Hopp til hovedinnhold

Fra Wagner til Napoleon

Slaget ved Lodi, malt av Louis-François Lejeune

Dikteren Alexander Kielland var også sakprosaforfatter, og åpnet og lukket forfatterskapet sitt med sakprosatekster.

Den første lengre teksten Alexander Kielland skrev, som teglverkseier, i 1877, var studien; Richard Wagner og festspillet i Bayreuth 1876. En tekst den kontroversielle litteraturforskeren Martin Nag har betegnet som "Kiellands hemmeligholdte litterære debut".

Kiellandbiografen Tor Obrestad, beskriver på sin side Wagner-studien som "et tørt, men interessant stykke, på 31 foliosider om Richard Wagners musikk." Og det kan være vanskelig å se en klar linje fra denne tørre avhandlingen, til Kiellands senere diktning, å få øye på en forbindelse til den levende litteraturen vi kjenner her ifra. Men skriving generer ofte mer skriving, og Obrestad legger til: "Noe løsnet. I begynnelsen av januar 1878 hadde han ferdig En skipperhistorie og Paa hjemveien.

Napoleon-fascinasjon

Den siste boken Kielland jobbet med, Omkring Napoleon, kom ut i 1905, ett år før han døde. Motivasjonen for denne boken (foruten gjeld og fattigdom, og press fra Hegel i København), var en langvarig fascinasjon- og studie av Napoleon Bonaparte, og ikke minst av de omstendighetene som omga ham, av alt det som fantes «omkring» Napoleon. I forordet til boken skriver Kielland om Napoleon-interessen sin, og om hvordan flere sentrale historiske hendelser ser ut til å peke mot denne ene skikkelsen.

Jacques-Louis David - The Emperor Napoleon in His Study at the Tuileries (1812)

Med Omkring Napoleon skapte Kielland også – som flere har påpekt – en ramme rundt forfatterskapet sitt. På samme måte som han gjerne åpner og lukker noveller og romaner med samme motiv, for eksempel med havet i Garman & Worse (1880), er Napoleon, og fransk historie og kultur i det hele tatt, et gjennomgående motiv i Kiellands forfatterskap, og altså til stede fra begynnelse til slutt.

 

Omkring Napoleon

I Novelletter fra 1879, som stort sett ble skrevet i Paris, er handlingen i flere av novellene lagt til Frankrike. Her finner vi også Slaget ved Waterloo, som i følge professor i fransk litteratur, Anna-Lisa Amadou, føyer Napoleon inn i norsk litteraturhistorie, med en subtil symbolikk. 

I 1895, da Kielland var borgermester i Stavanger, og mer eller mindre hadde gitt opp å være forfatter, skrev han en fin, litterær skisse, som han også kalte "Omkring Napoleon". Fra brev til datteren Baby, og til Bjørnstjerne Bjørnson, vet vi at Kielland for første gang på lang tid følte seg som dikter under arbeidet med denne teksten: "Bare det, at det lysner noget nu i vinter, gav mig et lidet glimt, en liden ubetydelighed paa etpar sider, som jeg skrev akkurat, somom jeg længe havde været fraværende og igjen traadte ind i mig selv og gjenfandt alt på sin rette plads."

Med Omkring Napoleon fra 1905 tar Kielland imidlertid opp sakprosatråden i forfatterskapet, som vi kan spore fra Wagner-studien, via Hans Arentz's journal (1890) og Mennesker og dyr (1891), samt i reiseskildringer og i utallige brev. I Omkring Napoleon tar Kielland for seg en kjent, historisk person, og hendelser som faktisk har funnet sted, i en bok som i tradisjonell forstand ikke er diktning, ikke fiksjon. Men dette er ikke en biografi, og den er på ingen måte en historisk korrekt avhandling. Napoleon-boken kan heller karakteriseres som sakprosa med sterke skjønnlitterære trekk.    

En bog av A.L.K 

I forordet skriver Kielland at han har valgt å ikke bruke noter eller kildehenvisninger, og at han vil fortelle en historie basert på sitt eget utbytte av studier og lesning: «(...) eftersom jeg leste, noterte jeg mange småting, som jeg nå stiller sammen på min måte.» Og i et brev til søsteren Kitty, skriver han at Omkring Napoleon «(...) er så langt borte fra almindelig Historie, at jeg tror, at den vil først og fremst være en bog av A.L.K».

Jean-Léon Gérôme - Napoleon in Egypt  (1867-1868)

Boken er altså historien om Napoleon slik Kielland leser den, tolker den og formidler den til leserne. Ofte i det beskrivende, elegante og diktende språket vi forbinder med forfatteren Alexander Lange Kielland, og Napoleon beskrives for eksempel med karaktertrekk som minner sterkt om Kiellands siste, usympatiske romankarakter, Tørres Snørtevold.

Tendens

I tillegg ligger det en tendens til grunn for boken, som også gjør den umiskjennelig "kiellandsk". I 1905 var de politiske omstendighetene i Norge preget av unionsoppløsningen, og konflikt med Sverige, noe Kielland på snedig vis baker inn i Omkring Napoleon. Denne konflikten var imidlertid løst og uaktuell da boken kom ut, noe som i følge Kielland selv gjorde sitt til at den ikke fikk den oppmerksomheten den fortjente.

