Hopp til hovedinnhold

Virkelighetslitteratur

Virkelighetslitteratur

Flere sider ved samtidslitteraturen kan være spennende å undersøke og fordype seg i, for eksempel såkalt virkelighetslitteratur. Her er det mange interessante spørsmål å stille, svar å finne, og paralleller å trekke – i ulike retninger i litteraturen. For hva er egentlig virkelighetslitteratur?

Virkelighetslitteratur er i utgangspunktet litteratur om virkelige hendelser, om virkelige mennesker. Men det knytter seg noen store problemer til denne definisjonen. For det første: Hva er egentlig virkelighet? Dette er et vanskelig begrep, i litteraturen og i det hele tatt. 

Her er en lenkbar oversikt over artikkelens ulike innfallsvinkler til virkelighetslitteratur: 

Antivirkelighetslitteratur

I Janne Drangsholts siste bok Winterkrigen (2018) kommer jeg-fortelleren, Ingrid Winter, med noen interessante refleksjoner rundt virkelighetslitteratur, og formulerer et slags antivirkelighetslitteratursyn: "Skriften går sine egne veier i et landskap som består av mer eller mindre upålitelige minner, følelser, tanker, fragmenter av andre fortellinger og dagsformen til den som skriver. Alt dette bidrar til å lage en mosaikk som peker i mange forskjellige retninger på en gang". I tillegg kommer leserens evne til å lese seg selv og sine egne erfaringer inn i teksten.    

Så hva mener vi når vi snakker om virkelighet i litteratursammenheng? Og hva er det som gir en type skjønnlitteratur merkelappen virkelighetslitteratur? All litteratur er jo på en eller annen måte forankret i en slags virkelighet, i livet? 

Umoralsk litteratur

Problemstillinger knyttet til såkalt virkelighetslitteratur har vært i fokus, og har blitt mye debattert i media de siste par årene. Spørsmålet om forfatteren er fri til å benytte seg av eget liv og erfaringer for å skape litteratur – selv om dette kan berøre andres liv og erfaringer, og oppleves som utleverende og krenkende – er sentralt. 

Noen mener at denne typen litteratur er uetisk og moralsk uforsvarlig, mens andre mener at så lenge det blir skapt stor litteratur –kunst – går dette foran alle andre hensyn. Disse problemstillingene er imidlertid ikke nye, de dukker opp med jevne mellomrom, og det finnes liknende debatter i litteraturhistorien.

 

Den selvbiografiske tendensen

En god del samtidsforfattere skriver mer eller mindre selvbiografisk. Disse forfatterne benytter seg gjerne, men ikke nødvendigvis, av sitt eget og andres egentlige navn, og beskriver hendelser som faktisk har funnet sted.

Min kamp (2009-2011) av Karl Ove Knausgård er et eksempel på et verk som representerer denne tendensen. Knausgård insisterer på at alt han skriver i Min kamp er sant, og han går langt i å utlevere både seg selv og sin egen familie. For eksempel forteller han detaljert om konens psykiske sykdom.   

Ifølge litteraturkritiker Marta Norheims Oppdateringar frå lykkelandet: Røff guide til samtidslitteraturen (2017) er imidlertid ikke den selvbiografiske tendensen så dominerende i norsk samtidslitteratur som mange tror. Andre, for eksempel litteraturprofessor Frode Heimlich Pedersen, hevder (blant annet i Norsk litterær årbok 2017 (2017)), at det selvbiografiske, og selvopptatte, er en absolutt dominerende retning i samtidslitteraturen. Han mener også at dagens fokus på virkelighet i litteraturen er så prekært at det kan gå på bekostning av den fiksjonsbaserte litteraturen.

 

Kvinnelige sykdomsskildringer

Norheim hevder på sin side at samtidslitteraturen går i mange ulike retninger, og at den er påfallende litterær. Hun påpeker også at få kvinnelige forfattere bruker sitt egentlige navn i romaner. Og at dersom de gjør det, og åpenbart bruker sitt eget liv i litteraturen, så handler disse romanene som regel om «den skjøre kroppen» og sykdom. Her trekker hun blant annet fram Kjersti Annesdatter Skomsvolds Monstermenneske (2012) og Marianne Clementine Haaheims Svart belte (2015).

To nyere romaner plasserer seg delvis i denne kategorien; Olaug Nilssens Tung tids tale (2017) og Ragnhild Eskelands Føling (2018). Disse romanene kommer imidlertid også med tydelige kritikker av helsesystemet.

