Hopp til hovedinnhold

Vikarens beste

Markus Sletten har det siste året vært en fremifra vikar i Musikk- og filmbiblioteket. Ved siden av spiller han i bandet Asphyxsis og lytter til musikk. Her er hans lyttetips.

Captain Beefheart and his Magic Band: Trout Mask Replica

Captain Beefheart and his Magic Band: Trout Mask Replica(1969)

Det er vanskelig å si hvilket av kapteinens album som er det beste, men Trout Mask Replica er helt klart det han og hans magiske musikere er mest kjent for til tross for at utgivelser både før og etter har vært mye lettere for folk flest å høre på. Albumet kom som et skudd fra intet på slutten av 60-tallet. Ingen kunne riktig sette fingen sin på hva som egentlig hadde foregått i hodet på den eksentriske typen med fiskehodet avbildet på coveret da dette verket ble satt sammen. En ting var sikkert, det var nyskapende den gang og det er det fortsatt den dag i dag.

Det er blitt fortalt i senere tid av musikerne fra det magiske bandet at kapteinen var en hard mann å hanskes med. Han hadde en enorm stemme og en enda større kreativitet, men musikkteori var noe han ikke hadde peiling på. Captain Beefheart eller Don van Vliet som han egentlig heter, var en kunstner som brukte musikernes musikalske og tekniske evner til å forme sine egne musikalske skulpturer og bilder. Dette gikk mye ut over det magiske bandet som måtte øve dag inn og dag ut på egenhånd i over et halvt år for å klare å samkjøre denne noe spesielle musikken. Produktet ble litt over en time med en vanskelig fordøyelig miks av 60-tallsrock, psykedelia og frijazz der man kjenner musikernes smerte skjære gjennom sjelen kombinert med Don van Vliets noe absurde dog geniale poesi. Selv om jeg synes Trout Mask Replica og oppfølgeren Lick My Decals Off, Baby fra 1970 er de viktigste albumene fra Captain Beefheart and his Magic Band tror jeg ikke alle vil få like mye ut av musikken uten å kjenne til bandet fra før. Derfor anbefaler jeg å begynne med debutalbumet Safe As Milk fra 1967 eller Clear Spot fra 1972 for å gjøre seg klar til å høre gjennom en time med rabalder og galskap.

 

Quasimoto: The Further Adventures of Lord Quas

Quasimoto: The Further Adventures of Lord Quas(2005)

Dette er det andre albumet til den lille pelskledde hallusinasjonsfiguren Quasimoto. Han oppstod i hodet til den kreative dj-produsent-rapper-multiinstrumentalisten Madlib(Otis Jackson Jr.) en dag han hadde spist en pose fleinsopp. Som rapper hadde Madlib lenge vært utilpass med sin mørke og seige stemme, derfor økte han tempoet og pitchen på stemmen sin for å høres ut som sin imaginære venn.

Av alle prosjekter Madlib har lagt fingrene sine over, er Quasimoto det som står frem fra katalogen som mest unikt og nyskapende. Originalt var dette ikke ment til å gis ut. Det var mer et musikalsk/narkotisk eksperiment, men med StonesThrowsjef Peanut Butter Wolfs initiativ, ble The Unseen gitt ut i 2000 etterfølgt av The Further Adventures of Lord Quas i 2005. Madlib spiller, sampler, programmerer, mikser, produserer og rapper selv, men får assistanse fra stones throw-rapperne MF Doom og M.E.D på et par spor. Musikken kan defineres som en blanding av alternativ hiphop, soul, jazz og reggae-dub med en god dose humor.

Ellers anbefales det å sjekke ut andre prosjekter med Madlibs signatur: Madvillian(med MF Doom), Jaylib(med superprodusent JayDee), The Beat Konducta, Shades Of Blue(tribute til Blue Note)… Det som hovedsaklig skiller The Further adv. fra andre album er at her har Madlibs kreativitet stått helt fritt og at han har klart å lage et slags konseptalbum som rett og slett drar lytteren med ut på eventyr. Ved første gjennomgang kan dette albumet virke forvirrende, eklektisk og dessuten altfor langt, men etter at man har gjort seg bedre kjent med Madlibs stil, oppdager man at dette er noe av det mest spennende som er utgitt innenfor hiphopsjangeren. Anbefales til alle som forbinner hiphop med Eminem, 50cent, Erik og Kriss, bling-bling og bitch’n’hoes.

 

Nick Drake: Fruit Tree

Nick Drake: Fruit Tree (1979/2007)

Nick Drake var en unik singer-songwriter fra England. Han ga ut tre album på slutten av 60-tallet og begynnelsen av 70-tallet som forble gjemt fra kommersiell suksess til etter hans død i 1974. Nick Drake var en beskjeden og forsiktig type som ofte led av depresjoner, noe som gjenspeiles i musikken og tekstene. Kompliserte akkordskifter, teknisk kassegitarspill og hans myke, rolige stemme er noen særpreg man finner i Nick Drakes musikk.

