Hopp til hovedinnhold

Samisk kultur – musikk og film

Samisk kultur – musikk og film

De fleste vil huske 2020 for en viss pandemi. Men det har også vært et år hvor rasisme, diskriminering og bruk av stereotyper til bl.a. markedsføring har vært et hett tema i nyhetsbildet. Vi skal ikke gå så mye nærmere inn på disse temaene her, men vi skal i hvert fall vende blikket mot samene, ta en rask titt på historien deres, før vi gyver løs på samisk musikk, samt samisk film. 

 

front_nb.3.full

Black Lives Matters-bevegelsen spredde seg i 2020 over hele verden, og det har vært diskutert alt fra statuer til hvilke navn man skal bruke på ulike etniske grupper. I Norge fjernet Nortura den sterkt karikerte samegutten fra joikakakene deres etter 60 år, og Diplom-is har redesignet logoen deres - “Eskimonika”, maskoten som ble designet av Arne Johnson i 1936 hadde gått ut av dato for lenge siden.

Det har vært sterke meninger om disse tiltakene. Noen har ropt “hysteri”, mens andre har ment at de har vært på høy overtid. Nå når det går mot slutten av 2020 har norske samer stått frem i mediene og meldt om stadig hets fra nordmenn, noe som kan tyde på at norsk diskriminering av samer kanskje ikke er et helt tilbakelagt kapittel allikevel?

 

Om samer

Same er et ganske videre begrep enn mange er klare over. De er et sammensatt folkeslag som ikke bare bor spredt over et veldig svært område, men også fordelt over hele fire land – Norge, Sverige, Finland og Russland. Det er vanlig å omtale samisk som et språk, men det er det ikke – det er en språkgruppe bestående av hele ni forskjellige språk. Flere av språkene er minst like forskjellige som eksempelvis norsk og islandsk.

Samene er i Norge og ellers i verden ansett og anerkjent som en urbefolkning på linje med eksempelvis aboriginere i Australia, inuitter på Grønland og i Nord-Amerika, og amerikanske indianere - som man i større og større grad bare kaller amerikansk urbefolkning. Ordet same kommer fra nordsamisk Sápmi og sørsamisk Saemie, som på begge språk betegner både folket, og området de bor i. Lapp var en vanlig betegnelse før, og er fortsatt vanlig å bruke om samer i flere land, selv om samer ofte ser på det som nedsettende.

family-67652_1280

Det desidert største samiske språket er nordsamisk, som brukes av rundt 90% av de som bruker samisk daglig. Norge har den klart største samiske befolkningen. Sverige har også en betydelig samisk befolkning, hvor de oftest bruker de samme samiske språkene som i Norge, særlig nord- og sørsamisk. I Finland og spesielt Russland er den samiske befolkningen betydelig mindre, både i rene tall og ikke minst i forhold til folketallet generelt.

Nordsamisk har blitt et slags hovedspråk blant den samiske befolkningen. Hører du samisk på NRK kan du være sikker på at det er nordsamisk du hører. Og du kan trøste deg med at om du ikke forstår noe, så er det mange samer som heller ikke forstår noe. Enten fordi de snakker et helt annet samisk språk, eller fordi de ikke snakker samisk i det hele tatt. Man regner med at bare rundt 30% av alle samer i dag snakker et samisk språk flytende. Med unntak av nordsamisk er de fleste samiske språkene mer eller mindre utrydningstruede.

For mange er det å være same og å omfavne samisk kultur og språk i dag et aktivt, bevisst valg, ikke nødvendigvis noe de, eller foreldrene, har vokst opp med. Dette kan selvsagt skyldes flere ting. Men hovedgrunnen er uten tvil en aktiv, bevisst assimileringspolitikk, hvor spesielt nordmenn og svensker har vært særdeles aggressive. Mange samer har opp gjennom tiden vendt ryggen til den samiske bakgrunnen for å passe bedre inn i et samfunn hvor det å være same til tider har vært et handikapp.

 

Fornorskning og diskriminering

Samene har levd i et mer fredelig samkvem med nordmenn, svensker, finner og russere enn eksempelvis urbefolkningene i Australia og Nord-Amerika, men de har ikke sluppet unna diskriminering, som har gitt arr som fortsatt ikke har grodd, og som fortsatt finnes i folks bevisste og ubevisste fordommer.

