Hopp til hovedinnhold

Utro musikk og forsvinnende blekk

Utro musikk og forsvinnende blekk

Det er all mulig grunn til å ha store forventninger når en så språkmektig artist som Elvis Costello lanserer sin selvbiografi. 

På over 600 sider er “Unfaitful Music and Dissapearing Ink” en ekte murstein av en bok, men selvsagt obligatorisk for alle som er mer enn bittelitt opptatt av populærmusikkens historie. Boken er en riktig så hyggelig, men ganske ellevill, gjennomgang av livet hans. Den hopper stadig vekk fram og tilbake i tid og sporer titt og ofte av i fascinerende digresjoner. Men den fungerer slik gode biografier skal: Man får lyst å spille favorittsangene- og platene på nytt. Man gjenoppdager glemte skatter og finner nye godbiter man hadde glemt.

Lån boken på Musikkbiblioteket.  

Jeg kunne for eksempel ikke huske at Costello spilte på Live Aid. Jeg kunne heller ikke huske det heslige skjegget han hadde grodd for anledningen. Costello møtte Paul Weller backstage på Wembley og påpekte på taktfullt vis at «that beard makes you look ancient.» Men versjonen han spilte av All You Need is Love, introdusert som «an old Northern folk song» var riktig så fin:

 

Anekdoter

Boken er som forventet full av gode anekdoter. Costello forteller blant annet åpent og ærlig om da han droppet å se The Rolling Stones i 1971, like før utgivelsen av «Sticky Fingers». «Yeah they’re probably past it» sa han til seg selv og bestemte seg for å bruke pengene på en plate istedet. “All of which would be a good story if the record I purchased had been something more inspiring and enduring than “Volounteers” by Jefferson Airplane.” Eller om da han møtte Alice Cooper i et nabostudio (“he was a very likeable fellow and completely free of snakes”) og løp ut for å kjøpe eksemplarer av “Shool’s Out” og “Billion Dollar Babies”. Disse ville han så ha signert, ikke til seg selv, men til keyboardisten Steve Nieve. Forklaringen var at dette var de to eneste rockeplatene Nieve hadde hørt før han ble medlem av The Attractions…

Nærkontakt med kjendiser

Dette minnet meg selvsagt om mitt eget svært lite rock and roll-møte med Nieve. Det var morgenen etter konserten jeg var med på under Park Pop i Nederland for en del år siden. Costello var headliner og unge Thomas Dybdahl og hans band var langt nede på plakaten. Vi fikk gleden av å hilse på Costello to ganger, en gang før konserten og én gang etterpå. Morgenen etter var jeg førstemann i bandet opp til hotellfrokosten, og denne ble inntatt på uterestauranten der havutsikten var aldeles hinsides. Mens jeg skuflet nedpå med egg og bacon og kaffe kom plutselig en kjent figur traskende opp trappene fra stranden. Mannen var kun iført et heslig lilla badehåndkle og hadde altså startet dagen med en svømmetur. Mannen var Steve Nieve. Rock and roll-livet, altså.

McCartney og MacManus

Ettersom jeg er blodfan av både Costello og Paul McCartney var det svært interessant å lese om samarbeidet mellom dem på slutten av 80-tallet. Samarbeidet resulterte i noen glimrende innspillinger på begges plater, men bootleg-demoen av studiojobbingen deres som sirkulerer både på nettet og ymse platemesser overgår det meste. «They remain the most vivid and uncluttered versions of our songs,» mente Costello selv. Det er helt sant. Jeg oppfordrer alle til å gå på leting etter den skatten. Og minner om at McCarney/Costello-komposisjonen Veronica også fungerte meget bra:

 

Forvirrende

Noe som trekker ned? Joda. Man kan fort bli forvirret av den voldsomme hoppingen i tid. Det ene øyeblikket er man i Costellos barndom i London og i det neste spiller han for presidenten i Det Hvite Hus. Og selv om biografien er massiv er det ikke alle tema som blir like bredt beskrevet. Dermed blir man ofte sendt ut på jakt etter enda flere detaljer via Google. Enkelte kritikere har ment at boken hadde trengt strammere redigering. Jo, kanskje. Men dette er jo Costello. Han lar seg sjelden redigere eller presse inn i noen form. Boken ligner sånn sett ganske mye på karrieren hans. Den spriker i alle mulige retninger, men de aller fleste retningene er spennende.

