Hopp til hovedinnhold

Hvem var egentlig Jesus?

Jesus og disiplene. "Nattverden" av  Joan de Joanes (1523–1579)

For litt over to tusen år siden ble det født en gutt i Midtøsten, og det er vel omtrent så langt vi alle er enige.

 

For litt over to tusen år siden ble det født en gutt i Midtøsten...

Det første vi kan slå fast, er at denne mannen som kalles Jesus Kristus har levd. Det er et av de mest veldokumenterte livene i den perioden, ifølge flere uavhengige kilder i tillegg til de fire evangeliene i Bibelen. Josefus Flavius, Plinius den yngre, Svetonius og Tacitus levde kort tid etter Jesus, og skrev om ham og hans følgere i brev og rapporter. Alle skriver om de kristne som nekter å følge alminnelig romersk skikk og bruk, og som dyrker en mann som døde for flere år siden som om han var en gud.

 

Talmud

Den eldste kilden som omtaler Jesus er Talmud, en stor samling med sitater og uttalelser fra jødiske skriftlærde som ble skrevet i løpet av de første århundrene i vår tidsregning. Jesus og de kristne blir nevnt noen få ganger. Den første henvisningen til Jesus er i Sanhedrin (domsavsigelsene) og omtaler en Yeshu Notzarine (Jesus Nasareeren) som skulle steines for å bedrive trolldom og for å ha oppfordret til avgudsdyrkelse. Yeshu var et ganske vanlig jødisk mannsnavn, og steining var en relativt vanlig straff for alvorlige forbrytelser.

Dette avsnittet finnes ikke i Talmud slik den brukes av jøder i dag, men finnes i en avskrift fra 1300-tallet. Det er usikkert om dette avsnittet var der opprinnelig og ble fjernet i en større redigering på 400- og 500-tallet, eller om det er blitt lagt til i ettertid.

ancient-city-of-jerusalem

 

Militærkommandanten Josefus

Josefus Flavius var en jødisk militærkommandant, politiker og historiker. Han ble født i Jerusalem, i en velstående familie, i år 37.

Under den jødiske krigen mot romerne i årene 66 til 73 hadde han kommandoen over styrkene i Galilea fra 66 til 67, og var en av bare to overlevende etter beleiringen av byen Jotapata (dagens Yodfat). Josefus ble tatt til fange av den romerske hærføreren Titus Flavius Vespasian, og ble frigitt etter at Vespasian ble keiser i 68. Den jødiske krigen varte til 73, og allerede i årene 75 til 79 utga Josefus boka «Den jødiske krig». Han skrev flere bøker i årene som fulgte, og i årene rundt 93 e.Kr. skrev han «Jødenes gamle historie», som omfatter historien fra skapelsen, til og med den jødiske krigen han selv tok del i.

I tekstene omtaler han Johannes døperen som ble henrettet av Herodes, og også Jakob som skal være Jesu’ bror. Det mest kjente stykket i Josefus’ bøker er et avsnitt som kalles Testimonium Flavianum, Vitnesbyrdet etter (Josefus) Flavius. «På denne tid levde Jesus, en vis mann, om en i det hele kan kalle ham en mann. For han gjorde forunderlige verk og var lærer for de som med glede tar imot sannheten. Han vant mange jøder og mange blant grekerne. Han var Messias. Da han ble anklaget av de fremste menn blant oss og Pilatus dømte ham til korsfestelse, opphørte ikke kjærligheten fra de som hadde elsket ham; for han viste seg igjen gjenoppstått for dem den tredje dagen, slik Guddommens profeter hadde forutsagt dette og andre ufattelige ting om ham. Og stammen av kristne, som bærer sitt navn etter ham, har ikke blitt borte til denne dag.»

Testimonium Flavianum

Selv om avsnittet finnes i avskrifter helt tilbake til trehundretallet, har forskere lenge mistenkt at teksten er tilpasset av kristne skrivere. Josefus ville ikke ha trodd at Josef var Messias eller at han var gjenoppstått fra de døde, og så ikke selv blitt kristen. I 1972 publiserte professor Schlomo Pines ved Hebrew University i Jerusalem oppdagelsen av et arabisk manuskript fra 900-tallet der Josefus uttrykker seg mer passende for en troende jøde: Jesus var en vis mann, en lærer og et godt forbilde, men noen Messias var han ikke.  (Josefus hovedverk : En sammenfatning av Den jødiske oldtid og Den jødiske krig / Josefus ; Oversatt fra gresk og redigert av Paul L. Maierm s. 269 og 282-285)

 

Guvernøren Plinius

Plinius den Yngre var guvernør i Bithynia et Pontus, et område i dagens Tyrkia mot Svartehavet, og i årene fra ca. 110 til 115 e.Kr. skrev han en lang rekke brev til keiser Trajan. 

Plinius den Yngre, steintavle

Plinius hadde mange problemer, små og store, både personlige og i sin stilling som guvernør. Blant annet er det en sekt av jøder de har hatt problemer med i store deler av det romerske riket: «Jeg har aldri vært tilstede ved rettslige undersøkelser angående de kristne. Derfor vet jeg ikke i hvilken grad man pleier å straffe, eller hva man pleier å holde forhør om. Jeg var også ganske tvilrådig om det skal være et skille med hensyn til alder, eller om det ikke skal være noen forskjell på aldri så unge og mer voksne personer. Skal man tilgi dem som angrer, eller skal det ikke gavne den som i det hele tatt har vært kristen, å holde opp? Skal selve navnet ‘kristen’ straffes, hvis det er fritt for skjendige handlinger, eller er det skjenslene som henger sammen med navnet, man skal straffe?»

