Hopp til hovedinnhold

Stedet i litteraturen

Garman & Worse av Alexander Kielland

Garman & Worse av Alexander Kielland ble kåret til tidenes rogalandsbok. Denne romanen er et godt eksempel på hvordan stedet noe er skrevet ut ifra viser seg i litteraturen.

Under arbeidet med Garman & Worse i 1879 bodde Kielland på Madla utenfor Stavanger. I et brev til Bjørnstjerne Bjørnson beskrev han tilværelsen sin her slik: "Jeg lever et uderligt Liv fortiden. Indestængt i et lidet Bondehus (...) med min Kone og mine 3 Småbørn, i et veir som vexsler mellem Storm og Orkan, med et Øsregn, som vi kun har det her, flade Lyngvidder omkring, Havet brølende strax udenfor, Torvstakker så sorte som Præster, misstemte Familieforhold, slet Økonomi..."

Den som har lest Garman & Worse vil kjenne igjen det brølende havet, som spiller en viktig rolle i romanen, og ikke minst vinden og regnet, som skildres nøyaktig og gjenkjennelig i alle sine former (øsregn, duskregn, silregn osv.), i et såkalt kardinalkapittel midt i boken. Det er også tydelig at småbyen Kielland forteller fra er Stavanger, hjembyen hans.

 

Jæren og Stavanger

Vi vet også at Alexander Kielland næret en sterk kjærlighet til Jæren, og at Jærlandskapet, så vel som småbyen, er et motiv i forfatterskapet hans – for eksempel i noveletten "Torvmyr" (1880). De partiene fra Garman & Worse som foregår ute ved kysten, ved havet, kan også knyttes til Jærstrendene og det veldige landskapet som åpenbarer seg her; hav, himmel, skummende bølger og drivende skyer.   

I Garman & Worse brukte Alexander Kielland også bakgrunnen sin fra borgerskapet i Stavanger, og kunnskapen om familiens handelshus. Romanens Sandsgård har mange likhetstrekk med Kiellandfamiliens Ledaal, og selve byen beskrives levende, med trange gater og hvite hus. Den er også bebodd av mangfoldige karakterer, som virker sammen, og slik får Kielland fram livet og dynamikken i småbyen. 

 

Navngitte og ikke-navngitte steder

Byer er i det hele tatt viktige i mye litteratur. Ofte er de litterære karakterene plassert på navngitte steder, som blir betydningsfulle på en eller annen måte. Åpningsreplikken i Sult (1890) av Knut Hamsun – som blir oppfattet som delvis selvbiografisk, i alle fall vet vi at Hamsun hadde et forhold til Kristiania – viser hvor viktig nettopp Kristiania er for denne romanen: ”Det var i den tid jeg gik omkring og sultet i Kristiania, denne forunderlige by som ingen forlater før han har fåt mærker av den…”

Vi får altså straks vite at Jeg-personen sulter, hvor han sulter, og at han "merkes" av dette stedet, før han forlater det. Etter hvert blir det også klart at Kristiania er en slags antagonist i Sult, at Kristiania representerer byen som forsterker det moderne menneskets fremmedfølelse – noe som er en sentral problemstilling i den modernistiske litteraturen.  

Ikke-navngitte steder er imidlertid like vanlige, og kan være like viktige i litteratur, som Kiellands småby. Et annet eksempel på dette kommer fram i essayet "Tor Ulvens Årvoll" av Martin Bjørnersen (Morgenbladet 03.01.13). Her viser Bjørnersen hvordan drabantbyen Årvoll i Oslo "var et like sentralt motiv i Tor Ulvens forfatterskap som knokler og død".

Sult av Knut Hamsun

 

Njåls saga

"Fager er lia, aldri har jeg sett den fagrere, med gylne åkrer og nyslåtte enger. Nå vil jeg ri hjem og ikke dra noe sted." Denne mye siterte replikken fra Njåls saga (cirka 1280) er en utypisk setning for en islendingesaga. Det er en naturskildring, slett ikke i nøktern sagastil, og det er Gunnar fra Lidarende (en av de sentrale karakterene i Njåls saga) sin beskrivelse av gården og landet han er i ferd med å forlate.

Gunnar er fredløs på Island, og er på vei til et skip som skal frakte ham bort. Men han faller av hesten, og ser gården sin og markene rundt den, liksom fra et nytt perspektiv. Gunnar bestemmer seg for å ikke reise likevel, selv om han kommer til å bli drept. Tilhørigheten til landet og gården, identiteten knyttet til stedet – og muligens også kjærligheten til kona, den farlige, uforsonlige Hallgjerd – gjør at Gunnar fra Lidarende blir værende der han hører til.

