Hopp til hovedinnhold

Rock Music! Death! Crazy People! Love!

Rock Music! Death! Crazy People! Love!

MUSIKKBOK: «The Cautionary Tales of Mark Oliver Everett» er en nydelig plate, og «Things The Grandchildren Should Know» er muligens den aller beste musikkboken som er skrevet. 

bilde-73-300x270

Mark Oliver «E» Everett og hans stadig skiftende medlemmer av Eels slapp sin ellevte plate i 2014. Verket har fått tittelen «The Cautionary Tales of Mark Oliver Everett,» og framstår som noe av det aller sterkeste Everett har levert så langt i sin fascinerende karriere. Om ikke det aller beste. Det høres ut som en Eels-plate man kan bli skikkelig glad i. Veldig, veldig vemodig og veldig, veldig vakker.

Kan det virkelig tenkes at Everett endelig har funnet den roen han har søkt etter den absurd tragiske oppveksten? Har han endelig funnet en måte å leve med spøkelsene fra fortiden? Nøkkelsangen på den nye platen, illustrerende nok kalt Mistakes of my youth, kan tyde på det:

In the waning days ahead,
I gotta look back down the road.
I know that it’s not too late.
All the stupid things I’ve said,
and people I’ve hurt in my time.
I hope it’s not my fate,
to keep defeating my own self,
and keep repeating yesterday.
I can’t keep defeating myself,
I can’t keep repeating, the mistakes of my youth.

Skriv om det du kan

Things_The_Grandchildren_Should_Know-187x300

«Everyone knows that if you want to write something convincing, you write about what you know,» sier Everett i pressekrivet som følger med den nye platen. Få artister har fulgt det sporet på mer brutalt vis enn Everett. Så er det da heller ikke mange som har hatt så mye personlig galskap å ta av som Everett heller. De av dere som har lest selvbiografien «Things The Grandchildren Should Know» er selvsagt klar over dette. De av dere som ikke har lest den bør snarest ta turen innom nærmeste velutstyrte musikkbibliotek eller få den bestilt hjem  til dere.

Død og fordervelse

Her er en kort oppsummering til de av dere som venter på å lese selvbiografien, og en påminnelse for de av dere som allerede har lest den: Everetts far døde av hjerteinfarkt i 1982. Det var den da 19 år gamle Mark Oliver som fant ham død på soverommet. Søsteren Elizabeth tok sitt eget liv i 1996, etter å ha slitt med psykiske problemer og rusmisbruk store deler av livet. Om søsteren skriver Everett følgende i biografien: «She just wasn’t equipped to survive in this world. Between the strain of family madness she inherited and the crazy way we were brought up, she had no sense of self sanity in her world.» To år senere, i 1998, døde moren Nancy av lungekreft. Det var ikke tilfeldig at andreplaten «Electro-Shock Blues» var en hel del mørkere enn debuten kreativitetsbomben «Beautiful Freak.» Begge er for øvrig glimrende. Det er vondt å lese om hvordan han sitter igjen helt alene etter morens død: «Now I was all alone in the house I grew up in with my family. They were all gone.»

Mer død og fordervelse

Det bør også nevnes at roadien og vennen Spider døde, og at kusinen Jennifer var flyvertinne på flyet som traff Pentagon 11. september 2011. Everett har altså hatt nok av personlige tragedier å hente inspirasjon fra.

Storartet biografi

Jeg leste biografien på nytt mens jeg hørte på den nye platen. Det slo meg også denne gangen at det beste med å lese om Everetts liv er at man føler seg deilig normal selv. Han beskriver en oppvekst med foreldre som lot begge barna gå fullstendig på sjølstyr. Faren blir sammenlignet med et møbel som bare satt der uten å si noe. Ingen snakket med hverandre. Alt er imidlertid ikke bare tragisk. Everett skriver også herlig om hvordan han som ung og syngende trommeslager stalket The Bands Levon Helm. Det fantes jo ikke særlig mange gode rollemodeller for syngende trommeslagere… Beskrivelsen av livet som sultende kunstner i Hollywood er også spennende. Der traff han blant annet Little Richard og skrev mange sanger. Eller som han skriver selv: «Three miserable years of crappy soul-sucking jobs and dark depression.»

