Hopp til hovedinnhold

Øyvind anbefaler - uke 2: Purple, Reed, twang og McMurtry

Øyvind anbefaler - uke 2: Purple, Reed, twang og McMurtry

Ukens anbefalinger – utvalgte godbiter fra Lou Reed, Old 97′s, Deep Purple, Elton John og James McMurtry.

Det er alltid mange gode musikktips å finne i hyllene på Musikkbiblå. Mange ansatte har sine egne hyller med utvalgte godbiter. Her er Øyvinds anbefalinger i uke 2/2012:

 

Elton John – «Tumbleweed connection»

album-tumbleweed-connection

- Dette er platen for de som fortsatt lever i villfarelsen om at Elton John handler om  latterlige hodeplagg eller sanger om døde blondiner.  Sir Elton var på nippet til å havne i selskap med flere andre meget talentfulle artister som mistet det fullstendig. Han gikk fra å være en av 70-tallets beste melodisnekkere, vokalister og entertainere til å bli en åleglatt parodi på seg selv. Som Keith Richards sa: «The man seems to like singing songs about dead blondes.» Sir Elton har imidlertid reddet stumpene med flere anstendige plater de siste årene.

«Tumbleweed connection» er en slags temaplate om Ville Vesten, og den er fylt med nydelig country, soul og gospel. Og har Elton John egentlig laget en bedre sang enn Country Comfort?

Hør på Spotify / Wimp 

Old 97′s – «Too far too care»

old97s too far to care

Av alle de artistene som falt inn i samlebegrepene alternativ country og no depression på midten av 90-tallet var Old 97′s bandet med det største pophjertet. Blandingen av naive og uimotståelige popmelodier og vindskjeiv countrytwang traff meg rett i hjertet. Vokalist/låtskriver Rhett Miller hadde også en utsøkt evne til å levere skinnende ordspill og artige historier.

Bandet leverte mange gode plater, men «Too far too care» er kanskje det jevneste og beste. Her finnes det pop-perler som Salome og Big Brown Eyes, allsangvennlig skrålemateriale i Niteclub og Barrier Reef. Jeg er også meget svak for den høyenergiske Melt Show og den rå Four Leaf Clover. Bandet fikk aldri det helt store publikummet. De var muligens for country for rockerne og for energiske for countryfolket. Det er imidlertid aldri for sent å oppdage denne gjengen. Gi dem en sjanse.

Hør albumet i Spotify eller Wimp.  Jeg har også satt sammen en Old 97′s-liste med mine favoritter iSpotify/Wimp.

James McMurtry – «Walk between the raindrops»

- Jeg oppdaget McMurtrys glimrende sanger via albumet «Where’d you hide the body,» og sanger som Levelland og Ionlanthe

McMurtry Walk between

. Det tok imidlertid ikke lang tid før jeg gravde meg ned i resten av katalogen hans, og det er mye gull på 1998-utgivelsen «Walk between the raindrops» også.

Bare hør på den vakre Fast as I can og det briljante refrenget på tittelkuttet. Satiren på Airline Agent er også storartet, og garantert noe alle musikere vil kjenne seg igjen i.

Albumet finnes ikke på strømmetjenestene, men den kan selvsagt lånes på oppegående musikkbibliotek. Sjekk også ut noen andre godbiter fra McMurtry på Spotify eller Wimp.

Deep Purple – «Burn»

Deep Purple Burn

- Jeg har vært begeistret for Deep Purple helt siden jeg fant en kassett med samlealbumet «Deepest Purple» hjemme på Lura en gang i barndommen. Kombinasjonen av Ritchie Blackmores gitar, Jon Lords orgel og den hyperaktive trommingen til Ian Paice lignet ikke på noe annet jeg hadde hørt på den tiden, og for å være ærlig så har jeg ikke funnet særlig mye annet som er i nærheten i ettertid heller. Led Zeppelin begynte jeg ikke å høre på før mye seinere og selv om jeg selvsagt gikk igjennom en Zeppelin-periode fikk jeg aldri et så nært forhold til dem som det jeg hadde til Purple. Jeg fikk selvsagt ikke med meg konserter av noen av de to bandene i deres respektive storhetstid, men jeg fikk sett Robert Plant solo på Midtfyn i 1994 og Deep Purple i Sandnes for noen år siden. Jeg hadde også den store gleden av å se en høyst vital Glenn Hughes på scenen på konsertstedet Tribute i samme by. Skal jeg dømme etter det som finnes av liveopptak fra de to bandene fra den første halvdelen av 70-tallet mener jeg bestemt at Purple kommer best ut.

Hva har for eksempel «The song remains the same» å stille opp med sammenlignet med «Made in Japan?» Der Zeppelin framsto som pompøse og slappe framsto Purple som energiske og kreative. Det finnes riktignok en del tidligere opptak av Zeppelin fra tiden før de ble superstjerner og der går det an å høre hva slags rockemaskin bandet var på sitt beste. Men etterhvert som Jimmy Pages stormannsgalskap og inntaket av ulovlige substanser tok overhånd ble bandet en skygge av seg selv. Trenger du bevis er det bare å høre på den komatøse 26 minutter lange versjonen av Dazed and confused fra «The song remains the same.» I mine øyne er det ingen tvil: Purple var best.

«Burn» er en av mine favoritter. Utskiftingen av medlemmer i Deep Purple hadde allerede begynt å bli latterlig i 1974, men utrolig nok greide bandet å erstatte den klassiske Mark II-lineupen på en måte som ikke svekket bandet. Å sette David Coverdale i tospann med Glenn Hughes var genialt, og plutselig hadde bandet to vokalister i ypperste klasse. «Burn» er en klassiker. Tittelkuttet har et av bandets aller deiligste riff og Ian Paice slår seg virkelig løs på Might Just Take Your Life og You Fool No One.  Høydepunktet er likevel den mektigeMistreated. Verken Coverdale eller Blackmore greide noensinne å toppe den genistreken i resten av karrierene deres.

Hør albumet på Spotify / Wimp. 

Lou Reed – «Set the twilight reeling»

twilight reeling

- Denne platen var Lou Reeds soloplate nummer 17 (!), og den fikk mest oppmerksomhet på grunn av sangen Sex With Your Parents (Motherfucker). Selv om den nevnte sangen var et ganske så ellevilt og morsomt oppgjør med konservative politikere (I got statistics – I got stats/These people have been to bed with their parents) er det andre sanger som gjør platen verdt å sjekke ut. Blant høydepunktene finner vi NYC Man og hyllesten til Sterling Morrison iFinish LineHang on to you emotions er også nydelig og den veier mer enn opp for meningsløse sanger som Egg Cream og HookyWooky.

Det er imidlertid tittelkuttet som skinner aller sterkest. En aldeles nydelig tekst framført på såreste vis av den gamle grinebiteren. Og dersom man noensinne skulle lage en liste over tidenes vakreste albumtitler ville nok denne havne helt øverst.

Hør på Spotify. Platen er foreløpig ikke tilgjengelig i Wimp.

Google+