Hopp til hovedinnhold

Rolf Gjesdal

Rolf Gjesdal

Rolf Gjesdal er sangskriver, gitarist og vokalist i alternativ/country-legendene Tumbleweed. Her er hans topp-5.

Tumbleweed ligger for tiden på is, men Rolf er ikke arbeidsløs av den grunn. Han jobber for tiden med debutalbumet til hans nye band Juno Green.

Disse platene har rystet og inspirert ham:

Gram Parson - GP Grievous Angel

Gram Parsons: GP/Grievous Angel

Denne har jo itte kvert fått sin velfortjente klassikarstatus blandt den gjengse hippe nice-price pladekjøbar. Eg leste om 'an i et intervju med Uncle Tupelo tidligt på nittitalet og bestemte meg for å sjekk'an ud. Hadde hørt Grievous Angel albumet hos ein kompis, men syns ikkje det va någe særligt. Denne gang traff 'an meg hardt. Forandra livet mitt. Eg hadde hørt mye country som barn, spesielt norgesvennen Buck Owens, uden at du konne merka det på meg. Nå blei eg ein irriterande countrymisjonær som sto på Madlaveien med mitt hjemmalagde Grand Old Opry skilt og ropte Gram e gud! Essensiell country-rock og veien inn te skikkelige country for små rockeguttar og rockejenter. Herfra e dørå åben for Hank Williams, Buck Owens, Merle Haggard, Waylon Jennings og ein heile verden av go'sager.

Rolling Stones - Sticky Fingers

Rolling Stones: Sticky Fingers

Stones beste album. De så seie någe aent vett'kje ka de snakke om. De så seie Let it bleed e ok, men alle andre forslag komme fra folk som prøve å ver spesielle. Eg har fundert på dette i over 20 år, så unskyld hvis eg e ein smule påståelige, men det e bare sannheden folkens. Ikkje mær å diskutera. Essensen av rock.

 

Jayhawks - Hollywood Town Hall

Jayhawks: Hollywood Town Hall

Gary Louris og Mark Olson e perfekte i samen. Mye goe harmonisynging og fantastisk gitarspel. Gary Louris har sin egen gitarstil som eg hadde stjåle mye av hvis eg va goe nok. Ikkje lett å velga mellom denne og oppfølgaren Tomorrow the green grass, men denne va den fyssta eg hørrte, og har derfor påvirka meg mest.

 

Posies - Amazing Disgrace

The Posies: Amazing Disgrace

Lånte denne på tunge vinyl av ein gode venn. Fekk totalt rockesjokk. Musikkpolitiet hviske nok at Frosting on the beater e bedre. Kem vett? Denne pladå e litt mær rock og va ein store inspirasjonskilde når det gjelde arrangering. Fantastiske trommer og bass. Fant relativt fort ud at The Posies har forsynt seg grådigt av The Hollies sine idear, men de stjele med stil, og de stjele fra de beste.

 

Spoon - Gimme Fiction

Spoon: Gimme Fiction

Britt Daniel har ein fantastiske rockestemme. Eg va ganske seine med å oppdaga dette supra bandet. Prøve å følga med på nye ting, men de fleste musikkjournalistar e så historielause og fulle av drid for tiå at det e litt vanskeligt å vida når et band e verd å sjekka ud. Det virke som om Spoon tar rytme veldigt alvorligt. Det e relativt minimalistiske sager dette her. De swinge uansett ka tempo eller stil de spele. De e tøffe og smarte på ein gang. Ein uvanlige kominajon. Et kvalitetsband. Alle Spoonpladene e steinbra. Det va 5 album som har inspirert meg.

Andre favoritter

Synd der ikkje va plass te The Allman brothers: Eat a pach, Wilco: Sky blue sky, Son Volt: Trace, Iron and Wine: Our endless numbered days, Tom Waits: Rain dogs, Beatles: Abbey road, Grateful Dead: Working mans dead, Neil Young: After the goldrush, Velvet Underground: Loaded, Brendan Benson: Lapalaco, Elliot Smith: XOXO, ELO: A new world record, Chuck Prophet: Homemade blood og Ron Wood: I got my own album to do.

Google+