Hopp til hovedinnhold

Eksempel på naturalisme på 1800- og 1900-tallet, med utgangspunkt i Albertine, Uten en tråd og Sangen om den røde rubin

Har du spørsmål om fordypningsoppgaven (tidligere kalt særemne) i norsk? Send det til laering@solvberget.no - vi svarer på alt!

SPØRSMÅL: Hei! Vet ikke om du svarer på denne typen henvendelser, men gir det et forsøk. Så at det var du som hadde skrevet om tabuer og forbudte bøker på nettsiden til Sølvberget, og dette er temaet for mitt særemne. Når jeg skriver om Albertine (Christian Krohg) kan jeg se det i lys av perioden naturalismen. Er det på samme måte en periode/retning som jeg kan snakke om for å sette Uten en tråd (Jens Bjørneboe, 1966) og Sangen om den røde rubin (Agnar Mykle, 1956) i en kontekst? 

SVAR: Hei, jo, vi svarer på spørsmål om fordypningsoppgave. Så fint at du tok kontakt!

Det er alltid vanskeligere å sette en bok inn i en periode jo nærmere vår egen tid vi kommer, så det er ikke rart at du stusser litt på dette. Såkalte litterære perioder dreier seg egentlig bare om en samling tendenser som var typiske for samtiden. Når det gjelder -ismene, var disse mer planlagte retninger. Forfatterne hadde noen ganger som mål å skrive på en bestemt måte. Men for de aller fleste epokene er det etterkommerne som setter navn på tendensene og sier at «dette er typisk for den tida». Det samme kan vi gjøre med perioder som ikke er like typisk inndelt i en periode.

Sangen om den røde rubin av Agnar Mykle

Litteraturen som kom ut i Norge på 1950-tallet blir ofte omtalt som psykologisk realisme. (For å lese mer om dette, se Norges litteraturhistorie bind 6, Fra Brekke til Mehren (av Øystein Rottem, side 77.) Sangen om den røde rubin kan ses på som en del av denne trenden, siden den skildrer sinnet til en hovedperson sett innenfra. (Les mer om Mykle i samme bok som jeg nevnte i forrige setning.)

Jens Bjørneboes Uten en tråd kom 10 år senere. Bjørneboe omtalte sin egen diktning som «poetisk naturalisme» (samme bok, side 408), og det er en god beskrivelse. Ikke minst Bjørneboes trilogi Bestialitetens historie er et eksempel på dette, hvor han skildrer menneskelig ondskap inngående, og hvor det ikke er mye håp å spore.

Både Mykles bok Sangen om den røde rubin og Bjørneboes Uten en tråd har naturalistiske trekk, i det at de har detaljerte skildringer av kroppen. Men i motsetning til 1800-tallsnaturalistene, blir ikke det kroppslige skildret i full detalj bare for å vise det heslige, men like mye det motsatte, som en kilde til glede. Sånn sett henger Mykle og Bjørneboes bøker sterkt sammen med liberaliseringen av det norske samfunnet etter andre verdenskrig: Det ble stilt spørsmål ved religion og foreldregenerasjonens tvangstrøyer, ja, dette var selve hovedprosjektet til spesielt Mykle. Bøkene til Mykle og Bjørneboe kan ses på som et forvarsel på 1960-tallets ungdomsopprør.

I filmen under snakker vi om hvordan en kan sammenligne bøker fra ulike perioder med samme emner/tema. Vi forteller også litt mer om utfordringene ved å epokeplassere nyere bøker:

Lykke til med fordypningsoppgaven!

Google+