Hopp til hovedinnhold

Ornette Coleman – Soapsuds Soapsuds

Ornette Coleman – Soapsuds Soapsuds

«Soapsuds» fra 1979 er en glemt jazzperle.

Coleman bruker på denne platen tenorsaksofonen sin for første gang siden «Ornette On Tenor» fra 1961, og Charlie Haden er tilbake igjen.

Coleman har spilt med mange gode bassister som for eksempel David Izenzon, men jeg synes ingen slår Charlie Haden. Haden og Coleman har en form for telepatisk kommunikasjon som virkelig kommer til sin rett i dette avslappende duoformatet. Dette er en annerledes plate enn hva han holdt på med i denne perioden på midten av 70-tallet, som var mye mindre melodibasert og strukturert.

Soapsuds er på mange måter en plate som du vil like umiddelbart, den er organisk, akustisk med mye dynamikk og rom mellom Coleman og Haden. Etter min mening den beste siden «Science fiction» fra 1972.

Musikken skjærer på minimalistisk vis inn til beinet på melodiene, og Coleman har det ikke like travelt som på de andre konstellasjonene på denne tiden.

Første låten på platen «Mary Hartman, Mary Hartman» er hentet fra en såpe-TV-serie fra USA med samme navn. Jeg kunne hatt denne på repeat i flere timer. Fantastisk!

Neste låt, Human Being, er skrevet av Charlie Haden, og de andre tre er laget av Ornette selv.

Dette er en plate jeg nyter like mye hver eneste gang jeg hører den. Essensiell lytting.

Vil du prøve andre duoplater, kan jeg anbefale Charlie Hadens «The Golden Number» og «Closeness».

Sjekk ut «Soapsuds» her:

 

 

R-2339528-1393187894-1098.jpeg

 

Hør mer på Randolph Denard Ornette Coleman:

 

Wikipedia

Ornette Coleman  (født 9. mars  1930  i Fort WorthTexas , død 11. juni  2015  i New York City [1] ) var en av hovedaktørene i utviklingen av frijazz -bevegelsen i 1960-årene , og en av de viktigste musikerne i jazzhistorien.

Coleman ble født og oppdratt i Fort WorthTexas , hvor han startet som tenorsaksofonist  innen R&B  og bebop . Senere byttet han til altsaksofon  som han har beholdt som sitt hovedinstrument. Colemans saksofontone er kanskje en av de lettest gjenkjennelige innen jazz . Hans klagende og gråtende tone er tydelig påvirket av blues .

Google+