Hopp til hovedinnhold

Tilbake til fremtiden

Tilbake til fremtiden

Har du hygget deg med The Black Keys og liker du det T-Bone Burnett har hatt fingrene i – da er sannsynligheten stor for at du kommer til å bli veldig glad i J.D. McPherson. Hans nye plate er en fin anledning til å grave seg ned i noe av den beste musikken fra 50-tallet.

For en tid tilbake pløyde jeg igjennom Simon Reynolds' briljante bok "Retromania". I boken stilte forfatteren høyst ubehagelige spørsmål om hvorfor popmusikken er så intenst opptatt av sin egen fortid. Gjennom briljante eksempler og analyser herjet han med nesten alt vi musikknerder har syslet med siden rocken ble oppfunnet. I ettertid har jeg merket at boken har gjort noe med måten jeg hører på ny musikk på. Jeg har kanskje blitt ørlite granne mer skeptisk til rene retro- og nostalgiartister, og lurer stadig oftere på hvorfor så mange unge musikere trives bedre i fortiden enn i nåtiden. Er det virkelig nødvendig?

Amerikanske J.D. McPherson er akkurat den typen artist Reynolds er skeptisk til. Han er dypt fascinert over rock 'n roll, rythm & blues og rockabilly fra 50-tallet, og synger som en ikke så alt for fjern slektning av Fats Domino og Little Richard. At han er kunstutdannet kan selvsagt underbygge spørsmålene om hvor "ekte" det han leverer egentlig er. Grensene mellom sunn nostalgi, smakfull hyllest og ren kopivirksomhet kan være uklare, men etter å ha tilbrakt en hel del tid med både debutplaten "Signs & Signifiers" fra 2012 og årets utgivelse "Let the good times roll" greier jeg ikke holde fast på noen som helst skepsis. Det låter nemlig feiende friskt.

 

Produsent og samarbeidspartner Jimmy Sutton innrømmer at de to var bevisste på utfordringene da de sydde sammen debutplaten:
- It’s weird, when you grow up being a fan of ‘older’ music and all of a sudden you’re making a record, you’re thinking, are we just recreating something—a museum piece—or are we actually bringing it forward? It’s interesting, because if you make something today and it moves you today, in that sense it’s contemporary. I like that juxtaposition of classic and fresh, something old yet new that can actually take you somewhere now, forteller han i biografien på McPhersons nettside.

Debutplaten var et stykke renskåret levende musikkhistorie, men årets oppfølger er enda bedre. Kanskje fordi den oftere bryter ut av rammene.
- I didn’t want to make a time-machine record, so we tried to make something relevant but with all the things we love about rock ’n’ roll and rhythm & blues and mesh it all together, forklarer han.
McPherson er ikke bare en gudbenådet klassisk rock n' roll-vokalist. Han er også en fabelaktig gitarist. Bare hør på det gnistrende strengearbeidet på It shook me up.

 

"Let the good times roll" er en skittendeilig plate som tar McPhersons karriere mange steg videre inn i fremtiden. Produksjonen er uimotståelig og det føles til tider som om kontrabassen og tremologitaren er på vei ut av høytalerne og inn i rommet. Har du hygget deg med artister som The Black Keys og liker du det meste av det T-Bone Burnett har hatt fingrene i - da er sannsynligheten meget stor for at du kommer til å bli veldig glad i J.D. McPherson.

 

Ettersom min kollega, sjefen for landets beste musikkbibliotek Olav Nilsen, er levende opptatt av musikken fra 50-tallet måtte jeg både tipse ham om McPherson og be om å få noen spillelister med beslektet musikk. Han var selvsagt ikke vanskelig å be. Her er et utvalg av Spotify-listene han leverte:

Rockabilly Ear Candy:

 

Rockabilly:

 

Saints and sinners:

 

Chicks:

 
Google+