Hopp til hovedinnhold

Ti singler på vinyl fra Simon Harmer

Ti singler på vinyl fra Simon Harmer

Noen av oss foretrekker forsatt vinyl. Simon Harmer er en av dem.

Simon Harmer er vokalist fra Stavangers legendariske The Mighty Dogfood. Han spiller nå med det like legendariske orkesteret The Chairs.

-Er nok Dansette barn, jeg. Høytaler i lokket, muligheten til å spille opp til ti singler etter hverandre uten å måtte reise seg opp, en slags jukeboks for de hjemmeværende. Fikk min første dansette som 7åring og har vel aldri helt forstått dette med 'album', det er liksom noe du setter bilder i. Eller noe for de litt mer voksne, litt mer avanserte, de med litt for gode tid. Å fange opp ører på ca. to og halvt til tre minutt er litt mer av an bragd, å få folk til å løpe og kjøpe en liten bit av kunst, glede og magi. Å tvinge folk til å forstå etter 40 minutt er juks. Farget vinyl er også fint. Dette er egentlig ikke noe topp 10, men ikke langt ifra.

 

Sex Pistols: God Save The Queen

Sex Pistols: God Save The Queen

Ikke noe annet enn en åpenbaring for en ung gutt/jente ute etter spenning. Hatet av et heilt kongerike pga sin uforskammet og misforstått kritikk av en pompøs feiring for 25 år av pengesluk og nedtrykking gir bandet blanke faen og erklærer krig mot middelmådighet. Merkelig nok så solgte denne singelen mer enn noe annet singel Virgin hadde gitt ut de fire åra før, og solgte mer enn Rod Stewart sin førsteplasserigen samme uken, tross nesten total boikott fra radio, TV, musikkpressen og butikker, men makten som var nektet å gi singelen en første plass under 'festuken'. Kanskje en av tidenes mest potente singler, den er overraskende bra spilt (overraskende for musikkmafiaen på denne tiden, selvfølgelig fikk Sex Pistols kritikk for å ikke har spilt på singelen) og vokalen er spyttet og snerret ut på en så rå måte at det er ikke lett å la være å hytte neven. En fantastisk bra cover, og en vel så bra b-side i tillegg, gjør dette til kanskje min favoritt 45 noensinne.

Sly And The Family Stone: Family Affair

Sly And The Family Stone: Family Affair

En av de singlene du må bare sette på en gang til med en gang den er ferdig. En tusen ganger bedre skildring av barn som har det vanskelig hjemme enn Suzanne Vega gjorde, her er en vanvittig funky bassgang koblet inn med Sly heilt inn til mikrofonen, nesten slibrig men likevel sjelful og en fantaskisk koring av Rose Stone. Sly's siste nummer en i Statene og den første nummer en hit i USA laget med programmert musikk (rytmeboks)!

 

 

 

Jesus And Mary Chain: Never Understand

Tenk hvis Phil Spector hadde laget en splatterfilm. En fantastisk singel, fra cover til siste feedback hvin. Skinnbukser, solbriller og hype til tross, her er det humor, arroganse, melodier og baller i fleng. Må spilles høyt for full effekt, spesielt blant de uinnvidde. Står den dag i dag som en perfekt 7 tommer.

 

Keb darge

Golden Toadstools: Silly Savage

Det er ikke meningen å være obskur, men her er det en kort fest av en singel som aldri gir opp og en singel som alle burde få med seg. Samtlige bandmedlemmer får være med på moroa med sine respektive instrumenter og stemmer, til og med han som ikke har heilt roen på tamburin. En av de tusen uoppdaget funk band på seksti/syttitallet som hadde et budskap, et budskap som dessverre få folk har hørt. Fuzzgitar, hammondorgel, hamrende trommer og en vokal som får all til å reise seg og høre etter. Et reint helvete å få tak i på singel, men finnes heldigvis på Keb Darge's Legendary Deep Funk vol 2, som er både på cd (æsj) og vinyl. Et must.

