Hopp til hovedinnhold

The White Album 50 år i år

The Beatles

22. november er det 50 år siden The Beatles slapp plata The White Album. Det gikk til topps på hitlistene både i England og USA året det kom ut. 50 år og tre dager etter utgivelsen spilles albumet i sin helhet på Classic Album Sundays på Sølvberget.

Albumet presenteres av musiker og The Beatles-entusiast John Lilja på Classic Album Sundays før det spilles i sin helhet på Sølvberget 25. november. Classic Album Sundays er verdens største lytteklubb, der man kommer sammen og hører på en utvalgt klassiker og gir den sin fulle, fortjente oppmerksomhet. Kunsthall Stavanger arrangerer CAS hver måned, i samarbeid med CAS i London. Lyden leveres av Soundgarden Forus. I november arrangeres Classic album Sundays på Sølvberget.

Lån bøker, noter og filmer med The Beatles på Sølvberget.

Innspilt i India

The White Album ble produsert av George Martin og spilt inn i Abbey Road Studio i mai 1968. Det er et dobbeltalbum, og inneholder 30 spor. Lengden på albumet er omdiskutert, og mange mener det hadde vært et bedre album hvis det hadde vært kortere.

Sangene ble skrevet og komponert i India våren 1968, da The Beatles deltok på et kurs i transcendental meditasjon i Rishikesh. Innspillingen skal ha begynt bra, med god stemning i studio. Etter noen måneder forsvant plutselig produsenten på ferie, Ringo dro til Sardinia, Yoko var til stede og stemningen blant bandmedlemmene var turbulent. 

Albumcoveret er designet av popkunstner Richard Hamilton i samarbeid med Paul McCartney, og må ha vært et mareritt for markedsavdelingen. Det enkle designet står i stor kontrast til "1968 Summer of Love" estetikken som dominerte på denne tiden.

 

056_-_Album_blanc_The_Beatles

Musikkvenner om deres forhold til The White Album

Øyvind Berekvam (musiker, musikkentusiast og kommunikasjonsrådgiver)

Dette var platen som var min inngang til voksenlivet med The Beatles. Vi begynte å grave oss ned i “White Album” på Randaberg i ungdomstiden. Vi ble aldri det samme etterpå.
Øyvind Berekvam
De fleste er vel enige med George Martin i at dette burde vært et enkeltalbum. Ingen er imidlertid enige om hvilke sanger som burde vært kuttet ut…

The Beatles nektet uansett å la seg begrense, noe som resulterte i et album som spriker i alle retninger. Det inneholder flere av bandets mest elskede låter; «While My Guitar Gently Weeps», «Helter Skelter» og «Revolution» samt noen av de beste mindre kjente låtene; «Happiness is a warm gun», «Yer Blues» og «Sexy Sadie.» Mangelen på redigering førte imidlertid også til at fansen måtte lide seg igjennom «Revolution #9,» merkverdige «Piggies» og håpløse «Wild Honey Pie». 

Dette var platen som var min inngang til voksenlivet med The Beatles. Vi begynte å grave oss ned i «The White Album» på Randaberg i ungdomstiden. Vi ble aldri det samme etterpå.

Johnny Liadal (musiker, DJ og musikkentusiast)

«The White Album» er jo den største godteposen i Beatles' produksjon. Jeg digger det rått! Det er nok den platen jeg har tilbrakt mest tid med av alle bandets utgivelser. Dobbeltalbum, 30 låter som varer til sammen over 94 minutter. Det er så mye her, det viser en fabelaktig  stilmessig eklektisk bredde, fra rå, pre-punk i «Helter Skelter» til rein avantgarde i «Revolution 9».

Min far hatet Beatles, så det var lite å hente i hans samling, som ellers var ganske stor da jeg vokste opp på 70-tallet. 
Johnny Liadal
Vågalt, lekent og befriende lite selvhøytidelig, men kanskje også litt for uredigert. Ikke vanskelig å se den. Mange mener jo at det lett kunne ha blitt stående igjen som et langt sterkere album hvis halvparten av materialet hadde blitt luket bort. Delvis enig. Og uenig. Dette er albumets styrke, mener jeg. Mangfoldet og de løse frittgående ideene, innfallene sammen med de mer perfekt, broderte tingene. Verdens mest populære pop-band (på den tiden - og forsåvidt - til alle tider), The Beatles i fri dressur.

The Beatles, som på denne tiden hadde sluttet å gjøre konserter, så de ble bundet til studio. Det utnyttet de godt. Sammen med produsent George Martin sprengte de jo grensene for hva som var teknisk mulig å få til. De formet moderne pop og rock så intenst graverende og ettertrykkelig at de fortsatt inspirerer nye generasjoner der ute.

Mitt første møte med platen var låtene «Ob-La-Di, Ob-La-Da», «Back In The U.S.S.R.» og «While My Guitar Gently Weeps». Rett og slett fordi de er innlemmet på det doble, «blå»-samlealbumet 1967-1970, som kom i 1973. Det ble jeg kjent med først. Det, og det røde.

