Hopp til hovedinnhold

Ti gode grunner til å stikke innom Musikkbiblioteket

Ingve Aalbu har valgt seg 10 favoritter du må til Musikk- og filmbiblioteket for å finne. Verken Spotify eller Wimp kan hjelpe deg med å finne disse skattene.

Du tror kanskje at Spotify og Wimp gir deg alt du trenger (bortsett fra The Beatles, Pink Floyd og de to siste Arcade Fire)?
Vel, du tar feil (som du kanskje mistenker på dette tidspunktet). Her er ti låter du fortsatt må til Musikkbiblioteket for å finne - noe som sier litt om hvilke årer man kan komme over i Sølvberget i Stavanger sentrum, dersom man bare vet hvor man skal lete, eller hvem man skal spørre. Det er ikke få ganger jeg har ruslet ut på Arneageren med ti(!) plater i plastposen og en lånekvittering som garanti for store musikkopplevelser den neste uka. Før de digitale streamingtjenestene forandret musikkverdenen selv for gretne, gamle gubber, føltes det som å komme hjem med en liten skatt. Men Olav Nilsen og de andre gruvearbeiderne i Sølvberget har fremdeles mye å by på.

Sam Dees - I like to party

Sam Dees - I like to party

Sam Dees er nok mest kjent som låtskriver for andre artister. Han har blant annet levert sanger til Percy Sledge, Gladys Knight og Rozetta Johnson. Den (til tross for tittelen) ikke spesielt feststemte I like to party er hentet fra samlingen Second to none, der vi for én gangs skyld får høre Sam Dees framføre sine egne låter. Det er soulmusikk god som noen – fantastisk arrangert, fantastisk spilt og ikke minst fantastisk sunget, til tross for at Sam i de fleste tilfeller kun trodde han gjorde ledevokaler på demoer. Second to none ble utgitt på den britiske kremlabelen Kent i 1995 og er sikkert ikke helt enkel å få tak i lenger. Men Musikkbiblioteket har den!

 

Jerry Lee Lewis - Another place, another time

Jerry Lee Lewis - Another place, another time

Jerry Lee Lewis er definitivt best kjent for låtene han hamret ut på piano i begynnelsen av karrieren, mer stående enn sittende, slik som Great balls of fire og Whole lotta shakin' goin' on. Enten han liker det eller ikke, er han også relativt kjent for det noe omdiskuterte ekteskapet med sin 13 år gamle kusine, Myra Gale Brown. Men han var (selvsagt) aller best noen år seinere, som forlatt, forbitret og mer eller mindre sentimental countrysanger. Another time, another place er en erketypisk countrytekst med et erketypisk countrykomp, men stemmen til Jerry Lee Lewis løfter den opp blant de aller fremste låtene i sjangeren. Som han synger! Han kjenner på hver frasering og følelse som ordene framkaller og slipper dem ut av munnen som små, smertefulle smuler som han hele tida vurderer å plukke opp fra golvet og snike ned i lommen. Another place another time, en sang fra bunnen av barkrakken, er tilgjengelig på plata med samme navn, som kom i 1969, eller på en god samling med Jerry Lees countrylåter.
Sangen finnes kun i en mindreverdig liveversjon på Spotify, men hvis du ikke sier det til noen, har jeg nettopp oppdaget – stikk i strid med konseptet for denne gjennomgangen – at det er mulig å høre den i Wimp. Vel, fuck it!

 

