Hopp til hovedinnhold

Rogalandsmusikere i Junaiten.

Rogalandsmusikere i Junaiten.

I denne artikkelen, som er satt litt på spissen, stifter man bekjentskap med den STORE sangerinnen som startet karrieren i Stavanger, syrerockeren med aner fra Sokndal, Frank Sinatras høyre hånd, mannen som spilte med flere av countryens bautaer, shock rockeren fra Klepp som utgjorde G.G Allin på scenen og flere til  som gjorde en karriere i USA.

Begynner med noen som er litt på «kanten», men syns de burde å få en plass i Rogalyd

Bombå fra Stavanger
Mary Anderson var født og oppvokst i USA. Faren kom fra Haugesund. Hun snakket selv norsk ganske bra.

Anderson hadde planlagt et år opphold i Norge, og begynte allerede med å underholde på «Oslofjord». Her sang hun til gjestenes store glede.

I 1954 var Mary i Stavanger, uten noe særlig å rutte med. Hun fikk synge «Over The Rainbow» sammen med Kåre Aslaksens orkester på Atlantic Hotel, som deretter førte til en måneds engasjement.

Mary imponerte stort, blant annet Gunnar Eide og Claes Gill. Hun ble dermed hyret inn som underholdningsartist på Rogaland Teater.

Etter hvert fikk Anderson kontakt med Jens Book- Jensen, og hun fikk spilt inn kjenningsmelodien fra «The Wizard of Oz» på plate. Så ble det fire kjappe revyer på selveste Chat Noir.

I 1956 ble Mary med i Leif Sindings film «Gylne ungdom». Gjennom dette spilte hun inn Norges første rockesang på plate, med det klingende navnet «Rock, rock, rock», skrevet av Arne Bendiksen.

Mary ble en periode i Norge. Hun var stor , både som underholdningsartist og fysisk. Anderson ble blant annet beskrevet som "130 kilo rytme" , "Fossefall av godt humør", "Chat Noirs populære primadonna", hun "ler så hele mennesket disser i små bølger", "Bombenedslag på Flotmyr", "Amerikansk naturmenneske", samt "Vill og gær'n".

Hun dyrket også sin kjærlighet for jazz sammen med musikere som Fredrik Thue , Per Asplin og Einar Schancke under sitt opphold i hovedstaden.

Mary fortsatte ferden som jazzsangerinne til Sverige.  Hun dro igjen på flyttefot, og sang en periode i den amerikanske sonen i Tyskland. Hun hadde dessuten ambisjoner om en karriere i Frankrike og Sveits.Dette skjedde ikke, og i 1960 var hun tilbake i Brooklyn og New York, der hun forble bosatt.Hun har gitt ut plater i USA, og opptrådt med store artister. I Norge forsvant hun i glemmeboka.Les mer på Rogalyd

 

Grateful Dead

Brent Mydland vokste opp i USA, og spilte her i flere prosjekter, men mest kjent var det psykedeliske rockebandet Grateful Dead. Hans far, Didrik Mydland, var kapellan i den amerikanske hæren, og fra Sokndal.

Brent var primært tangentspiller/vokalist, men trakterte flere instrumenter. Etter å ha sluttet i bandet Silver, ble Mydland med i flere av Grateful Dead-gitarist Bob Weirs sideprosjekter. Og fra 1979 var han også medlem av Grateful Dead.

Brent integrerte seg fort i bandet, like mye for sine evner når det gjaldt vokal og låtskriving, som på keyboardet. Han kombinerte raskt sin tenorsang med Weir og Jerry Garcias som førte til sterke , tre-delte harmonier på live-favorittene "I Know You Rider", "Eyes of the World" og "Truckin'".

