Hopp til hovedinnhold

Se og hør Erika Fatlands foredrag fra Kapittel20

Erika Fatland på Kapittel20 (foto: Andrea Rocha)

"Som vestlig kvinne blir jeg oppgradert til en slags æresmann, og får tilgang overalt, både til lukkede mannlige og kvinnelige verdener. For sørgelig mange av kvinnene jeg møter, gjelder derimot andre regler." 

"Svært ofte er de fanget i tradisjoner eller det de blir fortalt er tradisjoner."

Erika Fatland har fått et stort publikum med sine reportasjebøker fra Asia. Hun holdt ICORN-foredraget på Kapittel-festivalen 2020, om kvinners elendige kår i mange landene hun har besøkt, om diktaturers levetid og norsk unnfallenhet i utenrikspolitikken.

Lån Erika Fatlands bøker på Sølvberget: https://solvberget.bib.no/cgi-bin/m2?mode=vt&pubsok_txt_0=Fatland,%20Erika&pubsok_kval_0=/FO&frapost=1

Foredraget er også tilgjengelig som podcast:

Her er foredraget i tekst:

Bang!
Av Erika Fatland

Bang! Det gikk så fort at jeg ikke rakk å registrere at det kom til å gå galt før jeg lå med hodet i asfalten og sykkelen over meg.

Min første innskytelse var å reise meg og sykle videre, men tre veiarbeidere i gule vester kom styrtende til og ringte sporenstreks 113. Disse tre kjekke karene passet på meg til ambulansen kom, en av dem låste sykkelen min for meg, en annen lot meg sitte på jakken sin. Minutter senere var ambulansen der og en snill sykepleier fulgte meg til legevakten, der en annen snill sykepleier tørket bort blod og elendighet før en vennlig lege kom med bedøvelsessprøyte og nål og tråd. En times tid senere vaklet jeg ut i natten til min nervøst ventende mann med to sting i pannen, en lett hjernerystelse og skrubbsår på kneet.

Hele tiden hadde jeg vært omgitt av vennlighet, omtanke, profesjonalitet og velferdsstatens trygghet.

Slik er verden, for det meste. Verden er bedre enn sitt rykte. Folk er stort sett snille. Det vanligste spørsmålet jeg får under foredragene jeg holder, er om det ikke er farlig å reise rundt i verden alene, som kvinne. Og, legger folk gjerne til: Særlig til de stedene du reiser. Du må være veldig modig som reiser alene rundt slik, sier folk. Eller, som enkelte legger til: gal.

Det siste skal jeg ikke ta stilling til, men jeg er ikke spesielt modig. Det vil jeg ikke ha sittende på meg. Verden kan selvsagt være et farlig sted, og man må passe på seg selv, enten man er mann eller kvinne. Men det er ikke spesielt mye farligere å rusle gatelangs i Pyongyang, Asjkhabad eller Tasjkent enn i Stavanger eller Oslo. Kanskje tvert om. Diktaturer er nemlig de tryggeste stedene på kloden å reise til. I diktaturer er det politifolk og kameraer overalt, og all kriminalitet utøves av presidenten og hans nærmeste familie.

Ofte går folk automatisk ut fra at det må være en ulempe å reise alene rundt i verden som kvinne. De tar feil. Det er tvert imot en enorm fordel. Mannlige reisende får mange steder bare møte halvparten av befolkningen. Kvinnene forblir skjult, bak lukkede dører. Da den internasjonalt berømte sosialantropologen Fredrik Barth gjorde sitt epokegjørende feltarbeid i Swatdalen i Pakistan i 1950-årene, la han ikke engang merke til at alle han snakket med var menn.

Jeg, derimot, får snakke med både menn og kvinner. Som vestlig kvinne blir jeg oppgradert til en slags æresmann, og får tilgang overalt, både til lukkede mannlige og kvinnelige verdener.

For sørgelig mange av kvinnene jeg møter, gjelder derimot andre regler. Svært ofte er de fanget i tradisjoner eller det de blir fortalt er tradisjoner.

På landsbygda i Kirgisistan møtte jeg 28 år gamle Roza. Hun var på vei hjem fra jobben i en kosmetikkbutikk i hovedstaden da en minibuss stanset ved siden av henne. Mennene i minibussen tvang henne inn i bilen og bandt henne fast til et av setene.

