Hopp til hovedinnhold

Purple rain, sang for sang

Prince

Hvordan står Prince' mest kjente, mestselgende og først i alt-album Purple rain seg i 2016?

Jeg tror ikke mange under 40 har et forhold til albumartisten Prince. Det er 30 år siden Prince slengte ut et nytt fantastisk album hvert år; Purple rain (1984), Around the world in a day (1985), Parade (1986) og Sign ´o´ the times (1987). Da disse albumene kom ut, var ikke Prince på min radar. Jeg var ti år og likte Bon Jovi. Den eneste Prince-sangen jeg husker fra oppveksten er “Kiss”. Jeg skjønte ikke hvorfor en mann sang med en sånn pipestemme.

Hvordan står hans mest kjente, mestselgende og først i alt-album Purple rain seg i 2016? Jeg kjøpte den da jeg fikk mitt første studielån, og har hørt den med jevne mellomrom siden. Jeg tok albumet fram igjen etter at Prince døde, hørte på plata en gang hver dag den siste uka, og dette sitter jeg igjen med:

Purple rain

“Let´s go crazy” ble mye spilt live av Prince, gjerne med en kortere verbal-intro enn på albumet. Orgelet i bakgrunnen grenser til å irritere. Gitarspilleren Prince blir ikke bedre på dette albumet enn siste halvdel av denne sangen, fra 2.40 og utover. Samtidig peker sporet på et gjennomgående problem med albumet (og Prince´ karriere); hans manglende evne til å stoppe i tide. Det siste minuttet kunne vært kuttet uten problemer.

“Take me with you” har et lettere komp, og minner om “Raspberry beret” som kom året etter. Selv om det er en enkel popsang med strykere og akustisk kiling her og der, kaster Prince inn små finter som gjør at sangen fester seg. Er det ei sykkelklokke som lager den irriterende/fengende plingelyden langt der inne i lydbildet?

“The beautiful ones” begynner som diskotek-klinas, med gyngende komp og Prince i falsett som høflig tryglende jentefut. Etter to og et halvt minutt brytes idyllen av en egenrådig, skjærende synth med gradvis mørkere, før Prince etter tre og et halvt minutts innsmigring mister tålmodigheten og glefser ut “Do you want him or do you want me - cause I wan-tchyoouuu!!!!” i varierende versjoner i to og et halvt minutt. Flere bør covre denne.

“Computer blue” er albumets rare spor. Wendy og Lisa spør hverandre om vannet er varmt nok, før Prince overtar og synger om en blå (trist?) computer, før sangen igjen skifter retning et par ganger før det er gått to og et halvt minutt, med forskjellige mellomspill (mye deilig gitar). En smule uforløst, men smetter rett over i

“Nikki darling”, som er en nær slektning av “Little red Corvette” (fra 1999-albumet som han ga ut et par år tidligere): Litt engstelig (mannlig) hovedperson om et kort og intenst møte med ei vilter dame. Fin veksling mellom de spartanske versene og mer intense refrengene. Men på høyde med “Little red Corvette” er den altså ikke. Og den er for lang.

“When doves cry” kom på 26. plass da gubbebladet Mojo kåret tidenes 100 beste singler i 1997, foran en bråte sanger som udiskutabelt er bedre. Det meste stemmer fra starten, med den røffe lille gitarintroen, den helt minimalistiske instrumenteringen og refrenget som du husker etter en gangs gjennomlytt. Sangen har ikke mer å by på etter tre og et halvt minutt, og likevel insisterer Prince på å holde det gående i nesten seks (!) minutter med en masse o-ing og a-ing og slappe musikalske piruetter. Utilgivelig.

“I would die 4 U” er mest effekter og tilløp, ingen stor sang, og i likhet med “Computer blue” fungerer den mest som oppvarmer for sangen som kommer etter, som er

“Baby I´m a star”, som burde stått sterkere i Prince-katalogen, for dette er bare gøy. “I ain´t got no money, but honey I´m rich on personality”. Blåsere, selvtillit, kjaken fram og ganske sikkert en sang Michael Jackson skulle ønsket at var hans. David Bowie (som også forlot oss i 2016) skrev om livet som popstjerne før han egentlig var blitt det (Ziggy Stardust-albumet), og med denne sangen gjør Prince det samme 12 år etter Bowie - det var Purple rain-plata som gjorde ham til allemannseie. “Baby I´m a star” minner om “Let´s go crazy” og “Play in the sunshine” (fra Sign ´o´the times to år senere): Bekymringsløse partylåter.

“Purple rain” avslutter plata. Prince´ mest kjente sang må være en av hans enkleste. Er det på grunn av allsangvennligheten at den er blitt stående? Gitarspillingen? Teksten, som ingen husker eller forstår, selv om den ikke er vanskelig? Jeg er ikke sikker, og selv om den ikke er blant mine favoritter i katalogen hans, er det en sang som trekker meg inn, sakte, men sikkert, hver gang. Beste øyeblikk: Når Prince bryter mønsteret og synger “that means you too”, og skratsjer litt med gitaren.

Du kan låne Purple rain på Sølvberget, både musikken og filmen. Prince-katalogen ligger også på Spotify.

De beste Prince-albumene (jeg har hørt) er forresten Sign ´o´the times (1987) og undervurderte Diamonds and pearls (1991).

Google+