Hopp til hovedinnhold

Det kan hevdes. Om den elektroniske musikkens historie

Det kan hevdes. Om den elektroniske musikkens historie

En kortfattet gjennomgang av den elektroniske musikkens historie i anledning Perkapellas klubbkveld på biblioteket 16. september.

Tore Stavlund

Kapittel og Perkapella inviterer til klubbkveld i Stavanger biblioteks første etasje fredag 16.09 fra kl. 23.00 til 03.00. Ved åpningen av kvelden vil Tore Stavlund (litteraturviter, skribent og prosjektleder for digitale utviklingsprosjekter i Aschehoug) holde foredrag om den elektroniske musikkens historie. Vi har fått lov til å publisere teksten i forkant: 

Det kan hevdes. Om den elektroniske musikkens historie

Elektronisk musikk blir ofte forbundet med noe ikkemenneskelig. Det er en forestilling der maskinen er en selvstendig eksistens som uttrykker seg uavhengig av oss. Men er det ikke egentlig det motsatte som er tilfelle? At det er vi som uttrykker oss gjennom maskinen? Er ikke maskin- og programvare bare et resultat av menneskets vilje til å utforske? Av vår vilje til å utvikle? Til å kommunisere? Sosialisere? Til refleksjon?

Jo. Det kan hevdes.

Det kan hevdes at den elektroniske musikkens historie begynte med det moderne menneskets opprinnelse. I Afrika for 200 000 år siden. Da vi utviklet språk, da vi begynte å lage musikk. Først med munnen og hendene. Så utviklet vi instrumenter. Musikken brukte vi til å skape gruppetilhørighet. Vi lærte å elske klangen.  Vi elsket å danse til rytmene.

Vi utviklet en interesse for akustikk. Vi fattet interesse for hørselen. For kommunikasjon. For kommunikasjonsteknologi. For hvordan uttrykke seg og bli hørt.

Tiden gikk.

Vi forsto at lyd er noe fysisk, at den er bølger som beveger gjennom materie, gjennom luft.

På 1800-tallet fant vi opp tre lydproduserende maskiner som revolusjonerte hvordan vi kommuniserte med hverandre: telegrafen, fonografen og radioen. Vi fikk den elektriske revolusjon.  Med radiorøret kunne vi forsterke elektriske signaler. På 1920-tallet lagde vi instrumenter som produserte lyd med elektrofoner. Vi fikk Theremin, Ondes Martenot og Trautonium. Det kan hevdes at den elektroniske musikkens historie begynte her.

 

Vi lærte å transformere lyd.

Vi lærte å gjøre opptak av lyd.

Vi lærte å oppbevare lyd.

Vi løsrev lyd fra sin opprinnelse.

Det kan hevdes.

Det kan hevdes at den elektroniske musikkens historie begynte etter Den andre verdenskrig. Da hadde vi fått magnetbånd og ekkomaskin. Det kan hevdes at den begynte på 1950-tallet i Paris, der radioteknolog Pierre Schaeffer kuttet og spleiset magnetiske lydbåndopptak og skapte sine fantasmagoriske komposisjoner, sin «Musique Concrete».

 

Jo. Det kan hevdes.

Det kan også hevdes at den begynte i Køln omtrent på samme tid, der komponist Karlheinz Stockhausen produserte stykker ved bruk av sinustoner, sin «Elektronische Musik».

Jo. Det kan hevdes.

Robert Moog

Det kan hevdes at den fortsatte sin utvikling med Don Buchla og Robert Moogs synthesizere.

Og deretter, kan det hevdes, at så fulgte de på, alle de akademiske studionerdene: I Warzawa, Moskva, New York, Oslo, Istanbul, Berlin. Delia Derbyshire, Arne Norheim, Daphne Oram. Bleke, hjemsøkte kollasjer, produserte de. Der mystiske fragmenter av stemmer og ubestemmelig klanger fløt rundt i kalde lydlandskap. Til teaterstykker, til film, til hørespill, til radio.

 

Rask utvikling.

På 1970-tallet fikk vi mobile synthesizere. Den elektroniske musikken fikk et mer harmonisk preg. Vi fikk New Age-musikk, elektroniske symfonier og elektrisk jazz. Store studioer gjorde produksjon av popmusikk til en vitenskapelig øvelse. Det kan hevdes at den elektroniske dansemusikken oppsto her. Donna Summer, Kraftwerk, Brian Eno. Helbredende, melkemyke klanger. Vi møttes i diskoteker. I kjellere. Vi vendte tilbake til urmusikken, til den frie dansen.

Jo. Det kan hevdes.

Det kan hevdes at på 1980-tallet ga billige synthesizere og trommemaskiner amatører mulighet til å rive den akademiske øvelsen i filler. Throbbing Gristle, New Order. Industriell monotoni. Urban angst.  Det kan hevdes at den elektroniske dansemusikken fikk hegemoni på 1990-tallet. Autechre, Chemical Brothers, Photek. Vi møttes i svære lagerhaller. Vi svettet. På 2000-tallet forsvant vi inn på soveværelsene våre for å fordøye inntrykkene. På våre personlige computere produserte vi vår helt personlige musikk. Burial. Shackleton. Med billig, tilgjengelig programvare, ble vi alle produsenter. Vi trengte ikke å være stinne av gryn. Vi trengte ikke å være musikalsk trente. Vi trengte ikke å ha en mastergrad i informatikk. Alt vi trengte var viljen til å fortape oss i klang og rytme, og det vi skapte kunne vi dele med andre som satt på sine værelser rundt om i verden og fortapte seg.

 

Jo. Det kan hevdes. At alt dette er dypt menneskelig.

Og det kan hevdes at all musikk har blitt elektronisk musikk.

 


Kjøp billetter: 

 
Google+