Hans siste konsert med Grateful Dead var 23. juli 1990, ved World Music Theater i Tinley Park.Den siste låten han sang var en cover av The Band , «The Weight». Den inkluderte ordene «I gotta go, but my friends can stick around." Mydland døde av en “speedball”-overdose i sitt hjem i California, 26. Juli 1990, 37 år gammel. Han ble gravlagt ved Oakmont Memorial Park.Brents bortgang var et stort tap for Grateful Dead, og musikkverden generelt.  Les mer på Rogalyd

Frank Sinatras gode hjelper

Axel Stordahl var New Yorker, og moren Inga kom fra Stavanger.

Axel begynte som trompetist/sanger med mer og mindre kjente musikere/band som Tommy Dorsey og The Three Esquiers. Da et av medlemmene i sistnevnte gruppe trakk seg ut, kom ingen ringere enn Frank Sinatra inn. Dette var starten på nært vennskap og samarbeid mellom den berømte sangeren og Axel Stordahl.

Axel var en lojal sjel, og trengte noe overtalelse for å forlate  sitt daværende prosjekt da Sinatra ville ha ham med på solokarrieren. Smørsangeren skal blant annet besøkt Axels mor med en bukett roser, for å få vennen over på gli. Samtidig kom et løfte om å femdoble lønnen. Stordahl ga til slutt etter, og ble Sinatras faste arrangør.

Axel Stodahls ble etter hvert anerkjent som en av USAs fineste arrangører og han arbeidet med de aller største navn gjennom 40 og 50-tallet. I tillegg til Sinatra, jobbet han med storheter som blant annet Dean Martin, Bing Crosby, Doris Day og Dinah Shore. Han giftet seg med sangeren June Hutton, og komponerte flere melodier selv. Blant annet «Day by day» som ble fremført av flere artister, blant annet kona, og kjenningsmelodien til tv-serien "McHale's Navy".

Axel Stordahl var stolt av sin norske herkomst, og holdt kontakten med slekten. Til julealbumet som Stordahl ga ut i 1959, fikk han oversendt noter og tekster fra familien i gamlelandet. Dessverre ble han innhentet av kreftsykdommen, og døde i 1963, bare 50 år gammel. Les mer på Rogalyd

 

Death metal –pioneer

Her drar vi det kanskje litt vel langt, men siden det har blitt lagt vekt på at besteforeldrene hans kom fra Stavanger på Wikipedia-siden, så...

Steve Asheim fra New Jersey er primært trommeslager, men selvlært på flere instrumenter.

Som ung gikk han fra korpsmusikk til en hardere side. Asheim endte opp som nøkkelmann i ekstrem-metall bandene Deicide og Order of Ennaed. Les mer på Rogalyd

Kirkeorganisten fra Madagaskar/Rogaland

Jacob Rode-Jacobsen ble født i Morondava, Madagaskar. Moren kom fra Finnøy. Han ble i tenårene sendt til Stavanger for å fullføre utdanning. Jacob studerter senere musikk/komposisjon i Oslo og Tyskland. 

I  1889 reiste han til Chicago, men returnerte til Norge i 1901. Han hadde da laget flere komposisjoner, som ble godt mottatt av kritikere som Otto Winter-Hjelm og Hans Lystad. 

I 1903 reiste Jacob nok en gang til Amerika, hvor han startet å undervise sin kunst til et stort antall elever. Han hadde også rollen som organist i Christ Norwegian Lutheran Church. Les mer på Rogalyd

1_2

Jacob Rode- Jacobsen

Så over til folk som ble født i Rogaland

Country, jazz og altmuligmann

Jan Kurtis Skugstad emigrerte med familien fra Stavanger til Seattle i USA som liten. Under oppveksten , ble det oppdaget at han hadde et stort talent på skarptrommer.

Naturbegavelsene utviklet seg, og etter hvert spilte Jan Kurtis på diverse jazzklubber, selv om han egentlig var for ung. Han fortsatte som musiker i nasjonalgarden.