«Jeg har røvet deg, du skal være kona mi,» erklærte mannen som satt bak rattet. Roza kjente ham så vidt fra landsbyen hun hadde flyttet fra og slett ikke hadde planer om å flytte tilbake til. Hun og søsteren bodde i storbyen nå, og hadde bodd der i mange år. Landsbyen tilhørte et annet liv.

Mennene i minibussen var allerede på en snurr og fortsatte festen under den flere timer lange bilturen hjem til mannens familie. Klirrende vodkaflasker ble sendt rundt, stemningen var god. Ingen av mennene brydde seg det spor om Rozas tårer. Da de kom frem til landsbyen, sto bestemoren til sjåføren klar med et stort, hvitt sjal. Roza visste at dersom hun lot henne legge det over hodet hennes, betydde det at hun samtykket til giftermålet. Familien hadde dekket til toj, til bryllupsfest. Mange av gjestene var allerede i full gang med å spise og hygge seg.

Den eneste som ikke visste at hun skulle bli gift den dagen, var bruden selv. Roza hadde ikke lyst til å gifte seg. Hun var fornøyd med livet i Bisjkek, og dessuten likte hun ikke mannen som hadde bortført henne. Han var ikke hennes type i det hele tatt, grov og ubehøvlet og alt annet enn pen. Han var fem år eldre enn henne og jobbet i bygningsbransjen. Likevel lot hun bestemoren legge det hvite sjalet på hodet hennes.

«Jeg var trett av å gråte,» forklarte Roza meg. Da jeg møtte henne, hadde hun vært gift med mannen som bortførte henne i sju år, og de hadde to barn sammen. De første årene hadde hun fantasert om skilsmisse, men nå hadde hun resignert og godtatt sin skjebne. Som hun sa: «Jeg har ingen jobb, ingen utdannelse, ingen egne penger. Hvor skulle jeg ha gjort av meg?»

I Kirgisistan er i snitt hvert tredje ekteskap som inngås, et bruderov. Skikken kalles ala kachuu, grip og løp. Nesten tolv tusen kvinner blir bortført og tvunget inn i ekteskap hvert eneste år. Det tilsvarer én kvinne hvert førtiende minutt. For mange av disse er bryllupsnatten i praksis en voldtekt.

Bang! Fra det ene øyeblikket til det neste, er livet snudd på hodet. Man har plutselig et hvitt sjal over hodet og er kone, svigerdatter og tilbake i landsbyen man trodde man aldri skulle tilbake til.

Over nitti prosent av de bortførte kvinnene i Kirgisistan blir hos kidnapperen. En bortført kvinne er allerede en «brukt» kvinne. Ingen kan lenger være sikker på at hun er jomfru. Skammen ved å gå regnes derfor som for stor.

I Tumarkhad, en fattig, avsidesliggende landsby i Nepal, møtte jeg kvinner som flere dager hver måned sov ute i trange, små menstruasjonshytter. Menstruasjonshytter er forbudt i Nepal, for praksisen er farlig: Hvert eneste år dør et ukjent antall jenter og kvinner som følge av røykforgiftning, skorpionbitt eller slangebitt i menstruasjonshyttene.

Men det er ikke så ofte politiet kommer på besøk til Tumarkhad. I Tumarkhad var det sjamanene som satte dagsorden, og de var i direkte kontakt med forfedreåndene og de lokale gudene, som truet kvinnene med ulykker og død dersom de ikke overholdt de strenge reglene.

Som Padam, en av de unge sjamanene, forklarte: «Min personlige mening er at menstruasjon er normalt og naturlig. Det er viktig å være hygienisk, så klart, men ellers har jeg ikke noen problemer med menstruasjon. Men guden ser dessverre annerledes på det.» Han slo beklagende ut med hendene. «Guden mener at det er skittent. En kvinne som menstruerer, må holde seg unna huset og tempelet. Det er guden som forlanger det, ikke jeg.»

Jentene og de unge kvinnene jeg møtte, hatet å sove i menstruasjonshyttene, de frøs og var redde for slanger og menn, men likevel sov de der, fem dager i uken, for de fryktet gudens straff.

Dessuten gjorde «alle andre» det.

 I motsetning til Fredrik Barth ble jeg i Swatdalen i Pakistan sluppet inn i stua til en lokal familie. Idet jeg kom, skulle en av de yngre kvinnene til å gå ut. Stønnende fant hun frem burkaen.

