Hopp til hovedinnhold

Åpningsprologen

Pedro Carmona-Alvarez åpnet Kapittel 07 med sin egen åpningsprolog. Nå er den tilgjengelig for deg på nettsidene.

For 130 år siden takket den argentinske kritikeren, poeten og historikeren Juan Maria Gutierrez nei til å innlemmes i Det Spanske Realakademiet. I brevet som argumenterte for denne uventede gesten, hevdet han at den amerikanske forfatterens plikt ikke er verken å redde eller å bevare moderspråket, men å korrumpere det. Også chileneren Andres Bello var overbevist om at det var høyst nødvendig å avvise alle ytre parametre, skulle man klare å smi en egen kultur, uavhengig og relevant. Han hevdet at det var uavhengigheten – så vel i det litterære som i det politiske arbeidet - som skulle være fremskrittets fremkallingsmiddel.

Hvem er vi? Vi som er latinamerikanere? Og hvem er vi, vi som er Europeere? Hvordan ser vi på hverandre, hva slags glassvinduer, speil, slør har vi mellom våre kulturer? Hvordan skal vi forholde oss til det faktum av at vi, på tross av avstanden og alle de åpenbare og dunkle forskjellene mellom våre kontinenter, ufravikelig har en felles fortid. En fortid preget som er preget av skjeve maktstrukturer og dominans, mekanismer som kanskje hører en annen tid til, ved første øyekast, men hvis larmende ståk ennå klinger igjen, som et historisk ekko. Vår fortid er en fortid som konstitueres av våre språklige røtter. Tenk bare på de dialogene den europeiske kulturen fører og har ført med de asiatiske, afrikanske, kinesiske eller arabiske kulturene. I motsetning til disse, er vår dialog unik og enestående, det er en dialog utført på de samme språk, og våre litteraturer er dermed skrevet med de samme ordene, under innflytelsen av de samme forfedrene. I sin Nobelpris tale i 1990, uttaler den Mexicanske dikteren Octavio Paz følgende:

(…) Mine klassikere er mitt språks klassikere, og som alle spanske forfattere føler jeg meg som en etterfølger etter Lope og Quevedo…men spansk er jeg ikke. Det som utmerker våre litteraturer fremfor Englands, Spanias, Portugals og Frankrikes, bunner nettopp i denne grunnleggende kjensgjerning: de er litteraturer skrevet på omplantede språk.

Omplantede språk i en omplantet virkelighet. En virkelighet som bare finnes i spennet mellom Amerikas delte kulturarv; det precolombianske; det forsøkt utslettede, og det bestående moderne; den europeiske dannelsen. En historisk synkronisme – i følge Alejo Carpentier –basert på ideen om Amerikas kontinentale underutvikling: der Europa er et resultat av at dens epoker og utvikling, av en historisk kronologi som har basert seg på årsak og virkningsforhold - i dannelsen av sosiologiske rammeverk, tenkemåter, kulturtradisjoner) - ser Carpentier på det amerikanske kontinenter som synkront, og forsøker å vinkle identitetspørsmålet gjennom et estetisk filter: gjennom en litteratur som fylles opp av disse motsetningene, disse samtidighetene, denne dobbeltheten som mer enn noe annet preger det voldtatte kontinentet Amerika: en tvisynet virkelighet der den eurosentriske arven trer frem som en foretrukket kulturell farsskikkelse, og det pre-colombianske, alt dette som fantes før besudlingen, før skammen, danner morsarven, den marginaliserte og undergravde kulturarven. Dermed kan Den Nye Verden også fremvise det som har blitt fordrevet fra Europa, som et naturlig ledd i en rasjonell utvikling.