Takket være sin dyktighet og evne til å lære nytt materiale fort , fikk Jan Kurtis spillejobber med artister som Patty Summers, Pat Suzuki, Wes Montgomery og Jack Roberts and the Evergreen Drifters. Etter å ha vært turné-trommeslager for Ernest Tubbs, fikk han fort tilbud om fast stilling. Dette ble en overgang fra jazz til country.

Etter en tid ble Jan Kurtis en del av bandet til Ray Price, og smykket seg med tittelen «Cherokee Cowboy», sammen med Johnny Paycheck, Willie Nelson, Buddy Spicher, Roger Miller og Pete Wade. Med sin gode norske natur, fikk Jan ofte også rollen som turnemanager.

Skugstad flyttet til Los Angeles for å bli medlem av husbandet til Palominoklubben, med musikere som Delaney Bramlett, James Burton, Jerry Inman, Glen Campbell og Glen Hardin. Flere av dem gikk videre til å spille med Elvis Presley.

Jan vekslet i en periode mellom å bo i L.A og Seattle. Han startet sitt eget selskap Camelot Records, og ble en av få innspillingsteknikere som tok opp konserter.

Han samarbeidet og spilte med musikere/artister som : Merilee Rush, Ron Holden, the Fleetwoods, the Statics, Ural Thomas, the Mary Kay Trio, Little Bill and the Blue Notes, Tiny Tony, Ron Buford, Mr. Clean, Larry Lee & the Leisures, the Frantics ,Johnny Lewis, Tom Jones, Wayne Newton og Bobby Goldsboro.
Etter å ha hatt en med suksessfull karriere med bandet til Goldsboro, ville Jan utforske nye territorium. Han ble manager og booking agent for flere artister: Vern Gosdin, Eddy Raven, Charlie McCoy, Barefoot Jerry, Larry Jon Wilson, Johnny Carver, Tommy Overstreet og Frizell and West. Han fikk også stilling som talentmanager for engelske Wimbledon Country Extravaganza, der han jobbet med George Hamilton IV, Carl Perkins og the Everly Brothers. Som om ikke det var nok, jobbet han også for sin gode venn, Ray Price, i samarbeid med Rays kone. Blant annet ble Jan  ansvarlig for avtaleforhandlingene som landet Price en rolle i Clint Eastwood-filmen "Honky Tonk Man".

Jan Kurtis har et nært forhold til fødelandet, og produserer videoer som promoterer Norge for reiseselskap. Les mer på Rogalyd 

Dead Hands Dig Deep

Edwin var sønn av Per Lorentz «Peder» Borsheim, en svært anerkjent musiker, også utenfor Nord- Jærens grenser Peter Green fra Fleetwood Mac skal ha sagt at Peder var den beste musikeren han hadde hørt. Han spilte i bandene Les Beat Five og Nurk Twins.

Edwin var født på Klepp, men emigrerte sammen med moren (som kom fra Stavanger) til USA som liten.

Han fulgte farens musikalske spor, da på en langt mer ekstrem måte.

Edwin spilte i flere shock-rock band (som strakte seg fra sjangrene black metal til punk), og markerte seg kanskje mest i bandet Kettle Cadaver. Her ble han kjent for å ha en mer brutal sceneopptreden enn den notoriske G.G Allin, som besto av grov selvmutilasjon, vold mot publikum og andre ting som bør forbli unevnt. Han grunnla også selskapet Horror Rock Records. I en periode var Borsheim gift med Eva O fra Christian Death , Superheroines mm,

Edwin var en obskur person, kun kjent for få, før hans  mørktonede liv ble tatt for seg i 2016-dokumentaren "Dead Hands Dig Deep".Borsheim begikk selvmord i 2017, 40 år gammel. les mer på Rogalyd

Mr.Pianoman

Inge Godal ble oppvokst i en musikalsk familie, Han imponerte tidlig som pianist, og spilte med Finn Torgrimsen etter sistnevnte fikk liv i Stavangers jazzmiljø.