 

Replacements: Alex Chilton

Replacements: Alex Chilton

Mestere i å skyte seg sjøl i foten. Det varmer hos meg, godt jeg ikke er alene. Uante mengde med kule tekster og fengende riff, her er et band som kunne nådd toppen men gadd liksom ikke. Denne perlen av en singel smeller fra første sekund, rett inn, ingen bønn. Vokalen raser etterhvert inn og river deg i håret til du forstår at her det genier i arbeid. Stemmen minner om en engel etter 40 marlboro og en flaske billig rødvin. Er ikke fan av lufttrommer men prøv å la være når du hører på denne. Ennå en av de singlene som får deg til sette den på med en gang etter at støvet har lagt seg.

 

Shack: Cup Of Tea

Shack: Cup Of Tea

Enkelt, vakkert og full av hooks. Akkurat sånn skal det gjøres. Når refrenget kicker inn så er det ikke lett å puste første gangen du høre den. Rykter om heroin og en sidejobb som backing band til Arthur Lee's Love gjør ikke dette mindre interessant. Pyskedelia for oss som ikke kommer overens med hippier. Det er mye snakk om Lee Mavers og The La's som en uferdig historie i Liverpool's musikkhistorie men gjemt bak alt det så finnes Shack. Farget vinyl og fin cover, selv om det ikke trengs for å selge dette. En glemt skatt.

 

Discharge: Decontrol

Discharge: Decontrol

En annen Wall Of Sound enn det folk forbinder med uttrykket. En solid angrep av sansene med brutale korte tekster om krig, elendighet og samfunnets nedtrykkelse av de fattige. Selv om dette høres dystert ut så er det så mye aggresjon og styrke i musikken at det blir aldri kjedelig. Utrolig bra vokal og alle mot alle stemning fra resten av orkesteret. Har aldri opplevd en singel som lukter så mye lim som denne. En fornøyelse av dimensjoner.

 

 

Ramones: Rockaway Beach

Ramones: Rockaway Beach

Sett på som musikkens Paul Gascoigne. Idioter og en skam for profesjonen de driver på med mente de såkalte opplyste, men genier på jobb - det er det ingen som kan ta fra dem. Det er vanskelig å plukke en singel fra det arsenalet Ramones har, men Rockaway Beach har vel alt. Hvis du klare å tolke de påståtte dumme tekstene og innse at her er det mestere på meldoier du har med å gjøre så er det bare å holde seg fast. Har aldri vært verdens største strandløve sjøl, men her får mann lyst å sette seg i bilen til Møllebuktå med kompiser, leske og verdens kuleste dame. Med denne sangen tatt opp om og om igjen på en c60 kassett fra BASF. Dee Dee teller opp så er kalaset i gang. Pur pop, pur glede, pur perfeksjon.

 

Black Flag: Nervous Breakdown

Black Flag: Nervous Breakdown

Lyden av ungdom uten framtid, håp eller midler i California's solskinn. Forgrunnen til en god del av det som ungdommen fyrer seg opp på idag. Her er det en gjeng med likesinnede med samme mål bak en desperat rop om hjelp vokal. Ingen gitarsoloer, ingen kompromisser, Amerikansk indiemusikkens fødeplass. Lenge før internett, lenge før fildeling, lenge før myspace og lenge før Nirvana ufrivillig ødela alt så måtte mann grave og bruke lang tid for å få tilgang til dette, mann brukte noe så avdanket som skriflig brev, bytting av kassetter og fanziner med folk i eksotiske plasser som Idaho, Maryland og South Dakota. En fantastisk tid. Og det er lenge før Henry Rollins blandet seg oppi.

 

A guy called Gerald: Voodoo Ray

A guy called Gerald: Voodoo Ray

Kåret til sangen som best representere Manchester av Manchester sine innbyggere. Før disse bolleklipte guttene med slengbukser, fluxtabletter og wah wah pedaler i gitarkassene dukket opp så startet denne singelen opp den største revolusjonen i Nord England siden industrien. Voldsom enkel men enda mer kompleks. For en gang skyld så kunne jeg hørt på denne gjennom 40 minutter. 7' versjonen har en radio edit som funker ekstremt bra, klarer å koke ned sangen til en kort presis melding ut. En klar beskjed om hva som var i gjære, og en låt som først splittet opp musikkinteresserte og som til slutt fikk mennesker til å blande sine interesser uten å være flau over det. Gled dere.

 

Stavanger bibliotek gjør oppmerksom på at vi har lenket de anbefalte singlene til CD'er i vår samling som inneholder disse sangene.

Google+