Hopp til hovedinnhold

Ny musikk 2019

Fra coveret til Uneventful days av Beck

Håkon, Lotte, Ingunn, Joar og Christian anbefaler nye musikkutgivelser fra 2019.

 

HÅKON: Jeg begynte denne artikkelserien med This must be Bedlam, og har på slutten av året valgt å holde meg til samme tema. Det er fremdeles først og fremst tilstanden på de britiske øyer det er snakk om, men mens Bedlam gjerne var et spark oppover, er We`re all Fucking Morons mer av et sjølspark. Comet Gain er et band fra London med en rekke gode (til dels veldig gode) LP utgivelser bak seg siden 1995, og det blir vanskelig å sette en merkelapp på musikken. Noe i retning av indie/alternativ- pop/rock/garasjerock/punk/post-punk/ og alternativ americana treffer kanskje sånn omtrent. Det siste albumet i rekken er Fireraisers Forever, med nevnte We`re all Fucking Morons som åpningslåt.

 

LOTTE: Min anbefaling i november er singelen «Uneventful Days» fra Beck sitt siste album «Hyperspace» som slippes 22 november. I utgangspunktet er jeg ikke en stor Beck fan, men denne låten produsert av Pharrell Williams, er mindre rocka og mer 80- talls inspirert. Blir spennede å høre resten av albumet.

 

JOAR: Jeg skal innrømme at jeg ikke har hørt på så mange nye utgivelser i år. Men noe har jeg da fått med meg. Blant annet et album fra et band jeg aldri har hørt på før, nemlig Vampire Weekends «Father of the Bride». Dette fikk frem småsmilet, som tyder på at alderen begynner å mildne meg også. Årets utgivelse er det kanskje ikke, men avslappet indie rock preget av håpløshet er da kjempetrivelig for folket.

 

INGUNN: Albumet Magdalene er et imponerende album. Det er variert, nyskapende, det føles gripende og høres fengende ut på en gang. Det er vanskelig å velge en favoritt, men Home with you likte jeg kanskje ekstra godt fordi den føltes litt trip-hop. Jeg fikk assosiasjoner til Tricky. Hun har en nydelig sopranstemme, men hun varierer stemmebruken mye. Home with you har et skikkelig nydelig refreng som nesten ga meg tårer i øynene, der hun synger:

I didn't know that you were lonely

If you'd have just told me,

I'd be running down the hills to you

Musikken er vanskelig å sette sjanger på. Både elektronisk, R&B, trip hop, choral music, industrial, og avant-garde har blitt nevnt ulike steder. Hun samarbeider med mange gode produsenter og musikere på albumet. Tekstene er interessante og spennende. Jeg har faktisk måttet søke opp tekstene, lese intervjuer med FKA twigs, og finne ut mer om Maria Magdalena for å prøve å forstå mer. Det er sjelden jeg går så grundig til verks når jeg hører på musikk.

 

CHRISTIAN: Undergang av Rolf Hansen låter som om en av gitaristene fra Captain Beefhearts Magic Band spiller Sahara-blues. Blik, fra samme album, er også fin, men helt annerledes. 

 

 

TIDLIGERE OMTALT:

 

HÅKON: 2019 har vært et bra år for retrosoul, med utgivelser av blant annet Lee Fields and the Expression og Mavis Staples, men best og mest renskåret av dem alle er albumet til den mindre kjente Carlton Jumel Smith. 1634 Lexington Avenue, som er navnet på platen og sier mye om hva vi kan forvente, er spilt inn i et studio hvor alt skal være lagt til rette for at det skal høres ut som en orginal Stax eller Motown-innspilling. Den er stappfull av herlige groovy soullåter som plasserer oss mest av alt tilbake til 70-tallets Harlem eller Chicago, for eksempel den tydelig Curtis Mayfield-inspirerte We're All We Got. Andre høydepunkter er «hiten» This is What Loves Looke LikeYou Gonna Need MeWoman You Made Me og I Can`t Love You Anymore, vel egentlig ble jeg svært så begeistret for hele plata.