Samene hadde opprinnelig en sjamanistisk naturreligion, rik på myter og legender. Og nordmennene lot dem ha den i fred en stund. Under hekseprosessene på 1600-tallet derimot var samiske noaider – sjamaner – et vanlig syn på diverse bål i Nord-Norge. Og en hvilken som helst same kunne bli beskyldt for å være trollmann eller -kvinne og bli brent.

Noaiide og runebomme

Samene ble etterhvert utsatte for en omfattende misjonering. Men misjonærene var smarte; de lærte seg samisk, og skapte samtidig et samisk skriftspråk med latinske bokstaver. Dette bidro til å bevare de samiske språkene. Etterhvert som opplysningstiden skred frem oppstod også en større akademisk interesse for samene, og deres språk, kultur og religion.

Nordmenn har byttet og handlet med samer i all tid. Og som mange andre «siviliserte» nasjoner brukte vi etterhvert alkohol flittig i handelen med urbefolkningen; et særdeles destruktivt betalingsmiddel som skapte rike handelsfolk, samiske gjeldsslaver og store sosiale problemer i små, skjøre samfunn. Dette bidro til å skape den sterkt pietistiske, samiske Læstadianer-bevegelsen, og kulminerte i Kautokeino-opprøret i 1852. Hendelser som i stor grad ble gjentatt i Wounded Knee i USA noen tiår senere.

Samene ble opp gjennom årene utsatt for et sterkere og sterkere kulturpress. Kulturpresset ble systematisert i form av en omfattende assimileringspolitikk, vedtatt i Stortinget i 1851 og som i ulike former varte til godt utpå 1980-tallet. Samene i Norge skulle snakke norsk og følge norske skikker, dermed basta - og dette ble iverksatt med diverse forbud, for ikke å snakke om diskriminering, mobbing, karikering og latterliggjøring, hvor nordmennene brukte nasjonalromantikk, kulturimperialisme og sosialdarwinisme som moralsk alibi. Svenske samer hadde de samme forholdene på andre siden av grensen.

1970-tallet var det tiåret hvor hjulene sakte men sikkert begynte å snu. 68-generasjonen og post-hippiene var langt mer nysgjerrige på urbefolkninger generelt, og sosial bevissthet, fredsmarsjer og kamp mot undertrykking ble hverdagskost. TV-serien Ante var laget i ekte sosialrealistisk 70-tallsånd, og fikk flere nordmenn, spesielt barn og ungdommer, til å stifte et nærmere og mer nyansert og autentisk bekjentskap med samene, der tidligere generasjoner nordmenn oftest kun kjente til noen skarpt karikerte klisjeer, gjerne fra en viss hermetikkboks.

Alta-saken

Alta-saken som varte mellom 1968 og 1982 satte samene ytterligere i nyhetsbildet og i folks bevissthet. Til tross for utfallet bidro Alta-saken til at Norges politikk mot samene ble satt under lupen. Flere og flere fikk i løpet av denne tiden kjennskap til samisk musikk, kanskje ikke minst gjennom Norge sitt bidrag til Melodi Grand Prix i 1980 – Sámiid ædnan (nordsamisk for ‘samisk jord’), fremført av Sverre Kjelsberg, og Mattis Hætta på joik.

I 1997 gav Kong Harald en offentlig, uforbeholden unnskyldning til samene på vegne av den norske stat. Om dette satte en endelig strek for norsk diskriminering av samene kan sikkert diskuteres, men det var et stort fremskritt for en urbefolkning som frem til da i beste fall var blitt venstrehåndsbehandlet av den norske stat.

 

Samisk musikk

Samer er mest kjent for joik, kalt luohti eller juoiggus på nordsamisk og vuolle på sørsamisk. En joik har få (eller ingen) ord, ingen satt struktur, og er som regel improvisert. Det brukes vanligvis ikke instrumenter til joik, den fremføres a capella. Det hender man bruker trommer og andre perkusjonsinstrumenter, og gjerne fløyter - men dette er ofte et moderne “World Music” fenomen – samene hadde trommer som ble brukt i religiøse sammenhenger, men de ble neppe mye brukt til joiking, som er en veldig spontan, lite seremoniell musikkform, uten strenge regler.