 Lyle Lovett - Step inside this house

Lyle Lovett - Step inside this house

Lyle Lovett er nok best kjent som eks-mannen til Julia Roberts. Som artist er han fortsatt såpass oversett her til lands at det hadde vært forståelig hvis han hadde følt seg like forsmådd som rollefiguren han spiller i Robert Altmans geniale Short cuts. Lyle Lovett er nemlig en av de desidert dyktigste og smarteste låtskriverne Texas har fått fram de siste 15-20 åra. Ikke alt på platene hans er like interessant, men på sitt beste (som regel når han senker tempoet) utstyrer han melodiene og tekstene med følelsesmessige GPS-ruter som tar deg steder kun de færreste låter gjør.
Den beste plata til Lyle Lovett er sannsynligvis debuten fra 1986, som blant annet inneholder God will (der Lyle bruker litt over to minutter på å trekke opp forskjellen mellom Gud og ham selv), If I were the man that you wanted (jeg tviler på om Julia Roberts spiller denne særlig ofte), Farther down the line, Closing time og This old porch – sistnevnte en av de beste låtene som er skrevet om guacemole-salat og Texas (ikke dårlig bare det). Men den aller beste innspillingen til Lyle Lovett er, etter min mening, Step inside this house, en cover av det som – etter sigende – var den første sangen en annen storhet, Guy Clark, skrev. Det er ikke mange låter som rører meg dypere enn denne. Se full omtale av sangen her . Step inside this house er hentet fra plata med samme navn, en dobbelt-cd fra 1998 der Lovett hovedsaklig gjør coverversjoner av andre låtskrivere fra Texas, deriblant Townes van Zandt, Steve Fromholz og Robert Earl Keen. Albumet finnes verken på Spotify eller Wimp, men derimot i hyllene på Musikkbiblioteket.
På både Spotify og Wimp kan du imidlertid høre It's not big, it's large fra 2007, som blant annet gir deg vidunderlig vakre South Texas girl, et prima eksempel på Lyle Lovetts forkjærlighet for både kvinnene fra Texas og The Lone Star State i seg selv, to temaer som ofte veves inn i hverandre i låtene hans. Guy Clark dukker også opp og synger de første og siste linjene i en sang der jomfru Maria møter de gamle, gode cowboyene et sted på landeveien. Jeg lar meg styre dit hvilken dag som helst.

 

Maria McKee - Life is sweet/Afterlife

Maria McKee - Life is sweet/Afterlife

Maria McKee er nok (dessverre) mest kjent for å ha sunget Show me heaven i Tom Cruise-filmen Days of thunder en gang på det gylne åttitallet. Men hun er også litt kjent, i hvert fall blant mer spesielt interesserte, for å ha frontet country(?)-gruppa Lone Justice i svært ung alder. Life is sweet (1996) er albumet der Maria McKee brått ble voksen og bitter, stirret døden i øynene, fant fram den elektriske gitaren og spilte som Mick Ronson på sitt ypperste. Dette er Maria McKee & the Spiders from Mars - ei mektig, feedback-fritert plate med tittelkuttet og coda'et Afterlife som et rystende, emosjonelt zenith. Det er også definitivt albumet man bør begynne med dersom man kun husker Maria McKee for å ha sunget Show me heaven i en eller annen film på åttititallet. (Seinere spiller man Dixie storms med Lone Justice og tenker at kun Ryan Adams har skrevet en like fin sang om savn, hjemlengsel og sørstatene.)
Tittelkuttet er en bittersøt hymne til alle taperne i verden. Maria McKee synger for alle som har kommet til kort i kjærlighet. Hun synger for jenta som hører stemmer i hodet. Hun synger for gutten som pappaen aldri hadde tid til. Life is sweet, bittersweet, and the days keep rolling along.
Verken Life is sweet eller Lone Justice-platene er, av en eller annen grunn, representert på Wimp eller Spotify, men du finner dem på Musikkbiblioteket. En mindreverdig konsertversjon av sangen er tilgjengelig for streaming på albumet Live in Hamburg. Maria McKee, som for øvrig er halvsøstera til salige Bryan MacLean i Love, er også representert på soundtracket til Pulp Fiction. Men det er sikkert en ganske kjent sak.

 

