Hopp til hovedinnhold

Thor G. Norås' favorittlåter

Thor G. Norås er neste daglig innom Musikk- og filmbiblioteket. Vi var nyskjerrige på hvilke låter han lytter til dersom han får velge på øverste hylle. Her er resultatet.

Hank Williams: Men with broken hearts (Beyond the sunset)

Noen ord fra en tekst kan brenne seg inn i deg og bli værende der. Slike ord kan være noe sånn som dette:

With hopes all gone
they walk alone
these men with broken hearts
You've never walked in that man's shoes
or saw things through his eyes.

Dette er bare bruddstykker fra Men with broken hearts, i en innspilling av Hank Williams alter ego som Luke the Drifter, en skikkelse han iførte seg når han skulle fremføre preken-aktige småmoralistiske og bedhusliknende tekster som han ikke alltid hadde skrevet selv.

I de siste årene har jeg bistått en rekke samfunnsvitere og andre forfattere som arbeider med ungdomskulturen i etterkrigstiden. Et særlig spørsmål har vært hvor jeg hentet mine postulater fra, - de som var et av kjernepunktene i rockeopptøyene i 1956. Jeg har hele tiden vært av den oppfatningen at jeg var påvirket av dengang dosent Nils Christie, senere professor i kriminologi. Og noe er det nok i det. Men i den senere tid har tankene mer og mer gått til 49A Victory Quarter i Oakland, California. Leo Kissinger, som var så vennlig å invitere meg til å bo hos seg, spilte Luke the Drifter og vi diskuterte mangt og meget, som en15 åring og en 45 årig verfstformann kunne gjøre. Der og da må der ha blitt plantet sterke minnespor i harddisken min, de dukker i hvert fall opp stadig sterkere når jeg nå går i mitt 75te år. Kanskje spilte det en rolle at hans datter, Sissel Kissinger og jeg fant tonen, hun var ett år eldre enn meg og hadde bilsertifikat og en liten lekker rød toseter sportsbil. Sammen med henne spilte vi tidens toner på jukeboxer rundt omkring i San Francisco-traktene. Ellers suste vi over Golden Gate eller den mektige Oakland Bridge. Dette var i 1950, i god tid før if you'r going to San Francisco, be sure to wear some flowers in your hair. Jeg var i Jack Londons rike og delte Luke the Drifter med Leo og Therese Brewer og Patsy Cline med Sissel.

 

Skuggornas orkester: Slagdängor från gatan

I Stavanger Musikkbibliotek befinner det seg en CD som de fleste nok vil gå forbi. Ikke jeg. For meg er den en liten juvel, den er noe av det rock'en handlet om. Samfunnsengagement, det å fortelle samfunnet (The Establishment) noen sannheter om verden, om livet om The Establishment. Det var musikere som aldri var til salgs. Noe som aldri var til fordel for den enkelte, ja, noen tok sin død av det. CD'n jeg tenker på heter Slagdängor från gatan og den er innspilt av Skuggornas orkester. De som kan litt engelsk vil med engang finne ut at vi snakker om The Shadows. (Men ikke Cliff Richards dansedokker med plankegitarer). Nei dette er de ekte skyggene, de som lever på skyggesiden av samfunnet. Når de i sangen Regniga natt synger: Jag har mistet min
vänn/jag är ensom igjen - så er det ikke en banal gutt og pike separasjon, men hans eneste gjenlevende venn som blir funnet død med en heroinsprøyte i
armen på et møkkete toalett på et pensjonat. En sterk plate som har noe å si deg.

 

Eva Cassidy: Over the rainbow (Songbird)

Millioner av sodater gikk i døden mens sangen (There'll be bluebirds over) the White Cliffs of Dover klang i ørene deres. Med den grusomme sannheten om at dette ville aldri kunne skje, in your dreams, Very Lynn. The Bluebird vil aldri kunne krysse Atlanterhavet og fly over The White Cliffs of Dover. Den er nemlig en Nord-Amerikansk sangfugl, som riktignok kan fly 12.000 fot høyt (altså: Somewhere over the rainbow, bluebirds fly) Det kan den gjøre, men krysse Atlanteren? No way! The Wizard of Oz war filmen som brakte Blåfuglen over Atlanteren, men det var altså på film. Men den fantes også i barnekulturen. Hvem har ikke sunget:

Fløy en liten blåfugl, gjennom vinduet, gjennom vinduet, gjennom vinduet
fløy en liten blåfugl, gjennom vinduet en dag i mai.