Folkemusikk generelt har sjeldent hatt så strenge regler som vi har en tendens til å anta at all musikk har. Folkemusikk er dynamisk – i absolutt alle kulturer har man både gitt og mottatt inspirasjon fra andre kulturer over en lav sko, både når det gjelder instrumenter og musikken generelt. Joik spesielt ble sett på som noe personlig av samene – en måte å utrykke med sang det man tenkte og følte der og da. Joik har et særpreg man også finner likheter til i musikken til andre urbefolkninger, deriblant sangtradisjonene til nordamerikanske indianere.

Den danske læreren, astrofysikeren og hobbyfotografen Sophus Tromholt skrev i 1885 at samene var så primitive at de ikke brukte et eneste instrument som de kunne kalle deres eget. Dette var ikke bare arrogant skrevet, men selvfølgelig rent vrøvl. Samene har brukt flere forskjellige typer musikkinstrumenter, noen av dem like samiske som hardingfela er norsk. Eksempelvis fadno, en fløyte skåret ut av sløke eller lignende kvannplanter, eller sjamantrommen runebomme (kalt meavrresgárri på nordsamisk, gievrie på sørsamisk, og goabdes på det nesten utdødde lulesamiske språket). Denne ble fortrinnsvis brukt i sjamanistiske ritualer. Sekkepiper, som vi i dag forbinder med Skottland, men som var vanlige i hele Europa, Asia og Nord-Afrika, brukte også samene noen helt egne varianter av. Det å ta patenter på musikkinstrumenter er et høyst moderne fenomen.

Fadno

Under nasjonalromantikken i andre halvdel av 1800-tallet, hvor folkemusikk, folkeeventyr og legender ble samlet inn over en lav sko av lærde mennesker, ble samiske legender, kunst og kultur sjeldent viet noen spesiell oppmerksomhet. Nasjonalromantikeren Edvard Grieg, som studerte og samlet norsk folkemusikk, viste liten eller ingen interesse for samisk musikk. Landområdene lengst nord i Norge har ofte blitt mer eller mindre ignorerte, og det gjelder ikke bare samene. Grieg bodde i Bergen hvor det ikke finnes noen samisk befolkning i mils omkrets, og de fleste “søringer” dro bare til Nord-Norge hvis de absolutt måtte - reiser var lange, tidkrevende og ukomfortable på den tiden, og Norge dekker flere breddegrader enn de fleste er klare over.

Joikens popularitet i den samiske befolkningen sank etterhvert, delvis på grunn av den konservative læstadiismen hvor slikt var synd, men utover 1900-tallet mer på grunn av radioen, som spilte mye populærmusikk, og fryktelig lite joik.

Den svensk-samiske musikeren Sven-Gösta Jonsson gjorde noen rock n’ roll og skiffle-låter med samiske temaer fra tampen av 50-tallet av, og hadde en lengre karriere hvor han profilerte seg som “den rockende samen”, og spilte konserter i samedrakt. Han er mest kjent for sangen Jokkmokk Rock. Her var det derimot imaget og temaene i tekstene som hadde noe med samisk kultur å gjøre - ikke musikken.

Den finsk-samiske multikunstneren Nils-Aslak Valkepää var aktiv hele livet som musiker, forfatter og kunstner. Han debuterte på slutten av 60-tallet med plater som inneholdt “modernisert” joik, det vil si tradisjonell samisk joik med tidvis utradisjonell instrumentering. Han var aktiv i Norge, han bodde en periode i Skibotn, og joiket blant annet under åpningsseremonien til OL i Lillehammer i 1994.

Mari Boine fra Karasjok gav ut sitt debutalbum, Jaskatvuođa Maŋŋá i 1985, under navnet Mari Boine Persen. Musikken på debutalbumet kan best beskrives som folk-rock, og tekstene tar oppgjør med norsk diskriminering mot samene, men også det konservative, strenge læstadianer-miljøet. På spesielt det første albumet kan man høre inspirasjon fra Buffy Sainte-Marie, en kanadisk-amerikansk sangerinne fra Saskatchewan-stammen, som hadde gitt ut viser, protestviser og rockesanger siden tidlig 60-tall, ofte med «indiansk» tematikk og synging. Starwalker er en av de bedre kjente sangene hennes.

Mari_Boine

Etter hvert beveget Boine seg mot et annet lydbilde, og hun ses på som en av de viktigste artistene innenfor “World Music”, hvor hun har blandet samisk joik med rock, jazz, elektronika, og andre folkemusikkarter langt utover de samiske.

