Hopp til hovedinnhold

Platetips fra Stein Andreassen

Stein Andreassen har fått de største musikkopplevelsene på konsert. Med dette som utgangspunkt anbefaler han her plater til fem bra liveband

Violent Femmes – Violent Femmes

Violent Femmes: Violent Femmes (1982)

Dett er en plate som maner til allsang og verbaleksersis. Her er det mange frekke hits, varierende fra det gospelaktige til renere rocka desperasjon. Vokalist Gordon Ganos intense stemme smelter herlig sammen med Milwaukee-trioens nedstrippet besetning med trommer, bass og gitar. Selv om Violent Femmes fremstår ganske upolitiske og litt enkle, så får de oss som publikum like full til å gi dem full oppmerksomhet. De er på denne platen på sitt smarteste, frekkeste og kanskje mest intuitive i karrieren. De slår seg inn gjennom åpne dører, og det er herlig å følge med. Superlåter: Blister in the Sun og Add It Up.
Første gang jeg så dem var da de sjarmerte et stort publikum som i hovedsak var kommet for å se Nirvana på Kalvøya i 1992. Herli!

 

The Pixies – Doolittle

The Pixies: Doolittle (1989)

Nok en indie-klassiker som er spekket med svært dynamiske og allsang-vennlige låter. Her finnes genuine låter som treffer både det primale og dansefoten på samme tid. Vokalist og hovedmann Frank Black, støttet bl.a. av den softere Kim Deal på bass, ga Pixies et kraftfull og troverdig lydbilde. Dette kler særskilt de mer introverte og oppbyggende delene av låtene. The Pixies slipper aldri oppmerksomheten vår. The Pixies leverte fire store album, hvor Doolittle var deres andre. De gikk fra hverandre i 1993. I 2004 ble de gjenforent og var bl.a. på Quart bedre enn noensinne. Låtene fra Doolittle stod seg definitivt enda. Superlåter: Here Comes Your Man og Monkeys Gone to Heaven.

 

Neutral Milk Hotel -  In the Aeroplane Over the Sea

Neutral Milk Hotel: In the Aeroplane Over the Sea (1998)

Et herlig indiealbum som har en overflod av ideer presentert med en intensitet og spilleglede som overgår det meste. Platens brede og lekne instrumentering gir rom for stadig å gjøre nye oppdagelser blant disse uten unntak sterke låtene. Amerikanske Neutral Milk Hotel var vel så mye et kollegium, en gjeng, som et fast orkester. Men det var hovedmann Jeff Magnum som var nøkkelen både til de fengende poplåtene og til bandets tidlige oppløsning. De ga kun ut to plater, så trakk Jeff seg tilbake. Dette skjedde faktisk allerede samme år som In the Aeroplane Over the Sea ble utgitt.
Neutral Milk Hotel var aldri kule, de var mer rare og kunstnerisk kompromissløse. Å ha sett dem live i 1998, i en miks sammen med medlemmene i Olivia Tremor Control, på hjemmebane på Fjellparkfestivalen i Flekkefjord… Ja, det lyser enda! Jeg og Pitchfork er enig om denne plata; 10 av 10!

 

De Press -  Block to Block

De Press: Block to Block (1981)

De Press er merkelig nok den eldste plata jeg har tatt med. Men det norske ny-veiv bandet overgikk alt, milevis, hva vi var vant med å høre av skitne norske punkproduksjoner. Kanskje spesielt med Andrej Nebb sin spinnville vokal og Jørn Christensens innovative gitarspill fremstår dette fortsatt som utsøkt og uhørt.
Nebbs univers er nok noe uforståelig, da det går i polsk, norsk og engelsk. Men galskapen er så intakt, og her så positivt forløst, at det hele blir til noe unikt. Et deilig cover med motiv fra storavisen Pravda setter prikken over i-en på plata. Superlåter: Bo jo cie kochom og Kic Me Rusia.
Da De Press spilte på kinoen i Flekkefjord i 1981 var det en ny verden som åpnet seg for fjortenåringen. Senere booket jeg de de selv til den første reunion-turneen i Folken i 1990.

 

 

The Cure – The Head on the Doo

The Cure: The Head on the Door (1985)

Britiske The Cure har gitt ut så mange bra plater, og de lærde strides virkelig om hvilken av de bortimot 20 ordinære plateutgivelsene deres som topper. For meg har det aldri vært tvil. På The Head on the Door, deres 6. plate, er det 10 kremlåter som redefinerer Cures da allerede særpregede sorgmuntre popunivers. I en kombinasjon av søt melankoli og innadvendt lidenskap smitter vokalist og låtskriver Robert Smith og the Cure oss med store og krevende følelser. De er liksom deppperockere som ikke depper på den pinlige måten, og de er post-punkere som er ekstra gode på popsnekring.
Cure ble et viktig band, et band som var moderne, og fortsatt et band som går egne veier. Jeg har selv fått opplevd dem i live flere ganger. Den første konserten i Drammenshallen i 1987 står enda som et kulturelt definerende øyeblikk for meg. Superlåter: Close to Me og Inbetween Days.

Fant du det du lette etter

Spørsmål merket * er obligatoriske.

Takk for tilbakemeldingen!

Vi svarer ikke på henvendelser her, men din tilbakemelding hjelper oss å gjøre nettstedet bedre!

Google+