 «Den er så varm,» klaget hun. «Den strammer rundt hodet, og det er vanskelig å se.»

 «Det er vår kultur,» avbrøt en av mennene i huset henne. «Her går kvinnene i huset kledd slik.»

 En av de unge mennene i familien, Ahmed, arbeidet med en doktorgrad om nevnte Fredrik Barth, viste det seg. Han sammenlignet det Barth skrev om Swatdalen i 1950-årene med hvordan det er nå.

«Alt han skrev om er forandret!» forklarte Ahmed ivrig. «Én ting er at Swat var et eget kongedømme på den tiden, og at vi hverken var underlagt Pakistan eller Afghanistan, men også kulturen er fullstendig annerledes nå. Barth beskriver skikker jeg ikke engang har hørt om!»

Ahmed var nygift og stormende forelsket i sin unge kone, Sara, som han etter ett år med diskusjoner og overtalelser endelig hadde fått lov til å gifte seg med. Ekteskapet var det første kjærlighetsekteskapet i familien – ellers var skikken å gifte seg med søskenbarn. Ahmeds unge kone hadde en mastergrad i sosiologi, men etter at hun ble gift, satt hun hjemme dagen lang sammen med de andre kvinnene i familien.

«Det må være kjedelig å bare sitte hjemme,» påpekte jeg.

«Ja,» sukket Sara. «Det er utrolig kjedelig.»

Sara drømte om å ta en doktorgrad eller undervise ved universitetet.

«Jeg er klar over at hun kjeder seg,» sa Ahmed, som selv underviste i sosiologi ved siden av doktorgradsarbeidet. «I vårt samfunn er det ikke lett for kvinner å ta en jobb. Slik er kulturen vår, dessverre. Kulturen vår tvinger oss til å gjøre mye vi egentlig ikke vil. I dag, for eksempel, måtte jeg vekke Sara tidlig, selv om hun var trøtt etter å ha servert gjester til langt på kveld i går. Jeg hadde mest lyst til å la henne sove ut, men foreldrene mine insisterte, de hadde fått flere gjester. Så hva gjorde jeg? Jo, jeg vekket henne, til tross for at jeg ikke hadde lyst.»

En liten jente krøp opp på fanget til Ahmed og hvisket noe i øret hans.

«Hun synes du er vakker. Hun lurer på hvordan du har fått så fint og lyst hår,» sa han. Så sukket han tungt. «Den samme triste skjebnen venter denne lille jenta. Hun kommer til å bli gift og lenket til hjemmet. Hun har ingen muligheter.»

«Bare om alle forteller henne at det er slik,» sa jeg.

«J, det er sant!» sa Ahmed oppglødd. «Jeg skal si til henne at hun må få seg utdannelse og ta seg en jobb!»

«Kanskje du kan begynne med å la Sara få jobbe,» foreslo jeg.

Ahmed lovet det, og Sara lyste opp. Vi ble enig om at jeg skulle ta kontakt igjen om et år for å høre hvordan det hadde gått.

I det samme kom Ahmeds storebror, Muhammed, inn døren. Han strente rett bort til sin unge kone og  – bang! – dasket henne hardt i bakhodet.

«Du må ikke slå henne!» utbrøt jeg.

«Hvorfor ikke?» Muhammed smilte anstrengt. «Det er vår kultur. Koner skal slås, de må holdes nede, som springfjær. Ellers spretter de ut og kommer ut av kontroll. Ta denne,» sa han og pekte på en barnesykkel som sto lent mot veggen. «Fjærene må holdes nede for at den skal fungere, alle delene må sitte stramt sammen.»

«Kona di er ingen sykkel,» innvendte jeg.

Ahmed, lillebroren, hvinte av fryd og tok meg i hånden: «Akkurat, akkurat!»

«Det er vår kultur,» gjentok Muhammed surt.

«Kultur er bare en dårlig unnskyldning for å være slem mot kona di,» sa jeg, og Ahmed spratt opp og ropte begeistret:

«Ja, ja, slik er det, akkurat slik! Kultur er bare en dårlig unnskyldning!»

Hvor lang tid tar det å endre en kultur, en tradisjon, en dårlig unnskyldning? En generasjon, eller mer?

 Alt er i endring, hele tiden, selv grunnen under føttene våre. Langsomt, langsomt driver kontinentalplatene fra hverandre, eller støter mot hverandre, så langsomt at vi ikke merker det.

