Hopp til hovedinnhold

Dramatikeren Sigbjørn Obstfelder

Dramatikeren Sigbjørn Obstfelder

Obstfelder er først og fremst kjent for sine dikt, og ikke for de tre dramaene han skrev i årene 1897-1900: De røde dråberEsther og Om våren

Det var også et drama han arbeidet med like før han døde i 1900, med tittelen Den sidste konge.

Obstfelders dramatikk var, som all annen litteratur han skrev, eksperimentell og modernistisk. De røde dråber er ambisiøst, og det brøt både i form og innhold med datidens normer for et klassisk drama slik publikum kjente sjangeren gjennom for eksempel Henrik Ibsen. Stykket ble også tatt med på listen da Morgenbladet i samarbeid med Dramatikkens hus laget en norsk dramakanon. Les mer om det her.

Skjermbilde

De røde dråber er et stykke som gir rom for mange ulike tolkninger, og gir få svar. Ganske så obstfeldersk i så måte. Det er interessant å se hvordan Obstfelder lar atomer, teknikk og vitenskap få sitt poetiske språk i dette dramaet, og modernisten Obstfelder trer tydelig fram. 

Som i mange av Obstfelders tekster om kjærlighet, er det to kvinner i bildet. I De røde dråber møter vi  Odd Berg, Borghild og Lili. Obstfelders datter, som ble født 1. august på Obstfelders begravelsesdag, fikk også navnet Lili.

 

Samtidig forsøker nok Obstfelder å sette noe i system som vanskelig lar seg systematisere, noe Arne Hannevig framhever i sitt verk om Obstfelder, Obstfelder og mystikken: "Skal en forsøke å trenge inn i Obstfelders diktning, vil det utvilsomt være av verdi å finne ut hvilken livsanskuelse som er implisitt i den, hvilken livsopplevelse hovedpersonen både har og søker etter. Noen doktrinær livsoppfatning kan en bare finne hos dikteren i enkelte perioder og da i en meget generell form. Det er selve opplevelsen av livemaktene som er det vesentlige for ham. Det er når han bygger på sin opplevelse, sin stemningsfylte anskuelse av den spesielle virkelighet hans mennesker beveger seg i, at han lykkes som dikter. Når han forsøker å gå nærmere inn på sine opplevelser, sette dem i system og bygge en livsforklaring på dem, da går det galt, slik som i "De røde dråber" og i "En prests dagbog." Likevel kan det forsvares også å gå inn på de mindre vellykkede verkene. I dem får en se tydeligere de oppfatninger som ligger bak de andre verkene, men der mer som en vag intuisjon eller som en generell holdning til tilværelsen." (Hannevik 1960: 10).

Les mer om dramaet

En av de som har skrevet mer inngående om De røde dråber, er Jan Inge Sørbø. Han skrev i Sølvberget Magasin fra 1993, et temanummer om Obstfelder, en lengre artikkel om De røde dråber. Artikkelen "De røde dråber - modernistisk drama" kan lese digitalisert via Bokhylla.no, låne på biblioteket, eller laste ned som pdf her: 

 

Instruktør Vegar Hoel har med Iduns oppsetning flyttet stykket til vår tid og modernisert språket, men er i stor grad tro mot Obstfelders originale manus. Det er et imponerende stykke arbeid Hoel og idunittene har lagt ned i arbeidet med å dette dramaet til å fungere på en scene.

Dramaet kan du lese i sin fullstendige form i Samlede skrifter bind 1, eller lese digitalisert på bokhylla.no

I 1951 spilte Radioteateret inn De røde dråber. To år senere spilte de inn Obstfelders drama Om vårensom du kan laste ned som podcast.

Anmeldelsene kan du lese her:

Rogalands Avis: "Obstfelder-premiere: Vågalt, men vellykket" (se også "Setter opp Obstfelders De røde dråber")

Stavanger Aftenblad: "Livsangst og lengsler gjør mest inntrykk"

Obstfelder på Kongsgård

Sigbjørn Obstfelder var elev på Kongsgård 1873-1883. Han var en flink elev, særlig i språkfag og realfag, men var også samfunnsengasjert. Sammen med medstudenter stiftet han Gymnasiesamfundet Idun og var en aktiv bidragsyter i skoleavisen Brage. Obstfelder var også med som skuespiller i en av de første oppsetningene til Iduns Julekomedie julen 1886. På den tiden var det vanlig at tidligere elever var med i Idun når de var hjemme på juleferie, og derav navnet Iduns Julekomedie. 

Kilde: Hannevik, Arne (1960): Obstfelder og mystikken. En studie i Sigbjørn Obstfelders forfatterskap.      

Google+