Amerika fremstilles som et sted der erfaringen – den virkelige og litterære erfaringen – karakteriseres av et særskilt spenningsforhold mellom utopi, epikk og myte; et sted der Europa kan slukke sin tørst etter mytiske speilbilder, noe som ikke bare kan resultere i reduksjonistiske og forenklende lesemåter, men som også bærer i seg et ønske om å fastslå normen for et virkelighetsbegrep gjennom utskillelsen av det magiske, det fantastiske, noe den norske poeten Inger Elisabeth Hansen med rett hevder dreier seg om makt, heller enn fornuft, og følgelig er en politisk handling. Europas møte med det amerikanske kontinentet overgikk Den gamle verdens villeste fantasier; i de første krønikernes amerikanske reiseskildringer finner vi beretninger om griser med navlen på ryggen, fugler uten bein, et dyr med hodet og ørene til et esel, kroppen til en kamel, beina til en hjort, men som vrinsket som hest. Vi finner drømmen om El Dorado, denne gullbyen som i så lang figurerte i fantasien til oppfinnesomme kartografer. Europa jakter på sitt tapte jeg, i følge Gabriel Garcia Marquez, og søker visdommens stein og ungdommens kilde i rester etter sivilisasjoner som Europa selv har erobret.

Og vi må huske: når Europa leser Amerika som ”fantastisk”, og dens innbyggere som entelekier hentet fra en magisk-realistisk manual, sier dette også noe om Europas provinsialitet.

Og hvordan ser vi så på oss selv?

Roberto Bolaño skriver ett sted at Latin-Amerika har vanskeligheter med å finne emblematiske figurer, at vi er et kontinent nedsunket i vaner, i bestialitet, i voldtekt, selvbedrag, fornektelse og selvforakt, i våre egne, forsteinede forestillinger om oss selv, forestillinger som får oss til å fremstå som stereotyper; på den ene siden, har vi alle disse ulykksalige figurene, tragiske, triste og dessuten karikaturaktige, og på den andre disse landsfedrene - så vel på høyre som på venstre side - som har senket kontinentet ned i et eller annet som kunne være en blanding av sump og Las Vegas.

Vi har de verste politikerne i verden, de verste forfatterne, skriver Roberto Bolaño. I Europa er vi kjent for våre klager og våre krokodilletårer. Latin-Amerika er det i verden som mest likner Kafkas straffekoloni. Vi prøver nå og da å lure noen lettlurte europeere og noen ignorante europeere med elendige verk, der vi henviser til deres velvillighet, til det politisk korrekte, til historier fortalt av den vennlige villmannen, til eksotisme. Våre akademikere og intellektuelle har ingen andre ønsker enn å undervise på et eller annet gudsforlatt universitet i Midtvesten, nøyaktig slik det var før, da målet var å reise og leve i neostalinismens vugge, som for oss ville si en gevinst uten forgjengere. Vi er eksperter på å få stipender, stipender vi av og til heller får av medlidenhet enn for våre meritter. Vår diskurs omkring velstandsbegrepet likner på en prikk en billig bok om selvhjelp. Våre samtaler om fattigdommen er en fiktiv diskurs der man bare hører gjenklangen, stemmen til de gale, de som snakker om bitterhet og frustrasjon. Vi hater argentinere fordi argentinerne er det som på disse kanter mest likner europeere. Argentinerne hater oss fordi vi er det speilet der de ser seg selv slik de er, det vil si som amerikanere. Vi er rasister i den reneste betydningen av ordet: det vil si at vi er rasister fordi vi holder på å dø av frykt.

Vi er samlet her, i Stavanger, for forsøke å lese hverandre. Og gjennom lesningen - av våre litteraturer, som også vil si vår historie, våre feil- og fremskritt - kan vi kanskje komme et skritt nærmere forståelsen av dette komplekse forholdet mellom våre verdener, som både er atskilte og uatskillelige. Slik kan vi se oss selv bedre som europeere, og tydeligere som amerikanere, slik kan vi bedre forstå de utallige paradoksene som finnes, i den minimale avgrunnen mellom våre kulturer. Og vi er her fordi vi nekter å dø av frykt.

Google+