Hopp til hovedinnhold

Å dø er enklere enn å leve i Irak 

Å dø er enklere enn å leve i Irak 

Det er umulig for uavhengige medier eller frilansjournalister å jobbe fritt i Irak i dag.  Stavangers fribyforfatter Safaa Khalaf måtte forlate landet sitt for å kunne fortsette å ytre seg. Som en del av Kiellandsenterets utstilling i 1. etasje på Sølvberget kan du nå se en presentasjon av vår nye fribyforfatter og situasjonen for journalister i Irak.

 

Bli kjent med Stavangers nye fribyforfatter

Khalaf er undersøkende journalist og forfatter fra Basra i Irak. Han er den første fribyforfatteren Norge tar imot etter at verden og Europa ble rammet av koronapandemien og reiserestriksjoner i mars. Stavangers nye fribyforfatter ble invitert allerede i desember 2019, men på grunn av koronasituasjonen landet han ikke i Stavanger før 24. juli i år. Khalaf ser nå frem til å kunne fortsette sitt arbeid i trygghet fra Stavanger. 

safaa. pic 1_

  Khalaf har en bachelorgrad i historie ved Universitetet i Basra og studier innen samfunnsfag ved Universitetet i Beirut.   

 Han har arbeidet som politisk analytiker, redaktør og frilansjournalist i mange år i flere irakiske og internasjonale medier og nyhetsbyråer.   Sammen med andre journalister startet Khalaf i 2013 Iraks første nettside for undersøkende journalistikk. Han har blitt publisert iblant annet Washington Post, Al Arabiya og Al Hurra. Khalaf er også engasjert i et forskningsprosjekt om Irak ved London School of Economics.   Khalaf rapporterer om politiske, sosiale og kulturelle hendelser i Irak og Midtøsten. Hans dyptgående og kritiske journalistikk har gjort at han de siste årene har måttet jobbe og opphold seg i Beirut og Istanbul.   

 Å dø er enklere en å leve i Irak

av Safaa Khalaf  

"Det er umulig for uavhengige medier eller frilansjournalister å jobbe fritt i Irak i dag. Journalistene risikerer fengsling, drap eller kidnapping. Siden 2014 har de få uavhengige medieplattformer som eksisterte forsvunnet. Alle mediene styres nå av regjeringen, religiøse partier, individuelle politikere eller væpnede militser. I løpet av 2020 ble fire fremstående journalister som trosset militsene og det korrupt politiske systemet i Irak drept. Ingen ble dømt eller stilt ansvarlige for disse drapene.  

  Uidentifiserte militser truer journalister og bloggere, og angriper uavhengige tv-kanaler, avisredaksjoner og nyhetsbyråer som publiserer nyheter, bilder eller informasjon mot politikken militsene og myndighetene fører.   

  Kidnapping og bortføring  

  De to siste årene har situasjonen for journalister i Irak vært preget av kidnappinger og bortføringer. Min venn og journalist Mazen Latif, som eier et forlag i Baghdad, ble kidnappet i januar 2020. Hans skjebne er ukjent. Siste livstegn fra Latif er en video publisert av kidnapperne, en sjiamuslimsk milits støttet av Iran, der han under tvang innrømmer å sympatisere med jødene og å spre sekulære ideer.  

 I løpet av 2020 ble fire av mine venner, alle journaliser, drept på høylys dag i byen Basra. Etter dette valgte mange journalister å flykte. Å dø i dette landet er mye lettere enn å tåle livet.  

  Presse og ytringsfrihet  

 Ytringsfrihet eksisterer ikke lengere i Irak. Landet styres av terror og frykt. Rettssystemet har kollapset. Stemningen i Irak er nå den samme som i George Orwells roman "Animal Farm". Hvordan kan en journalist eller forfatter skrive og uttrykke sin mening med et politivåpen rettet mot hodet? Pressen er ikke lenger fri.  

  Livet i eksil  

 Hvorfor flyktet jeg fra landet mitt?  Hva er det som gjør livet i eksil bedre enn livet i hjemlandet?   Rett og slett at livet i Irak har blitt umulig. Folk trues til taushet, fredelige demonstranter risikerer å bli fengslet eller drept og den uutholdelige situasjonen gjør at mange velger å ta sitt eget liv.  Innbyggerne i Irak har ingen frihet og ingen fremtid."

Pressefrihet

Organisasjonen Reporters Without Borders har laget dette kartet som viser situasjonen for pressefrihet i de enkelte land. Her er en oversikt fra 2020.

Skjermbilde

Hva er en Friby 

Som friby påtar man seg å være vertskap i opptil to år, og å tilby bosted og nødvendig livsopphold til forfattere, journalister og kunstnere på flukt. Byen legger til rette for at forfatterne skal kunne fortsette arbeidet sitt og utvikle kontakter i lokale, nasjonale og internasjonale litterære og kunstneriske miljøer. Fribyforfattere er ofte renommerte skribenter eller artister i hjemlandet, og godt kjent i internasjonale litterære miljøer eller mediemiljøer. Å påta seg rollen som friby er en symbolsk handling som viser et tydelig standpunkt for ytringsfrihet og menneskerettigheter på vegne av alle forfulgte forfattere og kunstnere i verden. Gjennom forfatterne og kunstnerne får også vertsbyen en uvurderlig tilgang til unik erfaring, kompetanse og kunnskap, og målet er å aktivt formidle dette til byens innbyggere gjennom arrangementer, samarbeidsprosjekter, skoleformidling og lignende.    

 Siden 1996 har Stavanger tatt imot 12 fribykunstnere med ulik nasjonalitet og bakgrunn. I Stavanger er fribyordningen driftet av Sølvberget bibliotek og kulturhus.   

ICORN

ICORN, International Cities of Refuge Network, ble etablert i Stavanger i 2006. ICORN er en uavhengig, internasjonal medlemsorganisasjon som jobber for å sikre ytringsfrihet for forfattere, journalister og kunstnere verden over. Nettverket består av over 70 byer over hele verden som tilbyr forfulgte forfattere og kunstnere et fristed hvor de skal kunne skrive og uttrykke seg fritt, uten å frykte sensur, forfølgelse og straff. Organisasjonen har sitt sekretariat i Stavanger, ved Sølvberget bibliotek og kulturhus. ICORN samarbeider tett med PEN International som overvåker situasjonen for forfattere, journalister, avistegnere og andre som blir forfulgt for sine ytringer. Siden 2006 har ICORN og fribyene brakt over 200 forfulgte forfattere og kunstnere bort fra trusler og forfølgelse, inn til en trygg havn i en friby. Slik har både romanforfattere, bloggere, poeter, journalister, tegneserieforfattere, singer/songwriters, dramatikere, sakprosaforfattere og oversettere kunnet fortsette å være en stemme, også for de mange som har blitt fratatt retten til å ytre seg fritt.   

Google+