Filmen Veiviseren (Ofelaš på nordsamisk) fikk mye oppmerksomhet da den kom ut i 1987. Vi skal se nærmere på selve filmen i neste kapittel. Filmmusikken til Veiviseren ble komponert av Kjetil Bjerkestrand, Marius Müller og Nils-Aslak Valkepää. Joiken i begynnelsen av filmen ble senere (1994) utgitt på platen The Songs of Distant Earth av Mike Oldfield, under tittelen Prayer for the Earth.

Jan_Garbarek

Jazzsaksofonisten Jan Garbarek var på tampen av 80-tallet en av Norges største musikalske eksportartikler. I dag vrimler det av norske musikere med suksess rundt omkring i verden, men frem til slutten av 80-tallet var dette ikke vanlig. Garbarek sitt lyriske spill og atmosfæriske komposisjoner hadde gitt han beundrere over hele verden siden 70-tallet. Da han gav ut I Took Up the Runes i 1990, hadde han med en instrumentalversjon av Mari Boine’s Gula Gula, og to samiske vokalnumre – His Eyes Were Suns som er en tradisjonell joik nydelig akkompagnert av Garbarek, og Rahkki Sruvvis, begge med Ingor Ánte Áilo Gaup på vokal. Albumet ble kritikerrost, og ble spesielt trykket til brystet av tilhengere av ‘world music’.

“World Music” som har vært nevnt flere ganger er i likhet med “Americana” et paraplybegrep som dekker et konsept mer enn det dekker en spesifikk musikkform. Musikken kan ta veldig mange former, og kan inneholde mange forskjellige elementer, selv om jazz og/ eller elektronika ofte er blant ingrediensene. Fellesnevneren er innslag av folkemusikk, ofte urbefolkningsmusikk.

Bandet Hedningarna har eksistert siden 1987, med forskjellig besetning. Et godt sted å bli kjent med dem er albumet Trä, hvor de blander “urnordisk” folkemusikk fra Norge, Sverige og Finland, ofte spilt på obskure instrumenter som ikke har vært vanlige på århundrer, med transeaktig elektronisk musikk. På sanger som Tuuli hører vi Wimme Saari på joik. Saari er en spennende finsk-samisk musiker som har blandet joik med forskjellige musikkstiler siden 90-tallet.

Samisk heavy metal? Selvsagt! Band som Korpiklaani (tidligere kjent som Sháman), Finntroll, Barathrum og Arckanum er blant flere metal-band som har brukt samisk joik i musikken i større eller mindre grad. En pioner innen joik blandet med mer tradisjonell hardrock a la Iron Maiden er det norske bandet Intrigue, som har holdt på siden slutten av 80-tallet.

Sámiid ædnan er kanskje det første, men langt fra det siste samiske innslaget i Eurovisions verden. I 2008 vant rockebandet the BlackSheeps fra Nesseby den norske finalen i Melodi Grand Prix junior med Oro jáska beana - som betyr “hold kjeft, hund!”. Ann-Mari Andersen deltok i den norske finalen i 2008 med sangen Ándagassii, uten å komme videre. Svensk-samiske Jon Henrik Fjällgren kom på andre plass i den svenske finalen i 2015 med sangen Jag är fri, som til tross for den svenske tittelen er en ren joik med moderne akkompagnement, og litt koring på svensk i bakgrunnen.

I 2018 vant Ella Marie Hætta Isaksen fra Tana programmet Stjernekamp, hvor hun avsluttet med joiking. Hun har siden 2017 sunget og joiket i bandet Isák, som spiller elektronisk joik.

Samisk musikk og kultur har fått et indirekte fokus i to relativt nylige Disneyfilmer. I 2013 kom Frost (Frozen), en av Disneys ubetinget største suksesser ut. Filmen fikk kanskje litt ekstra oppmerksomhet i Norge fordi den hentet masse inspirasjon fra nettopp norsk natur, arkitektur og klesdrakter – inkludert samiske. I filmmusikken hører man flere nikk mot norsk folkemusikk, og det brukes både hardingfele og bukkehorn – og hele filmen åpner med en samisk joik, arrangert for kor. Eatnemen Vuelje var komponert av den sørsamiske musikeren og komponisten Frode Fjellheim, kjent fra bandet Transjoik, og blir i filmens åpningssekvens fremført av et norsk amatørkor – Cantus fra Trondheim, som man også kan høre andre steder i filmen.

I oppfølgeren Frost 2 fra 2019 fikk de samiske kulturelle aspektene en noe større plass. Filmen ble også dubbet til nordsamisk. Og dette bringer oss til neste tema – samisk film.