Portishead og MTV

Du kan også lese om hvordan overgangen fra de to første platene han ga ut som soloartist til debuten som Eels langt på vei skyldtes at han tilfeldigvis hørte Portishead på radioen. Han oppdaget gledene ved sampling, elektriske gitarer og wurlitzerpiano samtidig, og det er meget interessant å lese om hvordan de småsære visene hans ble såpass trendy at han ble fast innslag på MTV og ymse musikkprisutdelinger. For alle som har hatt et eller annet å gjøre med musikkbransjen er det forfriskende å lese om en artist som mildt sagt har et ambivalent forhold til den verdenen har skaper kunst i. Han beskriver musikkbransjen som «the bullshit record-selling-money-hungry world of pressure.»

#Musikktips: Alle mine Eels-favoritter samlet i Spotify  og i Wimp . Sjekk hva vi har av Eels på Musikkbiblioteket.  Denne teksten ble opprinnelig publisert på berekvam.com

 

Daisies of the Galaxy

Selv oppdaget jeg Eels for alvor med tredjealbumet «Daisies of the Galaxy.» Jeg husker at hele platen, og særlig den uimotståelige popgenistreken Mr. E’s beautiful blues ble spilt sønder og sammen da vi reiste rundt som unge og sultne musikere på begynnelsen av 2000-tallet. Det var ikke ofte at alle medlemmene av backingbandet til den da så unge og lovende Thomas Dybdahl var enige på musikkfronten, men Eels falt i smak hos alle – inkludert bandlederen vår.

Produktiv

Jeg innrømmer gjerne at jeg ikke har latt meg begeistre like mye av absolutt alt den uhyre produktive Everett har gitt ut. Ettersom jeg er mest glad i de tre første platene skulle jeg ofte ønsket at Eels vendte tilbake til den verdenen litt oftere. Den slags sentimentalitet og nostalgi har imidlertid Everett selv lite til overs for. I selvbiografien kjefter han på sine egne fans: «Every record I’ve ever put out has been met with some torrent of angry fan mail because it wasn’t what they expected. If you  want what you expect, why not make your own album, then? I’m just trying to make mine, and it’s probably not what what you’re expecting. I’m glad we had this little talk.» Everett har ingen problemer med å leve med at noen av oss av og til blir skuffet over noe av det han produserer. Likevel vil jeg påstå at en del av platene hans har vært noe ujevne. Men det er jo prisen man betaler for å følge spennende artister gjennom lange karrierer. Han skal ha honnør for å ha stått på sitt i krangler med både plateselskap og management igjennom karrieren, og han har selv en glimrende beskrivelse av hva som kan skje dersom man begynner å gi etter for press: «There’s no happy ending to that story: either you fail and go back to work at the garage, or you succeed and spend the rest of your life hating the whore that you’ve become.»

Forsiktig advarsel

«The Cautionary Tales of Mark Oliver Everett» er et nydelig, intenst og gripende album. Everett er like selvutleverende som vanlig, men denne gangen treffer han også helt perfekt med den musikalske innpakningen. Der den forrige platen, den bråkete «Wonderful Glorious,» var masete og rotete er årets plate en langt mer gjennomtenkt affære. Det høres ut som Everett har tatt seg bedre tid med både tekster, melodier og arrangementer.  Og hva handler det så om? «It’s inspired by something I went through. Someone I lost, by choice, and later came to regret losing,» forteller Everett. Han legger også til at det var en vanskelig prosess som han ikke ønsker å gjennomgå flere ganger. Et håp om at platen kan være nyttig for andre har han også: «I hope others can gain some perspective or awareness from it and maybe even apply it to their own lives.» Akkurat det er det fine med sangene til Eels. Det er alltid noe man kan lære av. Noe man bare kan nyte. Noe man kan la seg inspirere av.

Og det Everett synger om i Mistakes of my youth er vel noe de aller fleste kan kjenne seg igjen i.

The choice is mine for making
a better road ahead
the road that I’ve been taking,
headed for a dead-end,
but it’s not too late to turn around

In the final moments
I hope that I know that I tried
to do best I could
To stop defeating my own self
and stop repeating yesterday.
I can’t keep defeating myself,
I can’t keep repeating, the mistakes of my youth.

 
Google+