Hopp til hovedinnhold

Vil du høre om spillet mitt?

Skjermbilde fra Vivec i Morrowind

Hvis det er noe gamere alltid vil, så er det å snakke om spillene sine. Her er et lite utvalg av våre beste spillminner fra alle oss på Sølvberget. 

Little secret

Helge tar oss med til Morrowind. 

"They have taken you from the Imperial city's prison. First by carriage, and now by boat. To the east, to Morrowind. Fear not, for I am watchful. You have been chosen."

Allerede fra Azuras ord i introduksjonen forstår du at du skal igang med noe helt spesielt når du starter rollespillet Morrowind. Jeg skal ikke skrive om alt som er fantastisk med det tredje Elder Scrolls-spillet, men skal nøye meg med én ting. For selv om hele øya Vvardenfell bugner over av vakre landskaper - golde askeørkener, frodige regnskoger og himmelhøye tårn av sopp for eksentriske Telvanni-magikere - så er det likevel ingenting som kan måle seg med første gang du kommer til Vivec by. Først ser du toppen av tårnene i horisonten, lag på lag som mayapyramider. Så kommer du nærmere og ser de kolossale, mektige bygningene tårne seg opp.

Livssimulator - eller?

The-Sims-2

Selma har, som så mange andre, spilt The Sims.

En dag jeg ser tilbake på med gode minner var under den perioden jeg hadde hvor jeg spilte The Sims 2 nesten hver dag og lagde den ene familien etter den andre. Fordi det var det som var morsomt, det å kunne lage en familie, bygge og innrede et hus og styre livene til denne familien. Spesielt gøy var det når man hadde juksekoder som ga en person tilgang til så mye penger som man kunne ønske seg slik at man kunne kjøpe alt man ville ha. Jeg husker ikke hvor gammel jeg var, men jeg tror jeg var rundt 11-12 års alderen hvor jeg akkurat hadde blitt ferdig med en ny familie med en mor, en far, en datter, en sønn og en hund. Jeg hadde bare hatt familien boende i et hus jeg hadde laget i rundt 30 minutter før jeg, ved flere uhell klarte å ta livet av alle i familien unntatt hunden. Etter at den siste karakteren min var død så fikk jeg opp en melding på skjermen som fortalte meg i en litt sarkastisk tone at poenget med spillet var å holde karakterene i livet så lenge som mulig ikke ta livet av de raskest mulig. Men at jeg hadde hvert den soleklare vinneren hvis det hadde vært poenget. Jeg har fortsatt ingen ide hvordan jeg klarte å ta livet av hele familien. Hunden stakk også og forsvant med døden da han kom for å hente min veldig uheldige familie.

Saving private Ryan

Helge mimrer om Call of Cthulhu.

Å sette seg ned sammen rundt et bord og spille tradisjonelt rollespill er en av de mest givende sosiale aktiviteter man kan gjøre - synes nå jeg. Og opplevelsene derfra huskes lenge. Tomas (som er bibliotekar på Madla bibliotek) tok oss med til skyttergravene i første verdenskrig i scenariet No man's land til skrekkrollespillet Call of Cthulhu. Emmet Ryan var en enkel, men likevel flink irsk-amerikansk bondesønn fra New England, en som trodde på det gode i mennesket. Krigens pinsler, ondskap og frykt klarte ikke helt å bryte han ned. Han hadde sammen med sine kamerater kommet i relativ sikkerhet i en fransk landsbykirke, på rømmen fra tyskere og andre, uante krefter, langt kraftigere enn den tyske krigsmaskinen. Men da Lucifer selv fysisk tok bolig i Emmet var det slutt. Farvel, venn. Jeg savner deg! (Aldri har jeg savnet en død rollefigur mer enn Private Emmet Ryan).

Natural 1

dice

Christian har også spilt tradisjonelt rollespill, her Dungeons & Dragons.

Et av mine beste spillminner var første gangen jeg spilte rollespill – Dungeons & Dragons, som kort fortalt er en slags Game of Thrones/Ringenes Herre-verden, bare med enda mer magi. Spillet bar uten tvil preg av at vi befant oss i en annen verden for første gang, og det var nettopp det som gjorde det så minneverdig.