 

Fiksjon og virkelighet – og sannhet

De forfatterne som skriver virkelighetslitteratur blander fiksjon og virkelighet. Vi snakker gjerne om en dobbeltkontrakt (etter den danske forfatteren og litteraturkritikeren Poul Behrendts bok Dobbeltkontrakten fra 2006) mellom forfatter og leser – det er ikke underforstått hva som er fiksjon og hva som ikke er det. Grensene blir i stedet uklare, og dette kan være utfordrende for leseren – men også veldig interessant.

Samtidig som Knausgård sier at Min kamp-bøkene er sanne, kaller ham dem for romaner – altså fiksjon. Han innrømmer også å ha diktet opp enkelte hendelser i romanene fordi han har hatt et narrativt behov for det. De utallige detaljerte beskrivelsene som Min kamp består av, som til sammen danner romanuniverset, er også på en måte fiksjon. Knausgård kan for eksempel umulig huske hva han laget til middag en tilfeldig tirsdag for fem år siden.

Det interessante er at når han detaljert beskriver hvordan han skreller poteter og steker fiskekaker oppleves det som sant. Om fiskekaker og poteter var den faktiske middagen den aktuelle tirsdagen blir liksom irrelevant. Virkelighet og sannhet er altså ikke det samme.

 

  Tove Ditlevsen og Vigdis Hjorth

Den danske forfatteren Tove Ditlevsen er et eksempel på en forfatter som skrev nådeløst selvbiografisk. Hun brukte åpenbart livet sitt, enten hun skrev erindringer, og benyttet sitt eget og andres virkelige navn, eller romaner, hvor hun brukte fiktive navn.

Romanene Ansiktene (1968) og Vilhelms værelse (1975) handler om forfatteren Lise Mundus, en karakter som har blitt sett på som Ditlevsens alter-ego. Lise Mundus opplever blant annet psykose og innleggelse på psykiatrisk sykehus, og et turbulent ekteskap og samlivsbrudd med en avisredaktør – de samme erfaringene som vi vet at Tove Ditlevsen gjorde seg. Og Lise Mundus begår ikke minst selvmord i Vilhelms værelse, på den samme måten som Ditlevsen tok sitt eget liv, bare et halvt år etter at denne romanen kom ut. 

Vigdis Hjorth har, blant annet med utvalget av Tove Ditlevsens noveller som kom ut tidligere i år, vist seg som en sterk formidler av Ditlevsens litteratur i Norge. Hjorth er også tydelig inspirert av Ditlevsen, noe som særlig kommer til syne i romanen Om bare (2001), som i likhet med Vilhelms værelse omhandler et destruktivt – og for noen lett gjenkjennelig – kjærlighetsforhold.  

Til tross for det selvbiografiske ved Ditlevsen og Hjorths litteratur, makter imidlertid begge disse forfatterne å formidle noe allmenngyldig, som strekker seg langt utover den personlige erfaringen.

 

Selvbiografisk sakprosa

Den selvbiografiske litteraturen finnes også i sakprosaform. Aktuelle eksempler er Argonautene (2015) av Maggie Nelson, Når reglene ikke gjelder (2017) av Ariel Levy, og Jeg lever et liv som likner deres (2018) av Jan Grue, som alle er personlige skildringer av livene til forfatterne – virkelige navn brukes, og virkelige hendelser beskrives. Bøkene inneholder sterke skjønnlitterære trekk, men betegnes likevel ikke som romaner. Slik slipper leseren å forholde seg til dobbeltkontrakten, noe som kan være befriende.

Det er imidlertid en lang tradisjon for litterær og virkelighetsnær sakprosa (skillet mellom skjønnlitteratur og sakprosa er forøvrig ganske nytt) – spesielt i form av personlige essays, dagbøker og brev. Michel de Montaigne, som ga ut Essais (1580-1588), erklærte for eksempel: "Emnet for min bok er meg selv". Montaigne blandet filosofiske og klassiske refleksjoner med personlige anekdoter, og tok mer og mer utgangspunkt i egne erfaringer og opplevelser utover i forfatterskapet.

 

Den virkelighetsnære tradisjonen

Forfattere har stadig brukt livet og virkeligheten som litterært materiale, og det finnes utallige eksempler på dette – vi kan trekke linjene tilbake Montaigne, eller til Dantes Divina Comedia (1307-1321), hvor flere offentlige personer blir navngitt og uthengt. Innen realisme- og naturalismetradisjonen i litteraturhistorien har det også vært om å gjøre å fremstille virkeligheten så detaljert som mulig, noe som ofte kostet forfatterne dyrt.

Alexander Kielland gikk for eksempel inn for å kritisere samfunnet gjennom litteraturen sin, og var ofte svært skarp og presis i karakter- og samfunnsbeskrivelsene sine. Romanen Sankt Hans Fest fra 1887, refererte Kielland selv til som "Sankt Lars Fest": Her tegner han  et lite flatterende portrett av presten og politikeren Lars Oftedal.  Kielland fikk mange fiender på grunn av forfatterskapet, og staten nektet ham diktergasje.