Ronnie Lane

Ronnie Lane - Done this one before

Ronnie Lane er nok mest kjent som den lille mannen blant de kortvokste i et av Storbritannias aller flotteste band på 60-tallet. Han var også dvergen som sto ved sida av Rod Stewart og fikk synge de første strofene på coverversjonen av Paul McCartneys Maybe I'm Amazed – før han plutselig forsvant ut på landeveien med sitt skjebnetunge sirkus, The Passing Show, og ble borte for folk flest. Men etter at Ronnie Lane ga seg i The Faces i 1973 (som logisk nok hadde etterfulgt The Small Faces noen år tidligere) samlet han backingbandet Slim Chance og spilte han inn tre-fire av de skjøreste, skakkeste og fineste platene som ble laget i England på 70-tallet. Han gjorde også Rough mix, som inneholder gull, sammen med Pete Townshend fra The Who, og Mahoney's last stand med Ron Wood.
Jeg har alltid vært svak for stemmer som er rike på følelser. Få klarer uttrykke mer på et enklere og vakrere vis enn Ronnie Lane, som dessverre døde av komplikasjoner som følge av av MS i 1997. Han er en av mine absolutte favorittvokalister og en enestående låtskriver. Bare spør Rod Stewart og Pete Townshend – eller sjekk ut soloplatene hans. Du finner flere av dem på Musikkbiblioteket. Vær dessuten klar over at han har skrevet – og framfører – et par av de aller beste låtene til The Faces. Både Debris og Richmond er tilgjengelige på Wimp og Spotify. Det samme er store deler av katalogen til The Small Faces, der Ronnie Lane var en like sterk kreativ kraft som Steve Marriott, hvis vi skal tro musikkhistorikerne.

 

The Essex Green - Julia

The Essex Green - Julia

The Essex Green er muligens mest kjent (hva vet jeg?) for å ha blitt skamrost i Sverige, men totalt oversett i Norge. Gruppa med tre vokalister og låtskrivere, i hvert fall to av dem jevnbyrdige som kronjuveler, har også gjort seg bemerket ved å stå for en av de dårligst besøkte konsertene i Egersund gjennom alle tider (den kolliderte sørgelig nok med oppgjøret mellom Frankrike og England i EM i 2004).
Enkelte holder nok debutalbumet Everything is green høyere - en svimlende, drømmeaktig opplevelse der hippie-fløyter og sekstitallspsykedlia møter indie-virkelighet i et skogholt et sted i staten New York. Men for meg er The long goodbye (2003) enda bedre. Det er en av de fineste, mest renskårne og soleklare popplatene som er gitt ut de siste ti åra. Det er ei plate der hjertet pumper blod fra sekstitallet, hjernen gir signaler fra vår egen tid, mens lungene puster frisk luft fra landet. The Essex Green hinter forsiktig mot Fairport Convention, The Kinks og The Band, synger og spiller melodiene sine helt uten tvil og tvang - i fullkommen harmoni, med mose under føttene, knitrende peis og Cassiopeia blinkende i nord. Julia (nei, det er ikke Beatles-låta med samme navn) er ett av mange høydepunkter på et album helt uten svake øyeblikk. Cannibal sea, som er tilgjengelig hos både Spotify og Wimp, fulgte i 2006 og ser dessverre ut til å bli gruppas svanesang – en verdig sådan.
Sjekk for all del også "søsterbandet" The Ladybug Transistor. Begynn med den selvtitulerte plata fra 2003 (som heller ikke er tilgjengelig i Spotify eller Wimp). Popkunst!

Graham Parker - Passion is no ordinary word

Graham Parker - Passion is no ordinary word

Graham Parker er sannsynligvis mest kjent for aldri å ha blitt like kjent som sin gamle rival Elvis Costello. Han fikk heller aldri oppsvinget lenger nord i livet som hans produsent på 70-tallet, Nick Lowe, oppnådde med den særdeles overbevisende trilogien The impossible bird, Dig my mood og The convincer. De fantasiløse stempler gjerne musikken til Graham Parker som pubrock (hva nå det er). Jeg velger å gjøre det enda enklere og kaller den fengende, energisk og melodisterk ROCK! (jepp, med STORE bokstaver og utropstegn bak). Jeg har alltid sett på Graham Parker som en slags britisk Bruce Springsteen – ikke fullt så romantisk, kanskje, men med hjertet på riktig sted, de rette soulplatene i samlingen og den nødvendige arbeidermentaliteten i hver sene og muskel i kroppen. Passende titulerte Passion is no ordinary word er hentet fra den like korrekt titulerte Squeezing out sparks. Andre OBLIGATORISKE Parker-plater, alle fra 70-tallet: Heat treatment, Stick to me og Howlin' wind.