Nå er det litt feil. Blåfuglen (Sialia currucoides - eller: The Mountain Blue Bird) flyr inn gjennom vinduene om høsten, når vindene fra Tahiti kommer med sin indian summer, og det blir så varmt at folk må sette opp alle vinduene for å få litt gjennomtrekk. Da hender det at The Bluebird, som nettopp da er på jakt etter insekter for å fete seg opp foran vinterekulden, flyr inn de åpne vinduene. Den flyr altså ikke gjennom vindusglasset. Da hadde det blitt som når Dizzy Tunes synger:

Fløy en liten Blåhval gjennom vinduet, bang, krasj, bang.....

Jeg foreslår at du lytter til Eva Cassidy's versjon av Over the Rainbow. Alternativt: Vera Lynn eller Terje Vallestad og Bjørn Kallevig's Vil du hørra.

 

The Loons - Paraphernalia

The Loons: Paraphernalia

The Loons er vel ikke det orkesteret du lytter flittigst til. Nå kommer de imidlertid med en ny CD om ikke så lenge, så stay tuned. Loons består først og fremst av Mike Stax og Anja Diabolik, Mike vokal og munnspill, Anja bass og vokal. Videre er det Mark Schroeder på gitar og Ian Andrew på trommer. De holder alle til i La Mesa i San Diego-distriktet, men er ofte oppe i LA og spiller der.På CD'n Paraphernalia kan du bli kjent med et lydbilde vi ikke møter så ofte. Jeg vil ikke trekke fram noe enkelt nummer, jeg tror det vil lønne seg å lytte til hele CD'n.

 

Hank Williams: Too many parties and too many pals

Når det gjelder den siste låta, så vender jeg tilbake til Luke the Drifter. Nå tar jeg med en del vers, som egentlig burde skrives med ildskrift i ethvert rettslokale verden over. Nå kan alle som er større i kjeften enn godt er, gjerne kalle meg en sentimental romantikker som tror på at verden kan bli bedre. Jeg skal tåle det, hvis du tåler å høre de låtene jeg har valgt ut for deg.

Too many parties and too many pals
(Songwriters: Dixon, Mort; Henderson, Ray; Rose, Billy;)

This prisoner here before you
Is a social enemy
A lady of the evening
And you know the penalty.

Her eyes reflect the nightlife
Her cheeks they're red with paint
But I knew her mother gentlemen
Why, her mother was a saint.

Now I know that she's not like her
And yet she might have been
If it hadn't been for pettin' parties
Cigarettes and gin.

We took the night life off the streets
And brought it in our own homes
While girls beguiled with lipstick
Danced to saxophones.

We opened up the underworld
To the ones we loved so well
So tell me gentlemen
Is it right to send her to a cell.

If she drinks while you taught her
And if she smokes you showed her how
So gentlemen do you think it's right
To condemn her now.

And when you're in that juryroom
Just remember there and then
That for every fallen woman
There's a hundred fallen men.

And before you render a verdict
On what this girl has done
Just remember there's a man to blame
And that man might be your son.

Luke the Drifter befinner seg på Musikkbiblioteket på en Vinyl-LP (tror jeg). Hvis ikke bør den kjøpes inn. NRK har framstilt Hank Williams som et fyllesvin, som gikk på drugs og piller og døde av en overdose i en alder av 29 år. Faktum er at han var født med en åpen ryggvirvel som klemte på smertenerver, og at han drakk og brukte prescriberte medisiner for å dempe smertene er ingen grunn til å dømme ham for det. At han ble kastet ut av Ol' Opry er nokså forståelig, men noe mer av den medmenneskeligheten som Hank William overrøste rocken, pop'en, countryen, gospel'en og you name it, burde ha tilkommet også ham. Så stor var han. Og selv om han skulle ha vært "liten" så fortjente også han bedre.

Google+