 

Filmer

Det finnes ikke akkurat flust av filmer hvor samer spiller noe mer enn bare statister. Men det finnes heldigvis noen.

Vi har allerede nevnt Veiviseren. Det var verdens første helsamiske spillefilm, dialogen var på nordsamisk, skuespillerne var samiske, regissøren var samisk, og tematikken var en gammel samisk legende, om en liten samisk stamme som blir angrepet av de såkalte tjudene. Filmen ble relativt suksessfull, og ble den første norske filmen som ble Oscar-nominert siden Ni Liv i 1957.

Veiviseren

Man skal ikke se bort ifra at filmen gav sterk inspirasjon til den amerikanske storsuksessen Danser med ulver (Dances with wolves) fra 1990. Denne filmen, som ikke bare var en enorm publikumssuksess, men som også gjorde storeslem under den følgende Oscar-utdelingen, fremstilte den amerikanske urbefolkningen på et langt mer inngående, nyansert og autentisk vis enn det som hadde vært vanlig til da, og større deler av dialogen var på lakota (sioux)-språket, og noe var på pawnee-språket. Det å bruke urfolk sine språk i større filmer hadde vært uhørt tidligere, men her var Veiviseren en foregangsfilm.

Veiviseren fikk en viss suksess, ble som sagt Oscarnominert, og det ble faktisk laget en amerikansk “remake” i 2007, satt i Nord-Amerika under vikingtiden, hvor samene var erstattet av indianere og tjudene av vikinger. Denne filmen ble stort sett slaktet. Jeg prøvde selv å se den en gang, tror jeg sovnet etter 20 minutter. Vel, kanskje etter 21 minutter da. Veiviseren derimot sovner man ikke av! Du kan låne den på biblioteket.

Regissøren av Veiviseren, Nils Gaup fra Kautokeino, har regissert en rekke filmer i etterkant. Hollywood var lenge nysgjerrig på han, og han hadde flere større prosjekter innen rekkevidde som han av ulike grunner takket nei til – men hans neste samiske film kom ikke før i 2008, med filmen Kautokeino-opprøret. Rollene var besatt av både samiske skuespillere og internasjonalt kjente skandinaviske skuespillere som Nicolaj Coster-Waldau (kjent fra Game of Thrones) og Mikael Persbrandt (kjent fra Hobbiten).

Den andre samiske spillefilmen i historien etter Veiviseren var den norsk-/ svensk-/ finske filmen Stol på ministeren fra 1997. Denne filmen er en burlesk komedie basert på en samisk vandrehistorie. En annen høyst severdig samisk film er den originale, smått absurde Svidd neger fra 2003. Filmmusikken ble komponert av Trond Nedberg og Ulver.

Sameblod-Article_1280x720

Den svenske filmen Sameblod fra 2016 vant kritikernes hjerter, og er langt mindre lettbent enn de to sistnevnte filmene. Filmen handler om en ung, intelligent sørsamisk jente, Elle-Marja, som distanserer seg fra samerøttene sine for å bli mer “svensk”, og å kunne følge en akademisk karriere. Rollen som Elle-Marja ble forheksende godt spilt av den norske sørsamen Lene Cecilia Sparrok fra Namsskogan i Trøndelag. Filmen vant flere internasjonale priser, hvorav tre gikk til Sparrok for hennes utmerkede skuespill. Filmen beskriver på en veldig god (og ofte veldig vond) måte hvordan det har vært å vokse opp som same i et skandinavisk land, og alle hindringene, store og små, som samene har møtt i samfunnet vårt. Dessverre for skandinavisk film ble dette Sparroks eneste filmrolle – hun begynte etterpå som lærling i reindrift.

Du kan låne denne filmen på Sølvberget, den finnes også på Netflix og HBO - jeg anbefaler denne filmen på det aller sterkeste!

 

Til slutt...

Når det gjelder samisk litteratur så er det heldigvis et langt mer omfattende tema enn samisk film, men artikkelen min er allerede mer enn lang nok, så jeg anbefaler å starte med denne artikkelen fra Store Norske Leksikon og ta det videre derfra.

Samisk kultur er en viktig del av verdens kulturarv, og for oss nordmenn er den ikke bare kortreist, den er på alle måter en viktig del av vår egen kulturhistorie, noe vi alt for ofte glemmer.

Google+