Videre beskriver Plinius hvordan han har mottatt et skrift som angir mange ved navn, og hvordan han har forhørt disse. Noen hadde benektet at de noensinne hadde vært kristne, andre sa at de hadde vært kristne tidligere, men hadde forlatt troen for lenge siden. «Men de bekreftet at dette hadde vært toppen av deres forseelse eller feiltagelse: At de hadde hatt for vane å komme sammen på en bestemt dag før soloppgang og synge en vekselsang for Kristus, likesom for en gud. [….] Etter å ha utført dette, var det deres skikk å skilles og atter komme sammen for å innta mat, som iallfall var alminnelig og uskyldig.» (Brev / Plinius den yngre ; oversatt fra latin med noter og etterord av Mette Heuch Berg, s. 432-434)

 

Embetsmannen Svetonius

Svetonius var embetsmann, språkforsker og historiker, og var blant annet i Plinius den Yngres stab i Pontus. 

Det eneste av hans verker som har overlevd tidens gang er biografien «Romerske keisere», som dekker tolv keisere fra Julius Cæsar til Domitianus, år 96. I kapittelet om Claudius (Claudius 25) skriver han om hvilke problemer keiseren hadde med de ulike folkegruppene i riket. Lykerne ble fratatt sin selvstendige stilling på grunn av indre stridigheter, rhoderne fikk igjen sin frihet, og innbyggerne i Ilium fikk skattefritak. Og «Jødene som, oppegget av Chrestus, stadig stelte til bråk og uro, fordrev han fra Roma.»

Fra Neros regjeringstid (Nero 16) beskriver han hvilke forbrytelser som straffes. Det gis begrensninger på hvor mye penger som kan benyttes på luksusvarer, heretter kan bare grønnsaksretter selges i kneipene i byen, og pantomimeskuespillere fordrives fra Roma. Midt mellom alt dette står en enkel setning om de kristne: «Det ble anvendt dødsstraff mot de kristne, en sort mennesker som lå under for en ny og farlig overtro.» (Romerske keisere / Sveton ; til norsk ved Henning Mørland. s. 256 og s. 280)

Svetonius

 

Historikeren Tacitus

Tacitus kjente også Plinius, og han var også historiker og politiker. Tacitus var født ca. år 55, og hans bok «Annaler» går tilbake til keiser Augustus’ død i år 14. 

Det siste som er med i boka er keiser Neros død i 68. Det er tydelig store mangler i det opprinnelige manuskriptet, boka vi kjenner i dag er resultat av flere fragmenter funnet på 1400-tallet. Som Svetonius skrev han en bok om de ulike romerske keisernes regjeringstid, men var langt mer opptatt av årsaksforhold enn Svetonius var. Om storbrannen i Roma som begynte 19. juli år 64 forteller han hvor og hvordan brannen oppsto, hvordan den spredde seg og hva som ble gjort for å hindre senere branner.  «Nå fulgte en ulykke – uklart om oppstått rent tilfeldig eller foranstaltet ved lumsk list av keiseren, begge deler har nemlig historieskriverne berettet».

Tacitus, statue i Wien

Ryktene hadde gått om at det var keiseren selv som hadde gitt ordre om å tenne på. Nero gjorde alt han kunne for å hindre videre rykter og for å forbedre egen popularitet. Det ble satt opp midlertidige boliger, brannofrene fikk skattefritak, og det ble skaffet billig mat fra nabobyene, men fremdeles gikk ryktene «om at Nero nettopp på den tid da byen sto i luer, hadde opptrådt på sin private scene og besunget Trojas ødeleggelse». Hva annet kunne keiseren gjøre, enn å finne noen å legge skylden på? «For å få slutt på folkesnakket diktet Nero opp noen som skulle være skyldige i brannen, og hjemsøkte dem med utsøkte straffer - det var folk som mengden kalte kristne og som var forhatt ved sine skjenselsgjerninger. Opphavsmannen til dette navn var en viss Kristus som under Tiberius’ regjering var blitt dømt til døden av prokuratoren Pontius Pilatus.»

Det Nero ikke hadde tatt i betraktning, var at tortur, hån, og offentlige henrettelser av kristne hvor «de ble, når dagen var omme, satt i brann for å lyse i nattemørket», gjorde romerne mer sympatisk innstilte til de kristne. Romerne så straffen som et utslag av Neros grusomhet heller enn noe de fortjente for å tro på en annen gud. (Årbøkene : Annales / Tacitus ; oversatt med innledning og noter av Henning Mørland.  s. 467-471)

Forfølgelsen av de kristne i Romerriket fortsatte i flere hundre år, til 312 da keiser Konstantin den Store innførte religionsfrihet. I 392 ble den kristne læren enerådende statsreligion og samtidig innførte keiser Theodosius dødsstraff for all hedensk religionsutøvelse. 

 

Kilder

  • Den jødiske krig / Flavius Josefus ; oversatt fra gresk av Bente Lassen. – Oslo : Aschehoug, 2002
  • Josefus hovedverk : En sammenfatning av Den jødiske oldtid og Den jødiske krig / Josefus ; Oversatt fra gresk og redigert av Paul L. Maierm. – [Skjetten] : Hermond forlag, 1999
  • Brev / Plinius den yngre ; oversatt fra latin med noter og etterord av Mette Heuch Berg. – Oslo : Aschehoug, 2008
  • Romerske keisere / Sveton ; til norsk ved Henning Mørland. – Oslo : Aschehoug, 1974
  • Årbøkene : Annales / Tacitus ; oversatt med innledning og noter av Henning Mørland. – Oslo : Aschehoug, 1988
 
Google+