Én gang, for tre hundre millioner år siden, hang alle kontinentene sammen i et superkontinent, Pangea. Så, uendelig langsomt, ble superkontinentet delt i to, og for rundt hundre og femti millioner år siden brøt India løs fra den ene halvdelen og begynte å drive nordover med kontinentalplatene i relativt høy hastighet: femten-tjue centimeter i året. Godt og vel hundre millioner år senere, etter å ha tilbakelagt en distanse på over ti tusen kilometer, støtte det indiske subkontinentet sammen med Eurasia. Tethyshavet, som frem til da hadde skilt de to landmassene, ble presset til side, og enorme landmasser ble skjøvet oppover av kontinentalplatene: Himalaya var født. Samtidig begynte fjellene å brytes ned, de begynte sin ferd mot havet: Vannet rant langs fjellsidene, ble til elver, steinene vandret langs elvebunnene, de store flodene fødtes.

På den tiden fantes det ingen mennesker på Jorden. De første, primitive primatene var akkurat utviklet. Vel førti millioner år senere så de første gorillaene verdens lys. For fire millioner år siden vandret de aller første menneskelignende skapningene rundt på jorden, men de første menneskene av vår rase, homo sapiens, sprang ut av evolusjonen først for rundt to hundre tusen år siden. Et blunk i geologisk sammenheng. Så gikk årene, for ikke å si årtusenene, og vi vet ikke helt hva de første menneskene bedrev – men de likte antagelig å drive med handel og å pynte seg, akkurat som oss. De første bevisene på langdistansehandel går 140 000 år tilbake. Verdens eldste kjente smykke, laget av skall fra strutseegg, er 110 000 år gammelt.

Så gikk årtusenene, og det skjedde ikke stort før utviklingen skjøt fart for rundt femti tusen år siden: Menneskene begynte å organisere seg, de begynte å begrave sine døde rituelt, de laget klær av skinn og de utviklet sofistikerte jaktmetoder. Årtusenene gikk, og så skjøt plutselig utviklingen fart igjen: For rundt ti tusen år siden begynte de første menneskene å dyrke jorden, de slo seg ned i landsbyer, ble bofaste, og omtrent samtidig begynte de å ha hunder som husdyr. De eldste skrifttegnene vi kjenner til, er sju tusen år gamle, og verdens eldste sivilisasjon, sumererne i Mesopotamia, er rundt seks tusen år gammel.

Så begynte alt å skje veldig raskt. Selv jeg føler meg nå ofte gammel i møte med de unge, som bare har sett fasttelefoner på teknisk museum og som tror telefonkiosker er et slags nødly mot plutselig regnvær. Kulturene rundt oss utvikler seg i kvantesprang, og samfunnet Fredrik Barth beskrev i Swat, finnes ikke lenger.

Hvor lang tid tar det å endre en tradisjon, en vane? En generasjon? Et tiår?

I Nepal var det tegn til bedring. Flere av kvinnene jeg møtte, hadde møtt representanter for frivillige organisasjoner og fødte ikke lenger i fjøset, slik sjamanene hadde truet dem til tidligere, men inne i huset. En av sjamanene jeg snakket med hadde, etter oppfordring fra myndighetene, redusert antall dager kvinnene måtte sove i de ulovlige menstruasjonshyttene, fra ni dager til fem dager.

I Kirgisistan er det vedtatt strenge straffer mot bruderov. Tidligere risikerte mennene kun en bot på rundt elleve tusen kroner – det var strengere straff for å stjele en sau. Etter hard lobbyisme fra ikke-statlige organisasjoner er straffen hevet til sju års ubetinget fengsel. Flere av mennene jeg møtte, klaget over at det var blitt så urimelig vanskelig å skaffe seg kone. «Hva om mannen er sjenert og ikke våger å snakke med kvinner?» innvendte en av dem bekymret. «Hvordan skal han nå bli gift?»

Ett år etter møtet med Ahmed og Sara tok jeg kontakt igjen, som lovet, for å høre om Ahmed hadde holdt løftet sitt og latt Sara få jobbe.

Jeg fikk aldri svar.

Folk sitter ikke bare fast i undertrykkende tradisjoner, men også i undertrykkende regimer. De fleste menneskene jeg møter på reise er stort sett er snille og hjelpsomme og vet ikke hva godt de skal gjøre for en gjest som er kommet langveisfra, men regimene jeg reiser rundt i, kan være direkte onde.

