Hopp til hovedinnhold

Pål Asle Pettersens jakt etter personlige album

5 + 1 album som har hatt mye å bety for Pål Asle Pettersen og hans musikk .

-Etter å ha vridd hjernen min på kryss og tvers for å finne fram til de fem beste albumene noensinne kjente jeg det var på tide å avgrense oppgaven en smule. Jeg kom først fram til at det måtte bli de fem albumene jeg likte best nå for tiden, og begynte å grave litt i cd-bunkene og itunes listene mine. Men etter å ha funnet fram til fem representative album, føltes det hele litt upersonlig. Selv om albumene har snurret mye rundt i det siste her hjemme, så kan jo det hele være forbigående, som med så mange album tidligere. Jeg måtte dermed starte på nytt med et nytt utgangspunkt. Denne gangen bestemte jeg meg for å plukke ut de fem albumene som har betydd mest for meg opp igjennom livet, både i forhold til musikksmak og i forhold til mitt eget musikalsk uttrykk. (jeg lot allikevel de fem første albumene stå nederst på siden).

Jesus & Mary Chain: Psychocandy

The Jesus & Mary Chain: Psychocandy

Dette albumet representerer det første steget mot en egen musikksmak. Jeg husker at jeg alltid likte dette albumet betraktelig mye bedre enn broren min, som delvis gjennom tvang formet min musikksmak de første 12 årene av livet mitt, selv om vi begge gjentatte ganger måtte sjekke platestiften for støv første gang “Taste the floor” hveste gjennom høyttalerne hjemme. For broren min var kun den rolige og mer fengende delen av J&MC sin musikk akseptert, så jeg fikk gjennomgå kraftig den gangen jeg ymtet frempå med at også de støyete låtene faktisk var bra.

Motorpsycho: Demon box

Motorpsycho: Demon box

Det tok meg lang tid å svelge hele dette albumet, men når det først skjedde var et nytt område av musikk åpnet. De rocka og fengende låtene var ingen problem, men sanger som tittelsporet “demon box” med lange støyimprovisasjoner av Deathprod (som nok skal ha mye av æren for at albumet er så bra som det er) var rimelig hardt å svelge. Men etter Zonen-konserten hvor rommet pulserte og tyngdekraften føltes opphevet idet de avsluttet den beste støyimproven jeg noensinne har hørt, både før og siden (om den varte i 5 eller 30 minutter aner jeg ikke) var det gjort. Jeg har egentlig aldri helt klart å høre på Motorpsycho med 100 prosents innlevelse etter dette albumet.

Jeg sleit allikevel litt med å velge her da jeg nesten like så gjerne kunne valgt Screamadelica av Primal Scream, som jeg oppdaget omtrent samtidig, og som åpnet dørene til en annen del av musikken for min del.

Coil: Black light district

Coil: Black light district

Det var heller ikke helt enkelt å velge dette albumet. Coil har en hel haug med album jeg like så godt kunne valgt, f.eks. Love’s secret domain, Horse Rotorvator, Worship the glitch osv osv. Jeg visste egentlig bare at Coil måtte være med: De har sannsynligvis vært det mest grensesprengende bandet for meg. Jeg landet likevel på black light district da de her viser det virkelig geniale med musikken deres til fulle. De greier å lage musikk ut av støy og lyder på en måte ingen andre får til. Etter å ha blitt plaget med tanketomme, umusikalske, syrete, ambient lydcollager gjennom lengre tid fungerte coil som en befrielse. De faller heller aldri i den traurige støy-fellen (der alle og enhver kan lire av seg album på album uten å ha den minste musikalske sensibilitet).

John Coltrane: The major works of John Coltrane

John Coltrane: The major works of John Coltrane

En virkelig samling av godbiter!!! Få stykker er så berusende som Ascension II. Jeg kan bare legge meg bakover på sofaen mens adrenalinen pumper og miste hele tidsfølelsen. Fikk meg virklig til å oppdage at det kan finnes struktur i det tilsynelatende ustrukturerte og kaotiske. På tross av at det har gått inflasjon i fri-improv plater, og jeg har hørt meg mer enn lei på middelmådige plater innen denne sjangeren, så har dette albumet holdt koken opp gjennom årene (sammen men noen andre fri-jazz klassikere).

Arne Nordheim: Electric

Arne Nordheim: Electric

Nordheim ble for en rockestjerne å regne i undergrunnsmiljøet etter denne utgivelsen. For meg hjalp han, kanskje mer enn noen annen, med å stake ut den musikalske kursen for den neste 10 årene! Lydkomposisjonene hans er rensket for den stive korrektheten som en finner i det meste av den elektro-akustiske musikken. Dette er elektro-akustisk musikk med følelse.

 

Terry Riley: In C, spilt av Shanghai Film Orchestra

Terry Riley: In C, spilt av Shanghai Film Orchestra

Dette førte jeg på rett før listen ble sendt da jeg fant ut jeg måtte ha med et nyere musikkfunn også. Terry Riley har en minimalistisk og suggererende måte å bygge opp stykkene sine på som jeg ikke har funnet noe annet sted. Steve Reich er dønn kjedelig i forhold (eller forsåvidt uansett). Små sekvenser med toner blir repetert igjen og igjen, en tone kommer til, og hele sekvensen/pulsen tipper over i en helt annen retning. Noen ganger totalt uforutsigbart.

 

De fem først valgte album

Brightblack Morning Light – Brightblack Morning Light (Matador Records)
Arnold Dreyblatt and the Orchestra of Excited Strings – Propellors in Love (Table of elements)
Various Artists: Bali – music from the morning of the world (Nonesuch Explorer Series)
Charlambides – Unknown spin (kranky)
Giacinto Scelsi - Quattro Pezzi/Anahit/Uaxuctum

Google+