Litteraturforskeren Francis Bull er en av få som har anerkjent Omkring Napoleon som litteratur. I forordet til boken, som sist ble utgitt som bind 7 i Alexander Kiellands samlede verker fra 1950, skriver Bull at Omkring Napoleon ikke skal leses fra perm til perm, men heller nytes stykkevis, at man bare bør lese noen sider og scener om gangen. Først da trer bokens litterære kvaliteter fram: "I virkeligheten viser Omkring Napoleon mange av Kiellands fineste egenskaper som forfatter, – hans evne til å male en situasjon, levendegjøre en karakteristisk episode, risse opp figurer i klar kontrastvirkning, og forme setninger det er en glede å lytte til."

Fiksjonstretthet

Da Omkring Napoleon kom ut hadde ikke Kielland publisert noe – bortsett fra noen spredte tekster i tidsskrifter og i aviser – siden Mennesker og dyr. Den siste romanen hans, Jacob, kom ut i 1890. Og det er blitt spekulert mye i hvorfor forfatterkarrieren tok slutt. Selv pekte han på økonomiske problemer, dårlig helse og bekymringer for barna som direkte årsaker.

I 1893 beskriver imidlertid Kielland, i et brev til Georg Brandes (brev med skjønnlitterære kvaliteter sluttet han aldri å skrive), en slags fiksjonstretthet: ”Jeg er likefrem lut-lei av meg selv og all fortelling, av vers, novelle- puh! Sjeldent ser jeg en leseverdig oppfunden historie”. Videre skriver han at han vil finne en annen form for forfatterskapet sitt, romaner og novelletter er han ferdig med. 

François Gérard Napoleon in Coronation Robes (1805)

Til Bjørnstjerne Bjørnson skriver Kielland at han ikke kan forstå at Bjørnson, som middelaldrende mann, orker å finne opp unge piker. Og forordet til Omkring Napoleon åpner slik: "Jeg hadde ophørt å skrive og var så lei av å lese hvad de andre skrev, at jeg ikke visste, hvad jeg skulle ta i min hånd (...) det eneste jeg nu kunde lese, måtte være historie." Dette er altså et viktig utgangspunkt for Napoleon-studiene, og for boken. 

Paralleller til samtidslitteratur

Fiksjonstretthet, og virkelighetsetterstrebelse i litteraturen, er noe vi gjenkjenner som en tendens i samtidslitteraturen, og fenomenet forklares gjerne som en reaksjon på- eller som en forlengelse av postmodernismen. Den amerikanske litteraturkritikeren James Wood kommer inn på denne problemstillingen i fjorårets oppdateringkapittel til klassikeren Slik virker litteraturen (2009). 

I Karl Ove Knausgårds Min Kamp 2 heter det for eksempel: "De siste årene hadde jeg mistet mer og mer tro på litteraturen. Jeg leste, og tenkte, dette er det noen som har funnet på." Videre skriver Knausgård at det eneste han leser og får noe ut av er sakprosa, essays og biografier, og dette blir på sett og vis utgangspunktet for det virkelighetsnære Min Kamp-prosjektet.  

Dette lyder som et ekko av Kiellands tidligere utsagn, og kanskje kan vi påstå at Kielland med Omkring Napoleon foregriper Knausgårds Hitler-essay, fra Min Kamp 6? På det vi forstår som kritiske punkt i forfatterskapene vender begge forfatterne seg mot en myteomspunnet, verdenskjent hærfører, med en uforklarlig makt over mennesker, som fascinerer og fengsler, og som de går inn for å undersøke og forklare via tekst.

Kilder:

Amadou, Anna-Lisa: "Napoleon i Alexander Kiellands forfatterskap", Disharmoniens dikter, 1999.

Apeland, Owe:"Kielland og Frankrike", Løvene i Fontainebleau, Gyldendal 1992

Bull, Fancis: "Innledning", Omkring Napoleon, Gyldendal 1950.

Kielland, Alexander: Breve 1869-1906, Gyldendal 1975.

Lunde, Johs.: Liv og kunst i konflikt, Gyldendal 1975

Nag, Martin: "Kiellands Wagnerstudie", Stavanger Aftenblad 1971 

Obrestad, Tor: Sannhetens pris, Cappelen 1996

Wood, James: Slik virker litteraturen, Pelikanen 2019. 

Testosteron-indusert autisme

Det finnes ulike forklaringer på manglende interesse for fiksjon. For eksempel skriver Olga Tokarczuk i Før plogen din over de dødes knokler (2019): "Noen personer er det vanskelig å prate med, som regel er det menn. Jeg har en Teori om det: Med alderen pådrar mange menn seg testosteron-indusert autisme, som viser seg gjennom et gradvis tap av sosial intelligens og evne til medmenneskelig kommunikasjon, samt nedsatt evne til å formulere tanker. Den som rammes av denne Plagen blir taus og ser ut som om han har falt i staver. Han utvikler en interesse for ulike Redskaper og maskiner og blir opptatt av andre verdenskrig og biografiene til kjente personer, som oftest politikere og forbrytere. Evnen til å lese skjønnlitteratur forsvinner nesten fullstendig; testosteron-indusert autisme minsker kapasiteten til å forstå romankarakterenes psykologi."

Google+