Å liste opp alle verdens undertrykkende regimer, ville vært en utmattende øvelse. Jeg skal derfor konsentrere meg om ett, det største av dem alle.

Ingen vet hvor mange uigurer som har vært holdt fanget i statlige interneringsleirer, uten lov og dom, i den kinesiske provinsen Xinjiang, eller hvor mange som fremdeles sitter bak lås og slå. Estimatene varierer, men de fleste anslår at minst én million uigurer, det vil si én av ti, har vært eller fremdeles sitter fanget i disse leirene, som kinesiske myndigheter ynder å kalle «yrkesutdannelsessentre», men som mest av alt minner om konsentrasjonsleirer. Det er vanskelig å få informasjon om hva som skjer innenfor murene, for uavhengige journalister eller observatører slipper ikke inn, men tidligere fanger rapporterer om isolasjon, fysisk avstraffelse, voldtekt, tvangssterilisering og organhøsting – og nå også uttesting av vaksine mot covid-19.

Aldri noe sted har jeg sett så mange politifolk og overvåkningskameraer som i silkeveibyen Kashgar, en av de største byene i Xinjiang-provinsen. Det var politi og sjekkposter overalt; bare man skulle krysse gaten eller inn i gamlebyen, måtte man vise legitimasjon. Det vil si, jeg slapp. De kinesiske turistene slapp. Kontrollen gjaldt bare den uiguriske lokalbefolkningen.

Jeg gikk rundt i den nyrestaurerte gamlebyen – så nyrestaurert at den er mer ny enn gammel – og visste at alle uigurene jeg så på gaten, på dyremarkedet i gamlebyen, alle uigurene som jobbet på hotellet hvor jeg bodde, og på restaurantene hvor jeg spiste, absolutt alle uigurene jeg på et eller annet vis kom i kontakt med, kjente noen som satt fanget i en interneringsleir.

Men jeg kunne ikke spørre. Overvåkningen var for altomfattende. Om noen snakket med en utlending, ville det ikke gå upåaktet hen.

Hvordan merker man undertrykkelse? Jeg befant meg midt i et av de verste eksemplene på undertrykkelse og kulturelt folkemord i min levetid, men hva ville jeg fått med meg om jeg ikke visste det jeg visste? Uterestaurantene var fulle av kinesiske familier som spiste og hygget seg, gatene var rene og velpleide, alt virket såre normalt.

Men med i regnestykket hører også alt man ikke ser og alt man ikke hører. Forrige gang jeg hadde vært i Xinjiang, tre år tidligere, hadde mange av kvinnene båret fargerike skaut. Nå var alle kvinnene barhodet. Jeg så heller ingen menn med langt skjegg, muezzinens daglige, insisterende innkallelser til bønn gjenlød ikke lenger over byen fem ganger daglig, og i moskeen – den største i Kina! – var det kun kinesiske turister.    

Dertil kommer det man ikke vil se eller ikke tør se. En kveld da jeg kom tilbake til hotellet, sto fire politimenn bøyd over resepsjonsdisken mens de gransket en liste med navn. Det var tydelig at de lette etter noen, og etter resepsjonistens fortvilte ansiktsuttrykk å dømme kom de snart til å finne den eller dem de søkte.

Jeg hastet forbi og låste meg inn på rommet mitt.

Chen Quanguo, sekretæren for kommunistpartiet i Xinjiang, er ingen novise innen undertrykkelsens mekanismer. Før han fikk posten i Xinjiang, innehadde han samme stilling i TAR, Den tibetanske autonome regionen, som i 1950 ble underlagt Kina.

I mange år fikk ingen nordmenn innreisetillatelse til Tibet. Etter at Den norske Nobelkomité i 2010 ga fredsprisen til den fengslede dissidenten Liu Xiaobo, havnet Norge i den beryktede kinesiske fryseboksen. Etter seks års isfront inngikk Norge og Kina en normaliseringsavtale der norske myndigheter forpliktet seg til å «legge stor vekt på Kinas hovedinteresser og viktigste bekymringer og ikke skal støtte handlinger som underminerer disse interessene». Etter at avtalen ble undertegnet, har Kina seilt opp som en av de største importørene av norsk oppdrettslaks – og nordmenn slipper på ny inn i Tibet.