Njåls saga

 

Landskapet

Til tross for at det finnes få slike skildringer av landskap og natur i islendingesagaene, er disse sagaene utenkelige uten det islandske landskapet – som vi gjerne ser for oss som vakkert og storslått, men også som goldt, kaldt, tåkelagt og mystisk. Som om de nådeløse vilkårene sagamenneskene eksisterer under, de brutale hendelsene og skjebnene sagaene forteller om, viser seg for oss i form av bilder av vakre, men også farlige, truende, landskaper og steder?

Forestillingen om at islendingesagaene forteller om virkelige hendelser, og om historiske personer og steder, har selvsagt gjort sitt for å knytte dem til helt konkrete steder på Island. Men det er også som om landskapet og stedene blir synlige gjennom selve litteraturen.

 

The Spirit of Place

Den britiske forfatteren D.H. Lawrence var opptatt av "the spirit of the Place"– stedets ånd, eller sjel. Han mente at ethvert sted har sin egen energi, sin egen sjel, som påvirker menneskene som bebor det. I essayet "Morality and the novel" (1914) skriver han for eksempel: "The business of art is to reveal the relation between man and his circumambient universe, at the living moment." Videre skriver han at litteraturen har muligheten til å formidle "the spirit of Place".

Essayisten og forfatteren Geoff Dyer, også britisk, og for øvrig en stor beundrer av D.H. Lawrence, viderefører på et vis denne oppfatningen – i "reiseessayene" sine, som ikke handler om å reise, men som er skrevet fra eller om ulike steder i verden, og ikke minst i En ren besettelse. Basketak med D.H. Lawrence, fra 1997. En ren besettelse er Dyers sjangeroverskridende og personlige "studie" av D.H. Lawrence. Her frustrerer Dyer blant annet over å ikke skrive, og over hvor han skal bo, mens han fordyper seg i D.H. Lawrence sine brev, og reiser i Lawrence sine fotspor– hele tiden med et ønske om å se det Lawrence så, og føle det Lawrence følte, på de ulike stedene.

En ren besettelse - basketak med D H Lawrence

 

Stedet i språket

De menneskelige erfaringene kan også manifestere seg i selve språket, og forfatteren Hanne Ørstavik viser i teksten "Streker, linjer, kanter, bånd" i Jeg drømte at alle bøkene mine sto i kjøkkenskap (2018), hvordan stedet hun vokste opp på i Finnmark viser seg i det hun skriver. Spesielt er det visse ord som går igjen i bøkene hennes, og som mer eller mindre direkte er uttrykk for den naturen og det landskapet hun ble født inn i: "Streker og linjer. Kanter. Bånd. I alt jeg har skrevet er dette ord som kommer igjen og igjen. Og det er noe ved Finnmark som har sammenheng med dette i meg".

Linjen, streken, skriver Ørstavik, er horisonten, møtet mellom himmelen og fjellet, eller vidda. Båndet er elva som snor seg gjennom dalen, og binder alt sammen, kanten er følelsen av å være der verden slutter, ved en slags kant.  

Jeg drømte at alle bøkene mine sto i kjøkkenskap

 

Topografisk poesi

Også poeten Øyvind Rimbereid har vektlagt betydningen av stedet og det topografiske landskapet i litteraturen og språket, og mye av forfatterskapet hans er skrevet fra et "stavangerperspektiv". For det første skriver han gjerne på stavangerdialekt, og flere av diktsamlingene hans, som Seine topografiar (2000), Solaris korrigert (2004) og Jimmen (2011) – forteller fra stavangerregionen.   

Rimbereid har også skrevet essayet "Om det topografiske diktet" i essaysamlingen Hvorfor ensomt leve (2006). Her tar han tar for seg "Stedet i mennesket": "For endelig er de fysiske omgivelsene med på å skape oss, konstituere oss som mennesker. Menneskehjernen kan i seg selv ses som et topografisk avtrykk, der de ulike nevronsentra utløser energi etter hvor en befinner seg fysisk og geografisk." Videre skriver Rimbereid – via poeter som Petrarca og Petter Dass – som er sentrale i den topografiske diktningen, fram en slags poetikk basert på stedets betydning i poesien.

Solaris korrigert

 

Tekstens topografi

Interessant nok omtalte Kielland Garman & Worse under arbeidet med den (stadig på Madla i 1879), i et brev til Edvard Brandes, som et slags landskap: "Med min Roman gaar det – synes jeg – godt. (...) Men nu er jeg netop kommen til den lange kjedelige Slette, hvor Personerne, der netop ere stegne op af Bakken, vise sig i Flok paa Veien, og nu skulle de føres fornuftigere fremad, indtil de dumper ned af de sisdte Skraaninger i Slutningskapitlerne, der ere færdige - i Hovedet."

Bakken, sletten, veien, skråningen... Alle disse stedene vil åpenbare seg for den som leser Garman & Worse.

Fant du det du lette etter

Spørsmål merket * er obligatoriske.

Takk for tilbakemeldingen!

Vi svarer ikke på henvendelser her, men din tilbakemelding hjelper oss å gjøre nettstedet bedre!

Google+