Og ikke minst lyder det første budet til Kristiania-bohemene: ”Du skal skrive dit eget liv”, noe de tok på alvor. Hans Jæger skrev for eksempel Fra Kristiania-Bohêmen (1885), og brukte levende, lett gjenkjennelige modeller. Romanen var så provoserende at den ble beslaglagt, og Jæger ble dømt til 60 dagers fengsel.

Knausgård plasseres gjerne i realismetradisjonen med Min kamp, med merkelappen hyperrealisme. Debatten om realismen i litteraturhistorien trekkes også fram og sammenliknes med dagens virkelighetslitteraturdebatt – blant annet av litteraturprofessor Toril Moi (For eksempel i samtale med Vigdis Hjorth i regi av Litteraturhuset, høsten 2016).

 

Virkelighetslengsel

Frode Heimlich Pedersen hevder imidlertid at dagens virkelighetslitteratur er annerledes enn tidligere tiders virkelighetsnære litteratur. Han mener at nåtidens litteratur går mye lengre i å utlevere mennesker i personlige og sårbare situasjoner, og at det enorme fokuset på- og kravet om virkelighet er et nytt fenomen i litteraturen.

Dagens virkelighetslitteratur kan forklares ut ifra en sterk virkelighetslengsel. Karl Ove Knausgård beskriver en slags fiksjonstretthet i Min kamp, og en lengsel etter virkelighet og sannhet. Han skriver at han har mistet troen på litteraturen, og foretrekker å lese essays, dagbøker og brev. Min kamp kan leses som et uttrykk for dette.

Den amerikanske forfatteren David Shields, som kom med boken Reality hunger. A manifesto i 2010, formulerer et liknende savn. Og en annen amerikansk forfatter, Lydia Davis, skriver i en av sine korte historier, ”Not interested” (2013) : ”These days, I prefer books that contain something real, or something the author at least believed to be real. I don’t want to be bored by someone else’s imagination”.

Litteraturforskere forklarer gjerne denne fiksjonstrettheten og virkelighetslengselen som en reaksjon på postmodernismen – på dens maskespill, ironi og lek med identiteter. Eller de forklarer den som en forlengelse av postmodernismen.

 

Kiellands fiksjonstretthet

Det er imidlertid interessant at Alexander Kielland allerede i 1893 beskriver en liknende fiksjonstretthet.  I et brev til Georg Brandes (Kielland privat. Et brevportrett tegnet av ham selv av Kjell Arild Pollestad (2006)) skriver han: ”Jeg er likefrem lut-lei av meg selv og all fortelling, av vers, novelle- puh! Sjeldent ser jeg en leseverdig oppfunden historie”. Videre skriver Kielland at han ønsker å finne en annen form for forfatterskapet sitt. Romaner og novelletter – som han skrev i en kort periode på litt mer enn 10 år – er han ferdig med.

Kielland var en iherdig brevskriver, og betraktet brevene som en viktig del av forfatterskapet, men de ble ikke utgitt mens han levde. I dag er imidlertid brevene like mye lest som romanene og novellettene hans. Her formulerer Kielland blant annet refleksjoner rundt kunst og litteratur, og kommer med litterære skildringer fra livet sitt.

 

Eksistensen og sannheten

Litteraturen henviser altså til virkeligheten og den konkrete erfaringen, samtidig som det ikke er virkeligheten som naturvitenskapelig størrelse den tar for seg. Litteraturen sier heller noe om eksistensen, om forholdet mellom verden og menneskenes erfaring av den.

Toril Moi trekker for eksempel fram Knausgård som en eksistensiell forfatter (”Å lese med innlevelse” Morgenbladet 21.juli 2017), og argumenterer blant annet for at Knausgård gjennom de utallige (fiktive) og banale, beskrivelsene på en måte klarer å fange selve eksistensen i Min kamp. Slik appellerer han til gjenkjennelse hos leseren, noe som bidrar til at dette verket nesten gjennomgående oppleves som sant.

Flere forfattere oppnår imidlertid å skrive noe sant om eksistensen, om den menneskelige tilværelsen i verden. Og dette er nødvendigvis ikke forfattere av virkelighetslitteratur, eller av realistiske bøker. Modernismens eksperimentelle stream of consciousness er for eksempel også et forsøk på å beskrive den menneskelige virkeligheten, ved å prøve å sette ord på bevissthetsstrømmen inni hodene våre. Et godt eksempel er Til fyret (1927) av Virginia Woolf, som Erich Auerbach tar for seg i Mimesis. Virkelighetsfremstillingen i Vestens litteratur (1946).