To år etter at det bilaterale forholdet ble normalisert, ble det kjent at Liu Xiaobo lå for døden. Mens EUs utenrikssjef høylytt oppfordret kinesiske myndigheter til å løslate nobelprisvinneren, nektet statsminister Erna Solberg å kommentere saken. Alt for laksen! Den 13. juli 2018 gikk Liu Xiaobo inn i historien som den andre fredsprisvinneren sin har dødd i fangenskap, uten å ha fått lov til å reise til Oslo og ta imot prisen. Hans forbrytelse? Han var medforfatter av Charta 08, et politisk manifest som krevde grunnleggende demokratiske reformer i Kina.

Den forrige fredsprisvinneren som døde i fangenskap var Carl von Ossietzky, som døde i Berlin i 1938 som nazi-regimets mest kjente samvittighetsfange.

Å krysse en grense en grense er noe av det mest fascinerende som finnes. Geografisk er forflytningen minimal, nærmest mikroskopisk. Du beveger deg kun noen få meter, men befinner deg med ett i et annet univers. Alt er med ett annerledes, fra alfabetet og valutaen til ansiktene, fargene, smakene, årstallene som betyr noe, og navnene som får folk til å nikke anerkjennende.

Jeg ruslet til fots over grensebroen fra nepalske Hilsa – et nitrist høl av en grenseby – og over i det kinesiskkontrollerte Tibet, noen hundre meter i alt; jeg spaserte fra friheten og over i det perfekte, digitale diktatur. Den kinesiske grensestasjonen lignet en festning: grå, folketom og høyteknologisk. To grensevakter gikk ivrig løs på bagasjen min og fant med imponerende effektivitet frem til bøkene jeg hadde med. Romantrilogien Gutten av den islandske forfatteren Jón Kalman Stefánsson ble av ukjente grunner møtt med stor skepsis, og grensevaktene diskuterte lenge og vel seg imellom før jeg til slutt fikk den tykke boken tilbake. Til min overraskelse var de ikke interessert i mobiltelefonen eller laptopen min – åpenbart veier fremdeles papirbøker tyngst på mistenksomhetens vektskala.

Grensevaktenes nesten rørende litteraturinteresse understreker i hvor sterk grad det skrevne ord har makt. Ord kan være farlige, og det vet diktatorer så altfor godt – de lærer det i første leksjon på diktatorskolen. Noe av det første diktatorspirer gjør, er å ta kontroll over ord og ytringer.

Like utenfor Lhasa møtte jeg en eldre kvinne som fortalte at det eneste hyggelige hun og nabokvinnene hadde hatt å ta seg til om vintrene, var å samles i landsbyhuset for å lese buddhistiske tekster sammen.

Men det fikk de ikke lenger lov til.

På en annen reise, i en liten landsby i nord-Nord-Korea, kom en av vertene løpende i full fart idet vi skulle til å ta plass i minibussen. I hånden holdt han en pocketbok.

«Hvem har glemt denne?» spurte han stresset.

«Den er min, men jeg har lest den ferdig, du kan bare kaste den,» svarte en nederlandsk turist.

«Det er nok best du tar den,» sa nordkoreaneren.

«Jeg trenger den ikke lenger, det er bare å kaste den,» gjentok nederlenderen.

«Det er best du tar den,» insisterte nordkoreaneren og dyttet boken på turisten. Boken det var snakk om, var en av Ken Folletts thrillere, neppe en bok som kunne ha veltet regimet.

Men bedre føre var: De tok ingen sjanser. For hvem vet hva som kunne skjedd om folk begynte å lese hva som helst?

Det kunne jo hende at de begynte å tenke selv. Hjulpet av Ken Follett.

Hvordan merker man undertrykkelse?

I Tibet var den ikke spesielt vanskelig å få med seg. For hvert minste lille tempel vi skulle besøke, behøvde vi en egen tillatelse. Nesten alle templene var uansett blitt ødelagt under Kulturrevolusjonen. Av Tibets over seks tusen templer og klostre, sto bare tretten igjen i 1976 da ødeleggelsesvanviddet omsider hadde ebbet ut.