Jeg spilte Paladin (en halvmagisk blanding av prest og ridder), med en intelligensscore på 7. Grunnet mangel på fysisk styrke hos resten av teamet måtte vi oppjustere de fysiske evnene på paladinen på bekostning av visdom og særlig intelligens. Jeg var til og med mindre intelligent enn min egen hest, som ikke bare hadde en intelligensscore på 8, men òg telepatiske evner. Dette passet imidlertid utmerket ettersom jeg var fersk i gamet og kunne svært få spilleregler. For ettersom handlingen utviklet seg begikk vi den ene legendariske feilen etter den andre. Her er noen av de beste:

  • På vei gjennom en dungeon sank teamets Cleric (prest) ned i en dyp kulp – pga. rustningens vekt – hvorpå jeg presterte å hoppe nedi kulpen uten å ta av meg min egen rustning (som i dette tilfellet var en full platerustning – spillets beste men tyngste).
  • Da vi befant oss i en underjordisk hule, som etter kort tid viste seg å være tilholdsstedet til en såkalt lich (en levende død magiker), presterte vi – i den paniske flukten fra nevnte lich – å sette fyr på tauet vi hadde firt oss ned med. Tauet var den eneste rømningsveien gjennom et stort, dypt hull som igjen var hulens eneste inn- og utgang. Hvordan vi faktisk kom oss ut har jeg glemt, men jeg tror spillederen måtte benytte seg av et eldgammelt deus ex machina-triks.
  • Men det er særlig den episke og galgenhumoristiske slutten som har brent seg fast i hukommelsen. På vei mot legendariske Temple of Elemental Evil måtte vi balansere over en liten steinbro flere hundre meter over bakken. Og grunnet den nevnte rustningen måtte jeg ta en balansesjekk, som jeg selvfølgelig feilet pga. et tragisk terningrull. Dette resulterte i at jeg falt, falt, og falt. Men i dette dødelige game over-fallet kom jeg på at jeg hadde en telepatisk hest jeg kunne påkalle når som helst. Og jeg døde dermed med stil ved å lande, eller rettere sagt styrte ned på min trofaste hest.

Har vi ikke noe annet?

Tone spilte kunnskapssspill på hyttetur.

Det året jeg studerte årsstudium historie dro vi på påsketur og det eneste spillet vi hadde utenom kortstokken var Det store norske kunnskapsspillet. Dette var et brettspill vi sjelden tok frem pga at det ofte var tunge, kjedelige og vanskelige spørsmål. Men denne gangen ble det fantastisk. Med studiepoeng i vikingtid, eldre og nyere historie ble denne runden av kunnskapsspillet en lek og står som et veldig godt spillminne for ei som har et ganske sterk konkurranseinstinkt. 

The goals in Spain falls mainly on the plain

Championship_Manager_-_Season_00-01_Coverart

Helge har spilt Football Manager i tjue år.

En artikkel om spillminner er ufullstendig uten et besøk i Football Manager, denne besettelsen av en fotballsimulasjon. Spillet er FMs tidligere reinkarnasjon Championship Manager, sesongen er 2000/01, laget er Castellón. Det er den siste kampen i opprykksspillet i spansk Segunda Division B. Castellón ligger på tredjeplass i et supertett opprykksspill og må vinne borte mot UD San Sebastián de los Reyes i Madrid og samtidig håpe at resultatene i den andre kampen går vår vei for å rykke opp. 3-1 til Castellón ved pause gir håp. 3-3 gir tynnslitte nerver igjen. 4-3; ekstase, spesielt siden resultatene i den andre kampen går vår vei. 4-4 blir raskt 5-4. Men vi har aldri noe svar på 5-5. Jeg har aldri vært like frustrert noen gang ved et spill. Men på den tiden hadde jeg større selvdisiplin mot å restarte kampen uten å lagre, så 5-5-kampen står for ettertiden. 

De korte

Ragnhild: "Den gang jeg slo brodern i ludo. Så gikk brett og brikker veggimellom og han krøp under sofaen og ville ikke spille det "dumme feite spillet" mer. Jeg var nesten sju og han fem."

Bjørn Kjetil: "Jeg gikk hjem fra skolen, og ikke til farmor slik jeg hadde fått beskjed om, ganske ofte i 4. klasse for å spille Giana Sisters. "

Åsmund: "Mitt beste spillminne fra barndommen var da jeg tapte grusomt i Spar dame. Dette skjedde på en hyttetur. Jeg var ni-ti år gammel, og fikk lov å bli med de voksne å spille kort om kvelden. De viste ingen nåde. Kvelden endte med hikst, tårer og sisteplass."

Google+