han seg forføre av sine egne impulser til å forsyne seg av skogens nymfer (Eva), og skade både seg selv og andre.

Så istedenfor å fremstille byen som noe grått og grusomt, og naturen som noe rent og opprinnelig vi bør komme oss tilbake til, er det i Pan en stadig utveksling mellom natur og kultur på tvers av både fysiske og psykiske grenser.

Så istedenfor å fremstille byen som noe grått og grusomt, og naturen som noe rent og opprinnelig vi bør komme oss tilbake til, er det i Pan en stadig utveksling mellom natur og kultur på tvers av både fysiske og psykiske grenser. Som Witoszek skriver er både Mysterier og Pan "(...) forsøk på å se hva som skjer med et skapende, alltid skiftende, Natur-betatt, desentrert jeg som reiser motstand mot og utfordrer en Fornufts-basert kultur." (Witoszek, s. 131). Glahn vil kontrollere og nyte godt av både naturen og kulturen, men etter hvert som dramaet utspiller seg støtes han vekk fra begge kanter, rives i stykker i et ingenmannsland mellom de to, eller blir et slags to-hodet monster.  

 

En renessanse for økologisk gotikk? 

Så for meg finnes det to versjoner av denne romanen. Selve teksten, svart på hvitt, som nå, når jeg blar gjennom den igjen, fremstår like kjedelig. Og den andre som overlevde den dårlige leseropplevelsen og som likesom suges opp av fantasien og intellektet fordi teksten språklig sett er så traust, sparsom og tilbakeholden, samtidig som konflikten den dramatiserer er universell, dypt menneskelig og rot-norsk på en nesten hypnotisk og mytisk måte. Så hvem vet, kanskje både Pan og Mysterier, som Witoszek kaller "(...) "økologisk gotikk": en blanding av natursalme og grøsserromantikk." (Witoszek, s. 127) kan få en renessanse nå som menneskets forhold til natur igjen har blitt aktuelt i norsk skjønnlitteratur.

Hvem vet, kanskje både Pan og Mysterier, som Witoszek kaller "(...) "økologisk gotikk": en blanding av natursalme og grøsserromantikk." kan få en renessanse nå som menneskets forhold til natur igjen har blitt aktuelt i norsk skjønnlitteratur.

Knut Hamsun - Pan (Farrar, Straus and Giroux, 1956)

 

Kilder

Hamsun, Knut. Pan (Gyldendal, 2009)

Proust, Marcel. På sporet av den tapte tid. Bind 1. Veien til Swann (Gyldendal, 2013)

Witoszek, Nina. Norske naturmytologier. Fra Edda til økofilosofi (Pax, 1998)

Knut Hamsun (1859-1952)

Knut Hamsun (1890)

 

"Knut Hamsun er en av Norges fremste romanforfattere, en viktig skikkelse både i 1890-tallets nyromantikk og i mellomkrigstidens mer realistiske romanlitteratur. Romanen Sult (1890) kan dessuten sees som et pionérarbeid innen europeisk modernisme. På bakgrunn av Markens grøde (1917) ble Hamsun i 1920 tildelt Nobelprisen i litteratur." (fra Store Norske Leksikon

Den omtale romanen Pan ble utgitt i 1894.

Google+