I dag er Tibet mer kontrollert enn noensinne. Alle utenlandske turister må reise i følge med guide, og reisebyråene er pålagt å bruke biler fra statlige utleiebyråer, utstyrt med GPS, kamera og mikrofon. Ikke engang i bilen kunne vi altså tale fritt. Og slett ikke utenfor. Det var kameraer og årvåkne ører overalt. Det veldige landskapet var tapetsert med gigantiske røde plakater med gul skrift som oppfordret folk til å angi «mørke krefter» som motarbeidet myndighetenes visjon om å bygge et «skjønt og vakkert Tibet».

Ingen utenlandske journalister slipper inn i Tibet. Nesten ingen tibetanere slipper ut. Undertrykkelsen og kontrollen er perfeksjonert gjennom mange tiår.

Flere av tibetanerne jeg møtte, var likevel forsiktige optimister.

«Vi buddhister tror på forgjengelighet,» forklarte en. «Ingenting er evig, alt er i forandring. I Europa hadde dere Romerriket, det østerrikske imperiet, det russiske imperiet, det britiske imperiet og så videre. Ingen av disse imperiene finnes lenger. Det Kina vi kjenner i dag, vil ikke være slik for alltid.»

Det Kina vi kjenner i dag, ville dessuten ikke vært like mektig og rikt dersom myndighetene i andre land utviste mer ryggrad. Det er rett og slett skammelig hvordan vår egen regjering kryper for det kinesiske diktaturet. Vi, av alle, vi som har råd til å la det være. I stedet lar våre politikere Dalai Lama gå inn sidedøren til Stortinget og inngår pinlige normaliseringsavtaler mens de smiler som glade lakser. Ja, vår folkevalgte regjering ofrer sin moralske og demokratiske integritet for å selge oppdrettslaks – som uansett bare ødelegger fjordene våre, og som bare beriker noen få laksebaroner – til den voksende kinesiske middelklassen.

Kinesiske myndigheter har for lengst skjønt at man ikke lenger erobrer verden med krigsskip og skytevåpen. Hvorfor bombe det kan man kjøpe? Hvorfor underlegge seg andre stater med makt når man i stedet kan selge billigst på markedene deres?

Våpenet mot en slik krigføring er såre enkelt: Boikott. Full handelsboikott.

Men våre egne politikere svømmer rundt og rundt i handelsbalansens merder, mens de behendig lukker øynene for de to kulturelle folkemordene som foregår midt for øynene på dem.

Det sies at verden blir mindre og mindre, men verden er like stor som den alltid har vært: 510 072 000 kvadratkilometer. Det er bare det at flere og flere middelklassemennesker reiser til akkurat de samme stedene.

Det er heller ikke sant at vår globaliserte verden blir mer og mer grenseløs, tvert imot, grensene og stengslene har trolig aldri vært så rigide som de er nå. Ordet «kvoteflyktning» sier alt om dagens grenser – bare et nøye utregnet antall spesielt trengende slipper kanskje over våre godt voktede grenser.

Det er ikke bare i Europa grensekontrollene er blitt mer rigide. For åtti-nitti år siden gikk det karavaneruter på kryss og tvers av Himalaya. Handelsmenn krysset fjellene på kameler, hester og jakokser. I dag er det bygget asfaltveier i høyfjellet, det er blitt mye enklere og langt mer behagelig å forflytte seg. Men moderne reisende møtes, eller stanses, av sure grensevakter og kompliserte visumregler. Etter delingen av India og Pakistan i 1947, og etter Kinas annektering av Tibet på 1950-tallet, ble grensene hugget i stein, for ikke å si: i stål, og de gamle handelsrutene døde ut.

Vi nordmenn, derimot, er velsignet med et pass som gir innpass nesten overalt. I alle fall frem til nå.

Bang! I midten av mars stengte verden. Et lite virus hadde skylden. Og et virus er virkelig en bitte liten sak: En vanlig liter sjøvann rommer omtrent tre milliarder virus av forskjellig slag. Nå er verden blitt mindre for oss alle, om enn midlertidig. Normaliteten var brått borte. Men hva er egentlig normalitet? Vi forveksler vaner med normalitet, vanene blir opphøyd til tradisjon og kultur. Det er imidlertid lite ved vår livsførsel som er bærekraftig eller normal, men det er tema for en hel foredragsrekke i seg selv.

