Hopp til hovedinnhold

Kapittel-tips fra @booktomas

Kapittel-tips fra @booktomas

Sølvbergets egen Instagram-stjerne @booktomas anbefaler fire Kapittel-aktuelle bøker av Vigdis Hjorth, Vladimir Sorokin og Monica Isakstuen. 

 

Vigdis Hjorth - Arv og miljø (2016)

Boken som alle snakket om i 2016, og det med god grunn, for det er en skikkelig bra bok. Den handler om en familie i krise. Den handler om barnemisbruk; om å bli sett, hørt, og trodd på. Har du ikke lest den, bør du gjør det. Det er ikke mange bøker som klarer å være så lettleste, men samtidig gir et så sterkt inntrykk. Boken er jo blitt aktualisert igjen i samband med at Helga Hjorths ga ut sin motroman nå i høst.

Vigdis Hjorth skal delta på tre arrangementer under årets festival, blant annet Kiellandforelesningen, under overskriften «Hvorfor er litteratur viktig?»

 

Vladimir Sorokin - Snøstormen (2011)

Dette var en uvanlig leseopplevelse. Her møter vi alt fra hester små som smurfer til søramerikansk zombiepest . Det er vanskelig å avgjøre hvilken tid boken er satt til. Det føles som en miks mellom 1800-tallet og nå, og det er også egentlig vanskelig å vite hvilken verden vi befinner oss i. Det er en blanding av magisk realisme, historisk roman og samfunnskritikk. Sorokin er en av Russlands mest omtalte nålevende forfattere, og har flere ganger vært i problemer fra regimet. Denne boken handler også om Russland, og er en lettlest, underholdende og til og med morsom mulighet å lære kjenne russisk samtidslitteratur.

Sorokin deltar i to arrangementer.

 

Monica Isakstuen - Anstendig og verdighet (2017) og Vær snill med dyrene (2016)

En av mine favorittforfattere har jeg oppdaget så seint som denne sommeren. Jeg elsker begge disse bøkene.

Boksingelen Anstendig og verdighet; bare den sprø tittelen gjorde at jeg måtte løpe og kjøpe den så snart den kom ut. Henvisninger til Dag Solstads beste bok, pluss en grammatikalsk umulighet? Uimotståelig! Den har et rart format og layout og er bare veldig velskreven. Boken (31 sider lang) er et resultat av forfatterens tanker om flyktningkrisen i Europa, og hvordan man skal føle når det gjelder at Norge tar imot så få av dem. Det er vanskelig å forklare denne lille teksten med noen få ord, men grunntanken er kanskje: hvor mye må man gjøre for å kunne si at man er på «den gode siden»? Må man kjefte på sin halvrasistiske pappa? Er det nok at man lekte med innvandrerunger når man var liten? En liten skatt helt enkelt.

Den andre boken, Vær snill med dyrene, ble belønnet med Brageprisen og har allerede blitt oversatt til flere andre språk. Den handler om en skilsmisse, og en liten jente som havner midt i foreldrenes krise, og kanskje mest av alt om mammaen. For er hun engang en mamma når datteren bor hos pappaen halve tiden? Den er skreven med et utrolig effektivt språk, og fortelleren trenger få ord for å formidle hvordan hun føler seg. Også i denne boken eksperimenterer Monika Isakstuen med formen. Hun utnytter formen for å forsterke det hun skriver. Korte tekstsekvenser fylt med følelser. Samtidig er den av og til ganske morsom.

Disse må du lese, og så komme på arrangementene som Isakstuen deltar i på Kapittelfestivalen:)

Google+