Pompøs 

Han har også en tendens til å bli pompøs når han gjennomgår sine egne tekster. Han er egentlig litt pompøs ellers også. For eksempel når han snakker med seg selv om hva han hadde planlagt å spørre Dylan om da de møttes i 1982:
«Mostly, I wanted to know how it was possible to remain invisible enough to observe the very transactions between people that were the substance of so many of my songs and, for that matter his».
Dylan, på sin side, hadde et langt mer jordnært spørsmål til Costello:
«So, is that ‘Watching the Detectives’ a real show?»

Mer Dylan

Ved en senere anledning, i 1978, i den tiden Dylan turnerte med stort band, blåsere og korister, møttes de igjen. Gledelig nok nevner Costello flere sanger fra min favorittplate, «Street Legal.» «I was sitting in the tenth row as Dylan and his vocal group lit into a terrific new song, Baby, Stop Crying. It sounded like something that Aretha Franklin should have recorded.» Flere av disse sangene var ikke innspilt enda. Som denne: «Dylan was singing Señor as if someone’s life depended on it.» Da Costello fikk tak i den nevnte Dylan-platen ble han begeistret for en annen av mine favorittsanger: «My new fascination was a song called Is your love in vain? It sounded like a question that I meant to ask myself more frequently.» Han innrømmer også at han stjal introakkordene fra den sangen til sin egen sang Possession.

 

Musikalske tyverier

Omtale av musikalske tyverier, eller oftere kalt inspirasjon, er selvsagt noe som dukker opp med jevne mellomrom i boken. Costello er jo et vandrende musikkleksikon. Han behersker en bråte ulike stilarter og flere av sangene hans er jo rene skattekart for de som vil gå på jakt etter inspirasjonskilder. Ettersom han vokste opp både i London og Liverpool var han selvsagt begeistret for The Beatles. Selv prøvde han imidlertid å slå igjennom fra midten av 70-tallet og da fikk ikke lenger musikere fra Liverpool noe gratis. Neil Young nevnes titt og ofte, særlig «Everybody Knows this is Nowhere». Costello var også svært begeistret for The Band. Det var en konsertopplevelse med disse canadierne som fikk ham til å bytte vekk Les Paul-kopien han spilte på og erstatte den med en Fender. Den canadieren som får best skussmål er imidlertid Joni Mitchell. Den unge Declan McManus så henne spille i nabobyen Manchester: «The shock of hearing the songs from «Blue» live for the first time meant that my friends and I stayed for all of the encores, missing the last traing back to Liverpool, and had to spend every last penny we had on a forty-mile taxi ride home, still having to wake up our parents upon arrival to make up for the balance of our fare.»

Forholdet til faren

Kapitlet han bruker på å spore sin egen slektshistorie og den utførlige informasjonen om bestefaren er nok for spesielt interesserte. Da er alle historiene om hans meget musikalske far bedre og mer relevante. Faren hans var musiker og kom jevnlig hjem med ferske testpressinger av ny popmusikk som han måtte lære til ymse variétekonserter og opptredener. I bunkene med singler fikk unge Declan sine første møter med The Beatles. Far og sønn hadde et nært forhold gjennom hele livet, og det oser av kjærlighet i Costellos beskrivelser.

Og apropos forholdet mellom far og sønn: Her hjemme i Norge er det nok ikke mange som er klar over at Costello, og hans far, hadde sentrale roller i en av Stor-Britannias mest kjente tv-reklamer. Faren synger og Elvis korer og spiller trommer. Reklamen ble første gang vist i 1973 og holdt det gående i ni år.

 

Bakgrunnslyd

Get-Happy

Som bakgrunnslyd til lesingen av selvbiografien har jeg spilt hele Costellos diskografi på Spotify fra begynnelse til slutt. Det må innrømmes at materialet har holdt seg forbløffende godt. I gjennomgangen av katalogen framstår særlig “Armed Forces”, «Blood Chocolate» og “Get Happy” som om mulig enda bedre enn jeg kunne huske at de var.

#Musikktips: Det beste fra Costello på Spotify. Sjekk hva vi har av Elvis Costello på biblioteket. 

Popstjerne

Jeg er for ung til å ha fått med meg Costello i det han selv kaller «popstjerne-årene.» 1978-1980. Som jeg har skrevet om tidligere på bloggen min oppdaget jeg ham ikke før i 1996 med fantastiske «Brutal Youth (en plate han virker å være ganske fornøyd med i selvbiografien).» Jeg gikk dermed glipp av de høyenergiske, aggressive og glefsende konsertene i 1978 og 1979. En TV-sendt konsert fra Køln i 1979 fanger noe av energien, og Costello omtaler selv dette opptaket slik: «we delivered the only videotaped performance of us in which I can begin to see what the fuzz was about».Han tar seg selvsagt også tid til å sette pris på backingbandet sitt. «The Attractions could play rings around everybody else. I just had to stand in the middle and sing.» 