La oss vende kort tilbake til viruset. Diktatorer frykter ikke bare det skrevne ord, men også mikrober. På kartet over registrerte smittetilfeller av covid-19 i verden, lyser Turkmenistan, et av verdens verste diktaturer, opp som en hvit, jomfruelig flekk på kartet – til tross for at landet har over tusen kilometer grense mot Iran, et av landene som er hardest rammet av pandemien. Da myndigheter i resten av verden stengte skoler og butikker og innførte strenge portforbud, fjernet man i Turkmenistan likså greit ordet «koronavirus» fra alle offisielle helsebrosjyrer. I stedet for å hamstre smittevernutstyr og oppgradere sykehuskapasiteten, beordret president Gurbanguly Berdimuhammedov, bedre kjent som Arkadag, Beskytteren, at offentlige steder regelmessig skulle desinfiseres med røyken fra peganum hermala, syrisk vinrot, en plante som tradisjonelt er blitt brukt i turkmenske ritualer.

Og mens man i nesten alle andre land har innført strenge restriksjoner på folkeansamlinger og avlyst alle store, offentlige arrangementer i overskuelig fremtid, gikk den årlige feiringen av Hestens dag som planlagt av stabelen siste helgen i april, med et publikum bestående først og fremst av tusener av utkommanderte tilskuere. Etter nøye vurderinger og lange diskusjoner landet juryen også i år på å tildele førstepremien for Turkmenistans vakreste hest til en av presidentens hester.

Hvorfor er diktatorer så redde for å tape ansikt, og hvorfor knytter de sammen smittespredning og prestisje? Viruset har rammet hele verden, rik som fattig, snill som slem, likevel forbinder diktatorer åpenbart smitten med svakhet og velger derfor den barnsligste av alle løsninger: fornektelse. Et virus er vanskelig, nær sagt umulig å kontrollere, derfor skyr diktatorer pandemier som – ja, som pesten. For på diktatorens vakt må ingen ting gå galt. At alt fungerer best, ja, prikkfritt, rolig og makeløst med Den sterke mann i ledelsen er selve diktaturets raison d’être, selve dets eksistensberettigelse, eneveldets eneste forankring i den befolkningen det undertrykker.

Også Aleksandr Lukasjenko, Hviterusslands diktator, reagerte med fornektelse.  Lukasjenko hevdet hardnakket at ingen døde av korona i hans land og anbefalte vodka og badstue som motgift mot viruset. Hviterussisk fotball fikk internasjonal oppmerksomhet ettersom hviterussiske fotballag i en periode var de eneste som fremdeles spilte kamper på toppnivå, og i motsetning til nabolandet Russland gjennomførte Hviterussland en storstilt markering av Seiersdagen den 9. mai med militærparade og titusener av mennesker i gatene.

Nå er det ikke lenger krigen, men diktatoren selv som trekker hviterussere ut i gatene i titusentall. Etter 26 år under Lukasjenkos autoritære styre har det hviterussiske folk – med kvinnene i spissen – fått nok, de ønsker å bo i et fritt demokrati og velge sin egen leder.

Ikke et urimelig ønske.

Alle regimer og imperier faller til slutt og ingen diktator sitter evig, men de klamrer seg alle til makten så lenge de bare kan. Naturlig nok. Hvor skal de vel ellers gjøre av seg?

Det er ikke første gang hviterusserne demonstrerer mot regimet, men aldri har de vært så mange. Tusener av fredelige demonstranter er blitt arrestert, men titusener av nye marsjerer ut i gatene hver eneste uke.

Diktatoren sitter på lånt tid, og han vet det selv.

Hvor lang tid tar det å velte en diktator?

Forhåpentlig vet vi snart svaret. Uansett tar det kortere tid enn når kontinentene beveger seg og presser fjellkjeder i været. Kortere tid enn spranget fra bronsealder til jernalder. Kortere tid enn å bevege seg fra bondesamfunn til informasjonssamfunn. Ofte tar det ikke stort lenger enn når en sykkel uventet velter: Bang!

Bertolt Brecht skriver i Sangen om Moldau, her i gjendiktning av årets hundreårsjubilant, Jens Bjørneboe:

Og tidene veksler. De veldige planer
Skal briste – som mektige menn har lagt
Og selv om de spradet som blodige haner

Har tidene vekslet, – da hjalp ingen makt.
På bunnen av Moldau har stenene vandret
Tre keisere ligger begravet i Prag.
Alt stort og alt smått blir engang forandret

En natt har tolv timer, da blir det alt dag.

Google+