Fruit Tree er en utgivelse som har kommet flere ganger med litt forskjellig innhold, men felles for alle utgavene er at de inneholder hans tre offisielle utgivelser som er av like høy kvalitet, men som varierer i produksjon. Debutalbumet Five Leaves Left fra 1969 ble gitt ut når Nick Drake var 21år. Musikken domineres mest av Drakes akustiske gitar og strykere. I tillegg er noen av musikerne fra Fairport Convention med på noen sanger som et akustisk band.

Bryter Layter fra 1970 har Nick Drake med seg fullt band på de fleste sangene i tillegg til kor og strykere. Produksjonen er større mens Drakes gitar ikke ligger like mye i sentrum.

Siste albumet Pink Moon fra 1972 ble spilt inn i en fei og lagt anonymt på plateselskapets kontor. Der lå opptakene lenge før noen oppdaget at det var et nytt album av Nick Drake de hadde slengende på pulten. Her er det bare Drakes vokal og gitar uten noe særlig produksjon. Det blir av mange regnet som det beste albumet han ga ut. Foruten studioalbumene anbefales også Family Tree som inneholder kassettopptak fra familien Drakes stue og Made To Love Magic som inneholder blant annet sanger som aldri ble utgitt på grunn av hans tidlige død.

 

Beastie Boys: Hello Nasty

Beastie Boys: Hello Nasty (1998)

Beastie Boys begynte som et punkband i 1979, men bevegde seg mer mot hiphop da de ga ut debutalbumet Licensed to Ill i 1986. De ble først stemplet som en gjeng useriøse hvitinger som gjorde en forferdelig dårlig parodi på hiphopkulturen, men det tok ikke lange tiden før de viste verden hva de kunne få til ved hjelp av noen samplere, hvert sitt instrument, en del programmering og ikke minst tekster uten noe som helst mål og mening.

Hello Nasty er etter min mening Beastie Boys på sitt aller beste og det av hovedsakelig to grunner: Låtene varierer mye i stil og viser alle sidene til gruppa uten å miste den røde tråden. Dette er det første albumet i samarbeid med den utrolig virtuose DJen MixMasterMike som fortsatt er gruppas faste DJ den dag i dag. Hello Nasty inneholder både mimreverdige 90tallsschlägere som Intergalactic, Body Movin’ og Remote Control i tillegg til andre mer alternative låter(reggaelegenden Lee Scratch Perry bidrar til og med på Dr. Lee, PhD med noe meningsløst babbel og sang). Alle har hørt Beastie Boys en gang i sitt liv, men ikke alle vet at de har utrolig mye mer å by på enn radiohiter og underholdende musikkvideoer(flesteparten regissert av Spike Jonze!). Anbefales på det sterkeste å sjekke ut!

 

Hilde Marie Kjersem: A Killer for That Ache

Hilde Marie Kjersem: A Killer for That Ache (2008)

Hilde Marie Kjersem platedebuterte sammen med TUB Quartet i 2004 med jazzalbumet Red Shoes Diary og har ellers jobbet med blant annet Jon Eberson og Christer Knudsen. Med A Killer for that Ache slipper hun seg løs i et nytt musikalsk landskap med en blanding av pop og jazz med innslag av electronica, blues og country. Dette er et utrolig dynamisk og fengende album som varierer fra å være ømt og forsiktig til å bli kraftig og storslagent. Hilde Marie Kjersem er ikke lenger en av de mange norske pianojazzsangerinnene Norge har å by på. Dette er mer inn i Hanne Hukkelbergs(også verdt å sjekke ut) nabolag. Med hjelp av musikere fra blant annet Shining, Friko og Jaga Jazzist har Hilde Marie Kjersem lagd et av fjorårets beste norske album.

 

Noxagt

Noxagt – Noxagt (2006)

Noxagts tredje fullengder (tror jeg?) som et band må være noe av det beste som har kommet fra stavangerregionen noensinne. Jeg kommer hvert fall ikke på noe bedre i skrivende stund som kan måle seg med denne giganten av ei plate! Noxagt består på denne utgivelsen av Kjetil Brandsdal(bass), Jan Christian Kyvik(trommer) og Anders Hana(baritonegitar) som erstattet Nils Erga(Bratsj), men som nå har blitt erstattet av John Hegre(gitar). Første gang jeg hørte dette albumet var på fotoutstillingen til May Irene Aasen fra Jokke & valentinerne(av alle steder) og siden den gang har jeg ikke gått lei ett sekund. Musikken høres ut som lyn og torden som slår ned i ryggvirvelen akkompagnert av et jævla helvete som brumler og driver i vei som en salgs instrumental stonerrock med litt ekstra ”edge”. Liker du Kyuss, Torche, Baroness eller annen stonerrelatert rock, er dette noe du burde kunnet inn-ut for lenge siden!

Fant du det du lette etter

Spørsmål merket * er obligatoriske.

Takk for tilbakemeldingen!

Vi svarer ikke på henvendelser her, men din tilbakemelding hjelper oss å gjøre nettstedet bedre!

Google+