I essayet om egen skriving og lesing, Kva hender i romanen? (2018), reflekterer Ingrid Z. Aanestad over hva hun vil gjøre med litteraturen sin. Her kommer hun inn på Cora Sandels Alberte-trilogi (1926-1939), og det Sandel oppnår her, blant annet ved å skrive hele romantrilogien i presens: "Menneska i Cora Sandel sine tekstar går rundt og er heile historia si utan at alle detaljar og årsakssamanhengar bli utlagde". Å være hele historie sin – dette er en viktig del av eksistensen, av den menneskelige tilstanden, som faktisk lar seg fange i tekst.

 

Offer for virkelighetslitteratur?

Jeg er selv en lett gjenkjennelige karakter i en bok. I Motorpsycho: Blissard (2012), en bok om bandet Motorpsycho – som ikke er en roman, men som likevel er nokså skjønnlitterær – skriver Johan Harstad om et vorspiel hjemme hos en viss Hild på Hinna, før en Motorpsycho-konsert. Kapittelet heter ”Hvor Trånn prostituerer seg for en trønderbunad og Motorpsycho spiller på Folken”. Den sentrale hendelsen er at Harstads kamerat Trånn, kliner med en jente for å få penger til å kjøpe seg en Motorpsychogenser. Den såkalte prostitusjonen foregår altså hjemme hos meg. Og beskrivelser som: "Det var den mest pengeløse gjengen i hele byen, de siste myntene gått med til å skrape sammen nok til konsertbillettene" angår meg.

Jeg kan imidlertid si den såkalte prostitusjonen er fiksjon, noe Harstad har diktet opp for å fremheve og mystifisere karakteren Trånn. Og jeg kan påstå at det slett ikke var «den mest pengeløse gjengen i byen», men en gjeng oljeunger. At forfatteren velger å fremstille miljøet annerledes handler om iscenesettelse, om hva som passer best inn i Harstads fortelling. Men hva som er oppdiktet, og hva som er riktig, er ikke så viktig her. Harstads bok handler om et band, om musikk, og forholdet hans til albumet Blissard: "Ikke bare var det den første Motorpsycho-platen jeg kjøpte, også lyden av det albumet, stemningene på det, og ikke minst tekstene, harmonerte i nesten skremmende grad med livsfølelsen der og da." Det er dette som er sant i Harstads bok.

 

Nådeløse forfattere

Det er likevel lett å forstå de menneskene som på en eller annen måte føler seg som ofre for virkelighetslitteratur, som føler seg frastjålet sin egen historie, som føler seg krenkede og utleverte. 

Jeg tror imidlertid at det er nødvendig at forfattere skriver med en slags nådeløshet, både om seg selv og andre. Det er unektelig mye sant i det poeten Olav H. Hauge skriver i Dagbok: (1927-1994):  ”(...)ein stor forfattar lyt vera budd til å lata alt privat gods, frå gullringen til far og bestefar til den vesle sylja etter mor, gå i smeltedigelen; og ikkje nok med det: alt tjuvgods han har raska med seg lyt gå i same smelta”.

Virkelighet og litteratur er uansett ikke det samme.

 

Litteraturliste:

Virkelighetslitteraturdebatt

Det finnes flere romaner som har skapt furore i Norge, blant annet fordi de har hatt for tydelige forbindelser til virkelige mennesker og virkelige hendelse. For eksempel Agnar Mykles Sangen om den røde rubin (1956).

Høsten 2016 startet en debatt om virkelighetslitteratur i norske medier. Aftenposten gikk ut mot bøker som Arv og miljø (2016) av Vigdis Hjort, og Historie om et ekteskap (2016) av Geir Gulliksen. Selv om dette ikke er romaner som er uttalt selvbiografiske, og som ikke tar i bruk virkelige navn, ble de betegnet som utleverende og uetiske. Personer som følte seg som ofre for denne virkelighetslitteraturen tok til orde, for eksempel Gulliksens ekskone. Litteraturkritikere, forfattere og forlagsfolk uttalte seg, og uenigheten var stor. Hjorths søster, Helga Hjorth, kom også med et slags motsvar til Arv og miljø, i form en roman, Fri vilje (2017). Fri vilje forteller den samme historien som Arv og miljø, men fra et annet perspektiv. 

Liknende problemstillinger har vært aktuelle i andre land, for eksempel i Frankrike, hvor det er blitt innført konkrete lover og regler i forhold til hva forfattere har lov til å skrive.  

Fant du det du lette etter

Spørsmål merket * er obligatoriske.

Takk for tilbakemeldingen!

Vi svarer ikke på henvendelser her, men din tilbakemelding hjelper oss å gjøre nettstedet bedre!

Google+