 

Det bør selvsagt nevnes at kjærligheten mellom medlemmene i The Attractions ikke varte så lenge. «By 1984 The Attraction and I had missed most of the trains to Memphis, Clarksdale, or anywhere else, and we’d run out of money and luck. We were also pulling in five different directions at once, and there were only four of us in the group.» På tross av dette ga de ut fantastiske Blood And Chocolate få år etter:

 

Samarbeidet med alle

Han vier også egne kapitler til sanger og/eller samarbeid han tydeligvis er ekstra stolt av. Arbeidet med hans kanskje aller sterkeste tekst, Shipbuilding, blir behørig omtalt. Costellos tekst og Clive Langers musikk utgjør en av tidenes beste protestsanger. Bakteppet var som kjent Falklands-krigen og det onde og krigshissende regimet til Margaret Thatcher. «I thought of a war dragging on. Men getting their jobs back to build ships on which to send their sons to die? It was a simple idea,» skriver han, og følger opp med spørsmålet om hvor vidt en sang egentlig kan forandre måten folk tenker på. «I doubt that it is so, but a song can infiltrate your heart and the heart may change your mind.»

Costello har sjelden eller aldri gitt publikum det de forventer av ham. Det er jo en oppskrift på en langvarig karriere. Som han selv skriver: «if you intend to have a long career in show business, it is necessary to drive people away from time to time, so they can remember why they miss you.» Han ble aldri den gigantiske popstjernen materialet hans tilsier at han skulle bli. Men til gjengjeld ga dette ham frihet til å søke nye musikalske stier og uventede samarbeid.

FullSizeRender-8

Nye nytt?

Lærer man så noe nytt om Costello? Blir man bedre kjent med ham? Kanskje ikke.  Ordene som ble brukt om ham i en plateanmeldelse i 1981 stemmer etter at man har lest boken også: «Costello is a model of ambiguity: he’s discretion’s craftsman.« Det som kanskje kommer enda tydeligere fram enn tidligere er at han ikke bare har ekstreme kunnskaper om musikk – han er først og fremst fan. Fortsatt. Han lever og ånder musikk. Vi får blant annet lange avsnitt om Chet Baker og Frank Sinatra noen steder, før han hopper videre til å fortelle om hvordan han oppdaget countrymusikken og til hvor fantastisk The Hollies sang med originalbesetningen. Til tider er det like mye en lærebok i populærmusikkhistorie som en selvbiografi. Namedroppingen er vanvittig. Og som han skriver i boken, rett etter et langt avsnitt om et møte med George Jones: «I know I never expected to meet half the people who I’ve encountered down these years and across these pages. I thought they were only names on record jackets.»

600 sider

Så hva sitter man igjen med etter over 600 sider i selskap med Elvis Costello? Vel. Man er mange anekdoter rikere og har sannsynligvis fått et enda tettere forhold til en del av sangene hans. Man har lært at Alison var kraftig inspirert av Hendrix-klassikeren The Wind Cries Mary. Man har lært at det er fort gjort å kollidere med Van Morrison dersom man bor i nabolaget hans i London. At Bruce Springsteens latter låter som «steam escaping from a radiator.» At det er stas å høre Roy Orbison synge en av sangene dine. Og at Hank Williams er farlig materiale å utsette 17-åringer for. Man har også lært at sitatet om at «writing about music is like dancing about architecture» ikke stammet fra Costello. Samt at han diktet opp et vers på sparket da han sto på scenen med Johnny Cash og June Carter og sang Will The Circle Be Unbroken. En av de viktigste påminnelsene er også at bassgitarer skal ha fire strenger, ikke fem slik en av McCartneys nye basser hadde i 1989 før han fant tilbake til Hofner-bassen. «It had five strings. This, as I’m sure you are aware, is a perversion of nature,» slo Costello fast.

Og så har man lært seg forskjellen på livet og popsanger:

«Life takes much longer than the average pop song. It is full of wrong choices and inconvenient, abandoned responsibilities. It is much more painful and less easily forgiven.»

Fant du det du lette etter

Spørsmål merket * er obligatoriske.

Takk for tilbakemeldingen!

Vi svarer ikke på henvendelser her, men din tilbakemelding hjelper oss å gjøre nettstedet bedre!

Google+