Min far hatet Beatles, så det var lite å hente i hans samling, som ellers var ganske stor da jeg vokste opp på 70-tallet. Disse samleplatene var noen av de første jeg handlet inn, og var en perfekt introduksjon til Fab Fours vidunderlige verden. Georges flytende gråtende gitarpoplåt - med distinkt bidrag fra kompisen Eric Clapton - gjorde størst inntrykk da, og er fortsatt ett av platas aller sterkeste, og mest populære spor. Macca stod bak de to andre. Førstnevnte er en av hans aller feteste rockere, mens hyperfengende «Ob-La-Di...» var litt barnslig og faktisk på kanten til irriterende. Seinere fant jeg jo ut at det var et forsøk på å gjøre ska og rocksteady, som var den nye hippe «lyden» og stilen i Storbritannia i 1968. Skotske Marmalade toppet singellistene (det første bandet fra Skottland som greide det) med sin versjon av låten på de britiske øyer samme år. Således er dette kanskje den mest «kjente» enkeltstående låten fra albumet. INGEN av låtene ble sluppet på singel. Tenke seg til.

The Beatles Back in the USSR

Jeg kjøpte først albumet i 15-16 års alderen, et par-tre år inn på 80-tallet. Det klaffet perfekt med at post-punk dronningen Siouxsie Sioux og hennes The Banshees slapp en kul versjon av «Dear Prudence». Det blir jo litt overkill å oppsummere alle låtene her. Men noen må det bli. De jeg setter mest pris på i dag er bla. Lennons «Happiness Is A Warm Gun». Utrolig original, oppbygd komposisjon som består av tre ulike sekvenser. Blir aldri lei den. Det amerikanske, alternative-rock supergruppen The Breeders gjorde forøvrig en knallbra versjon på debutalbumet Pod, i 1990. Gjorde ikke akkurat låten mindre bra av den grunn.

«Sexy Sadie», «Glass Onion» og «Cry Baby Cry» er samme Lennon på sitt beste, pop-messig. Hans nyforelskede tilstand, med performancekunstneren Yoko Ono kommer til uttrykk i allerede nevnte «Revolution 9». Han er sår og følelsesladd i «Julia». Den upolerte, primale, rå siden hans kommer fram i «Yer Blues», «Revolution 1» og «Everybody´s Got Something to Hide Except Me and My Monkey». Mens Macca faktisk er hakket råere i «Helter Skelter» og Why don’t We Do It In The Road». Sammen synger de «Birthday», også en solid uptempo, rockelåt. Paul var (og er, - glimter fortsatt til) kongen av de mest melodiøse, balladeprega sangene til The Beatles.

Det ble kanskje litt mye dette. Ganske uredigert også. Litt som plata. Digger det fortsatt rått.
Johnny Liadal
På denne platen får vi «Mothers Nature Son», «I Will» og framfor alt «Blackbird». Som kanskje er hans mest fullendte - innenfor sorten, ...ever, ved siden av «Yesterday» (som kom ut noen år tidligere, på «Help» i 1965). Men. Det er også her man kan begynne å ane slitasje innad i bandet, som knapt to år seinere endte i oppløsningen. Vi får følelsen av at Lennon, Macca og Harrison i større grad kjører låtene sine for seg selv, framfor «gruppe»-ånden og følelsen. Hele bandet spiller knapt nok sammen, samtidig, under innspillingene. Harrison leverer som sagt kanskje platas høydepunkt, mens flotte «Not Guilty», som de brukte mest tid på av alle låtene i studioprosessen, dessverre ble utelatt fra platen. (Den dukker heldigvis offisielt opp på en av Anthology-samlingene på midten av 90-tallet.) Ringo får synge to av låtene, det var jo forsåvidt sjenerøst nok.

Til slutt må jeg bare nevne Georges deilige, svevende låt «Long Long Long», som nok er det sporet fra godteposen som jeg har snurret mest de siste tiårene.

Det ble kanskje litt mye dette. Ganske uredigert også. Litt som plata. Digger det fortsatt rått. Har du knapt nok hørt noe fra det, vær tålmodig, fordomsfri og lytt etter, du VIL finne masse digg, både umiddelbart og sånn gradvis med tiden. Har den i flere utgaver allerede; én 80-talls stereo pressing (med plakat og portrett bilder, som følger med) på vinyl. Dobbel CD fra slutten av 80-tallet, 30-års jubileums-CD; grei digipak, vinylimitasjon. Og sist, men ikke minst har jeg den i Mono-LP-boksen som kom ut i 2014. Også den hvit, forøvrig.

Tipper at 50-års jubileumsutgaven er uhyre fint pakket inn, i box og med plakat/portretter intakt. Rensket, remikset lyd. På CD og vinyl, med masse uutgitt snacks for fansen, og den vil koste deretter. En del penger. Sannsynligvis verd det, og jeg kan i hvertfall ønske meg den i gave til jul. Perfekt. Good Night, som Ringo synger til slutt.

Google+