Etter endt militærtjeneste, fikk Godal lopper i blodet. Han dro til USA, i utgangspunktet for å studere medisin. Men jazzen var alltid det som stod sterkest.

Sammen med kona startet Inge opp restauranter i Colorado, som selvfølgelig hadde levende jazzrytmer, spilt av orkester ledet av Godal selv.

Inge spilte piano med band over hele det amerikanske kontinentet. Fra Las Vegas til Palm Springs. Dette klarte han fint, selv i periodene da rocken regjerte på 60-tallet. Godal hadde ukentlige TV og radio-opptredener, samt ga ut tre plater. På oppfordring av sin impresario tok han artistnavnet Eric Lawrence.

Godal besøkte Norge og Stavanger kun to ganger etter han flyttet til USA. Han rakk å gjøre konserter her, samt innspillinger i radio. Les mer på Rogalyd

inge godal 3

Inge Godal foto Rogalands Avis

Psycho-rocker fra Haugesund.

Ove Fiskaaen fra Haugesund hadde faktisk noen band i hjembyen før han emigrerte til Texas. Han spilte i Im Nebel, forløperen til The Colors Turned Red, sideprosjektet Aye-Aye og muligens Tombstone Tongues.

I USA ble Fiskaaen gitarist/vokalist i det legendariske Punk-A-Billy bandet Flametrick Subs, og tok navnet Clem Hoot.
Ledsaget av Satans Cheerleaders og Go-Go dansere, holdt de flere konserter utover mange år, gjerne ukentlige.

Da dette eventyret var over, gikk det videre med bandet Johnny Hootrock. Les mer på Rogalyd

Syngende telegrafbud

Telegrafbud Malvin Norby fikk tidlig en interesse for sang, og talentet ble brukt som underholdning ved flere anledninger i Stavanger.

Norby utvandret etter hvert til USA, hvor han fikk jobb i pressen og tok videre sangundervisning.

Pressen i hjemlandet og USA beskrev Malvin Norbys sangstemme som rund og velklingende lyrisk. Nordisk Tidene roste hans fremførelser av «Caro mio ben» og «Naar fjordene blaaner» . Han holdt sin første konsert i Stavanger i 1922.Les mer på Rogalyd

a_52

Malvin Norby foto 1ste Mai

Når det våres i Stavanger.
Bernhard Høiland ble også benyttet som sanger i Stavanger, blant annet i håndverkerkoret, ofte som solist. Han var også en del av revylivet her.

I 1929 flyttet Høiland til USA. I tillegg til hovedarbeidet, underholdt han med vakker sang til flere anledninger. Bernhard tok ingen formell sangutdannelse, men vedlikeholdt stemmen bra på egenhånd. Han fenget publikum med sitt folkelige repertoar. Etter en periode med hjemlengsel, satte Bernhard tekst til melodien «When it’s Springtime in the Rockies». Dette ble «Når det våres i Stavanger». Les mer på Rogalyd

skjermbilde_782

Bernhard Høiland foto Nordiske Tidene

Chicago, Chicago

Joachim Mauritzen ble bitt av sangbasillen i sin fødeby Stavanger, og gjorde nytte av seg innen dette her, før han flyttet til Chicago i 1923.

I Amerika ble Joachim ofte brukt som solist i kor innen de norske kretser. Sammen med disse holdt han blant annet konserter i Stavanger Domkirke under Norgesbesøk. Les mer på Rogalyd

mauritzen

Joachim Mauritzen foto Stavanger Aftenblad

Harmoni, harmoni

Øystein Kverneland fra Storhaug slo seg ned i en idyllisk by i Wisconsin. Her startet  i 1929 han en kvartett som senere skulle bli til Beloit’s Harmony Choir. Dette ledet han med stor glede. Les mer på Rogalyd