 

Lee Clayton - I ride alone

Lee Clayton er blitt løftet til værs av både Cat Power og The Highwaymen, men i dag er den tidligere jagerflygeren kanskje mest kjent for å ha forsvunnet totalt fra radaren. På 70- og 80-tallet var han så definitivt til stede, ikke minst i Norge, der han blant annet fikk hjelp av Tore Elgarøy på gitar. Liveplata Another night ble spilt inn i Oslo i 1990 (Lyle Lovett varmet visstnok opp). Men det er platene Border affair/Naked child (tilgjengelig på en two-fer) som det er verdt å lete etter på Musikkbiblioteket. Lee Clayton høres ut litt som tidlig Dire Straits, bare med sand i skoene, høyde på hatten og noe skittent under neglene. I ride alone er ikke en oversatt versjon av Ole Paus-låta Jeg reiser alene, men derimot en hardkokt countrysang av typen Willie Nelson kunne skrevet på en ekstra hardkokt dag (hvis vi ser bort fra linjene om å drikke fin vin i Paris). Det er godt nok for meg.

 

Dion - Make the woman love me

I Norge er Dion trolig mest kjent for å ha blitt hyllet av Bruce Springsteen (i reineste Sabeltann-stil) som den sanne kongen av New York City. Han er lyden av Frank Sinatras Hoboken, New Jersey, som møter Springsteens Asbury Park et sted på den andre sida av elva. Dion er også en av de heldige/uheldige som har våknet opp fra en drøm/et mareritt og oppdaget at han befant seg i et overfylt studio med hårsåta til Phil Spector på den andre sida av pleksiglasset. Resultatet, Born to be with you, er omtrent så storslått og stilig som New York City kunne bli på midten av 70-tallet. Dion hadde svevd høyt tidligere, men her når han helt nye nivåer. På Make the woman love me, skrevet av Cynthia Weil og Barry Mann, er han villig til å gjøre hva som helst for å få den utvalgte til å falle for ham. Han holder ingen ting tilbake. Dion er til og med villig til å ofre et par med Levi's-bukser for kjærligheten. Tenk det! Make the woman love me er selve definisjonen på hvor nær det er mulig å komme det pinlig patetiske uten å falle totalt igjennom. Men hver gang han drar til på refrenget, stemmen farer inn og ut av skyggene og arrangementet til Phil Spector løfter Dion opp mot Gud selv, er det bare å la alle innvendinger ligge igjen i mørket på Manhattan. Andre høydepunkter på plata: New York City song, In and out of shadows og Born to be with you. Dion har for øvrig spilt inn flere Springsteen-låter, deriblant If I should fall behind og Book of dreams - men heller ikke disse er tilgjengelige på Wimp eller Spotify.

 

Arthur Lee - Everybody's gotta live

Arthur Lee er definitivt best kjent som vokalist i Love, gruppa som ga ut Forever changes i 1967. Det er ei plate der Arthur Lee - med god hjelp fra blant andre Bryan MacLean (se omtalen av Maria McKee) - lot dekadensen svinge seg til flamenco-gitarer et sted mellom roser og rennestein i Los Angeles. Everybody's gotta live ble spilt inn for plata Vindicator etter at blomstene hadde visnet og forfallet hadde startet for alvor. Teksten til Arthur Lee byr på ganske elementær livsvisdom, men han synger ordene med en vitalitet og villskap helt utenom det vanlige. Det var en livskraft han nok fikk bruk for både da han ble dømt til fengsel i 1996, etter tre relativt bagatellmessige forhold, og da han ble diagnostisert med blodkreft i 2006. Han vant den første kampen og tapte den siste, men på Everybody's gotta live høres det ut som han kan beseire hva som helst. Arthur Lee har både store enkeltlåter og ei av tidenes beste plater på samvittigheten, men må jeg velge kun én av sangene hans, blir det Everybody's gotta live. Du har sikkert hørt om både Philly-soul og Detroil-soul. Vel, dette er Los Angeles-soul. Du finner Everybody's gotta live på Musikkbiblioteket, som både har Vindicator og den utgåtte (og briljante) Rhino-samlingen Love story i hyllene.

 

Her er ei spilleliste med noe av det som blir nevnt i denne artikkelen som faktisk ER å finne på Spotify:

Sanger som faktisk finnes på Spotify/ Wimp

 

Ingve Aalbu er journalist i Dalane Tidende i Egersund. Han har tidligere skrevet om musikk på det nå nedlagte nettstedet pstereo.no.

 

Google+