Røff guide til jamaicansk populærmusikk

• At sanger ofte introduseres på eksentrisk vis, à la dette:

• At en sang med den dystre tittelen Bells of Death låter så luftig, lystig og bekymringsfri som dette:

• At sangene ofte er sterkt krydret av hjemmesnekra og absurde små genistreker, som når Lee "Scratch" Perry lar et raut fungere som kor:

• At rytmene er guddommelig kule:

• At genrene ofte er barnlig lekne, som når The Ethiopians brukte lyden av tog som rytme i en sang om tog og musikk 10 år før Kraftwerk:

• At de er så fascinert av rytmer at det i enkelte tilfeller nærmer seg galskap:

• At de utrettelig utforsker fenomenet ekko:

• At vi kan lytte til hip hopens fødsel:

• At man nesten kan bli naturlig ruset av musikken:

• At de kan kunsten å presentere seg selv:

• At det er mulig å erklære seg selv som den nye vinen (og faktisk bli det) på en så beundringsverdig fløyelsmyk måte som dette:

• At sangene ofte oser attitude:

• At de med dub fant opp remixen, som f.eks. Prince Jammys dub-versjon av reggae-klassikeren Ali Baba:

• At en rå kreativitet ofte utløses av en religiøs overbevisning om at Etiopia er da promised land og keiser Haile Selassie I en inkarnasjon av Messias.

• At mange av sangene er innhyllet i en mystisk og nærmest spirituell lokalkoloritt (uten at jeg, som aldri har besøkt Jamaica, kan forklare dette nærmere):

• At mange av sangene er like råe og enkle som amerikansk garagerock fra 60-tallet. Og at en sang som dette derfor ble en slags nasjonalsang for engelske skinheads på 70-tallet:

• At koringen ofte er så særprega at den stiger ut av hovedstemmens skygge - til og med i en så bra sang som Duppy Conqueror:

• At enkelte av reggaens subgenre, som f.eks. dub, fremdeles låter så moderne at det falt helt naturlig da legenden Mad Professor (som strengt tatt ikke er fra Jamaica, men som allikevel bidro til å videreutvikle jamaicansk dub inn i den digitale tidsalder) lagde et av tidenes beste remix-album av trip hop-klassikeren Protection (Massive Attack):

• At mange jamaicanske sangere er like flinke som Marc Bolan til å få de mest banale populærmusikalske element til å låte som helt nye oppfinnelser (og til tider så underlige og "off" at de får meg i like godt humør som en hardcore yodel), som f.eks. fra 0.20-0.30 i Horace Andys Spying Glass:

• At de kan kunsten å skrike:

• At en reggae-klassiker spilt baklengs kan være like dansbar som originalen:

• At minst 90% av all reggae, ska og rocksteady er feelgood-musikk på en utrolig kul og laidback måte:

Dette er altså bare noen av grunnene til at jeg nå elsker jamaicansk populærmusikk.

Og her er en stadig voksende spilleliste med ovennevnte sanger, pluss en haug med andre, som til sammen utgjør min favorittsamling av musikk (uansett genre).