øk

Tegning av Øystein Kverneland i Stavanger Aftenblad

Skrønemaker fiolinist*lort*

Fiolinist Olaf Theobald Petersen ,alias Ole Theobaldi,fra Stavanger  fikset opp på resyméet da han forflyttet seg over til Statene. På papiret var han kry over å være Ole Bulls og Paganninis etterfølger, samt kom det opplysninger om at han var kammermusiker for keiserlige og kongelige familier i Russland,Sverige,Danmark,England,Tyskland,Italia . Han endte sine dager i 1920, bosatt i Chicago. Les mer på Rogalyd

ole-theo_article_image

Begavet pianist

Johanne Margrethe Sømme var i slektskap med Alexander Kielland, som datter av hans fetter Andreas Sømme. Begge hennes foreldre var svært musikalske, og Johanne ble opplært i pianospill av moren.

Johanne Margrethe studerte i Tyskland. Sømme holdt flere omfattende konserter både her og i Skandinavia, før hun slo seg ned i New York og giftet seg med musiker Paul Stassevitch.

Johanne Margrethe Sømme døde i sitt hjem i 1932. Mannen brakte urnen hennes til Stavanger. Den ble i stillhet fraktet til familiens gravsted på Egenes kirkegård. Les mer på Rogalyd 

sømme

 Jokke fra Klepp

Godtfred «Jokke» Orre fra Klepp tok med seg trekkspill, gitar og fele til Amerika . Her spilte Godtfred i Mid-Vestens radio. Men rik ble han aldri av drømmen, og han kom etter hvert tilbake til Norge. Her fortsatte han som syngende poet. Les mer på Rogalyd

Krigsveteran 

Legger man godviljen til, kan man kalle Berthel Bratsen for korpsmusikant. Han reiste fra hjembyen Stavanger til USA i 1861, da borgerkrigen var brutt ut. Her vervet han seg som trommeslager i militærets tamburkorps, da mest sannsynlig for nord-statene. Berthel deltok i flere slag, og overlevde, men ikke uten skader. Han døde i 1902. Les mer på Rogalyd

Titanic

Daniel Danielsen Grønnestad fra Bokn var kirkemusiker, og dro til USA sammen med broren. Under deres sekstende besøk i Norge skulle de til å reise hjem med Titanic, men broren Bertil valgte å bli igjen. Grønnestad derimot gikk ombord i Southampton og reiste på tredjeklasse. Grønnestad omkom i Titanic sitt forlis den 15. april 1912 – kun 32 år gammel. Om liket hans ble funnet, ble det aldri identifisert. Les mer på Rogalyd

gronnestad_dd

Snowboard Rambler

Ole Hadland fra Time kom til Minnesota i 1955, for det som skulle bli et opphold på noen år. Men det varte livet ut.

Ole var, som sin bror Kjell Fotland (kjent for slageren «Fotlandsfossen»), trekkspiller og komponist. Noen av komposisjonene var «I Lyset Av Gud», «Norrønvalsen» og «Adventure in Trollforest». Han måtte alltid ha på seg cowboyhatten mens han spilte. Ole var med i gruppen «The Snowboard Ramblers». Var navnebror til en pianist , kapellmester og komponist fra Stavanger. Les mer på Rogalyd

skjermbilde_656

Ole Hadland foto: Kjell Olav Stangeland/Jærbladet

The Queen of Steel

Barry Lee Bybergs talenter startet med boksing og endte med pop.

Gutten fra Lysefjordgata med den varme stemmen hadde perioder i Sverige og Danmark, med flere singelplater på nordiske språk.

Barry var også innom Statene.. Alt han fremførte av nyere melodier til evergreens preget av kvalitet. Et av høydepunktene var tolkningen av Hammerstein/Frimls «Rose Marie» . Andre slager han satte sitt merke på var «Vakre roser, triste tårer» og ikke minst flott versjon av klassikeren «Granada» . I løpet av 80 tallet ga Barry Lee Byberg en kassett med coverlåter og en singelplate med to selvlagde «Maria» «The Queen of Steel».

Etter et hektisk artistliv kunne Barry Lee Byberg hvile på sine laurbær , med en akseptabel bankbok. Senere viet han tid til bibelstudier. les mer på Rogalyd

Real news, fake artist

Denne historien er litt av sporet, men verdt å få med seg. I 1965 annonserte Rogalands avis at den kjente amerikanske popartisten Barry Norse skulle besøke slekt i Stavanger. Han var ikke kjent for det norske publikum, siden platesalget kun hadde vært innen det amerikanske markedet.

Sannheten var at Barry Norse heller ikke var videre kjent i USA, siden han ikke eksisterte. Bak denne amerikanske popstjernen fant man journalist i Rogalands Avis Engwall Pahr -Iversen. Han ringte med påklistret engelskstemme til arrangørene av Vestlandsmesterskapet i pop som foregikk i Kupelhallen. Der tilbød ham dem en gratis-konsert med Barry Norse, som var kjent fra både radio og fjernsyn. De takket ja til dette, og markedsførte ham nærmest som hovedattraksjonen.

I Norge avla «popstjernen» et intervju der det ble dokumentert at han hadde sluttet skolen for å satse på karrieren og til stor suksess lat håret gro i beste Beatles-stil. Forkledningen var god nok til at ikke en gang Engwalls mor gjenkjente ham.

Søndag 19. september 1965 var tiden inne. Engwall ble forsiktig sminket, og fikk tredd på seg parykken, samt noen forunderlige klær. Deretter ble han fraktet til Kupelhallen, og sneket inn bakveien. De brukte ikke lang tid bak scenen, siden det ville økt faren for å bli avslørt.

På scenen ble «popstjernen» intervjuet av den forfjamsede konferansieren, en ung Vidar Lønn - Arnesen. Han ødela poengene i Norse sine vitser ved å oversette dem på en så tåpelig måte, at en frustrert Engwall nesten slo om til stavangerdialekten. Noe av grunnen til denne pinlige oppførselen , var muligens at Lønn-Arnesen kviet seg for å avsløre sin manglende kunnskap om denne artisten som var så anerkjent.
Norse satte så showet i gang, med en ristende frisyre . Først ut var en fresende versjon av rockelåten «Go Go Home». Det endte med at Engwalls imponerende fremføring av balladen «All This Nonsense». Begge hadde blitt kjapt skrevet av Lars Chr. Sande

Seks dager senere ble spøken avslørt i RA med teksten: «Ekkoanlegg og volumforsterker gjorde utslaget da vår syngende medarbeider debuterte som solist med piggtrådorkester i Bjergsted».

Dette førte til noen sure miner. Blant annet hos Lønn - Arnesen og lederen av Rogalandsmessen, Leif Dolven. De skulle gjerne ha visst om bløffen på forhånd. Men flesteparten tok det med et smil.les mer på Rogalyd

img-711121155-0002

Barry Norse foto  Egil Eriksson. Rogalands avis.

Spelemenn og sangere med USA-opphold.

Stavangers trekkspill-legende Jens Andreas Larsen hadde et opphold i Junaiten. Det samme hadde hans sønn Jens Larsen. Andre som fulgte disse sporene var Bernhard Bentzen og Nils Marius Lind.

Operasangeren Gunnar Sandvold fra Stavanger gjorde en karriere i flere land. Blant annet bodde han hele 7 år i USA. Haugesundsangeren Johannes Dueland hadde et mindre opphold her. 

Stavangerforfatter Sigbjørn Obstfelder bodde i USA en periode. Her var planen at han skulle bli omreisende musiker sammen med broren Herman. De skulle spille fiolin og piano. Han ville opprette et studio for gitar og fiolinspill i Norge eller USA. Planen var å bli fransk og fiolinlærer.  

Ole Tangleand  fra Moi i Lund kommune var sanger i Zions menighet i Minneapolis i noen år.

 

Det finnes flere musikere som tok turen til USA, og muligens kommer det flere artikler og. 

Google+