 

INGUNN: Rhye kom med albumet Spirit i 2019. De har tidligere gitt ut Woman og Blood. Spirit er enda roligere enn de to forrige, kanskje litt tristere også. Jeg liker best den melankolske og mollstemte Needed. Det repetative og insisterende refrenget går:

I wanna be needed
I wanna be needed
I wanna be needed, that's what I need
I wanna be needed, that's what I need

Mike Milosh synger om kjærlighet, men det er av den lidende typen. Han maler fram et meditativt mollstemt univers med piano, synth og strykere. Og den intime stemningen passer så fint til den lyse stemmen hans som noen ganger bare hvisker ordene frem. Det er bare helt nydelig!

Why you sound so silent? Why you feel so sad?
Hmm, hmm
Why you sound so silent? Why you feel so sad?
Ooh, ooh, ooh

 

CHRISTIAN: Lyden av skotske Ivor Cutler er som et varmt pledd, lukten av nybakt brød og hjemmelagd kakao en kald, forblåst høstdag på et eller annet landlig sted langs kysten. Stemmen låter å tilhøre en prest som egentlig aldri trodde på det han forkynte, og som stadig oftere fikk lyst til å snike inn noe vulgært, absurd eller grotesk i prekenene, men som nå er pensjonert og driver tiden med å drikke te på den lokale puben. Når stemningen er riktig lusker han seg opp på scenen for å underholde en gjeng fulle skotter med standup-aktige sanger fremført med ironisk fromhet. Foran seg har han et harmonium han må ha arvet fra en oldefar, og som bærer lydlig preg av å ha dunket borti litt for mange dørkarmer.
Cutler var mest aktiv på 70-tallet, og døde i 2006. Det ferske minialbumet Singing While Dead består av hittil uutgitte sanger.

 

OLAV: Denne eksplosive og melodiøse coctailen av Glamrock, Arenarock og Powerpop er noe av det beste jeg har hørt på veldig, veldig lenge. Powertrioen Ex Hex fra Washington, DC er ute med sin andre fullengder It’s Real. Mary Timony (gitar,vokal), Betsy Wright (bass, vokal) og Laura Harris (trommer) vrenger ut den ene melodien mer catchy enn den andre, riffene og refrengene er umulige å få ut av hodet sammen med de tøffe vokalharmoniene. Var det noen som sa at gitarrocken lå på dødsleiet? Dette er rett og slett perfekt gitarpop. Lukk opp vinduene og skru volumknotten til 11. Alle burde høre dette bandet.

 

LOTTE: Kate Tempest med låten Firesmoke er min favoritt denne måneden. Kate er en spoken word artist. Hun skriver også noveller og skuespill, og har flere utgivelser bak seg. Hun var blant annet nominert til beste kvinnelige soloartist på Brit Awards i 2018.

 

HÅKON: Piroshka er et såkalt superband bestående av medlemmer av de britiske 90-talls gruppene Lush, Elastica, Modern English og Moose. Jeg var aldri en stor fan av noen av disse, og var litt usikker på hvor supert dette bandet egentlig var, men av og til blir summen mer enn delene. I 2019 gir bandet ut sin første plate og det høres overraskende friskt og nytt ut. Oppskriftene er refrengbasert indie-eller kanskje britpop, med post-punk referanser og litt shoegaze lyd for at det ikke skal bli for søtt. Åpningslåten Bedlam kan gjerne trekkes fram som en av de bedre, og om det skulle være noen tvil så synges det om Brexit. 

 

CHRISTIAN: Lee Scratch Perry har gitt ut veldig mye rart siden han mistet bakkekontakten en gang på 70-tallet. Det meste av det han lagde frem til han satte fyr på sitt eget studio, The Black Ark, er en populærmusikalsk gullgruve av uvurderlig betydning. Om noen virkelig fortjener benevnelsen "mad genius", er det Perry. Han er en av populærmusikkens store mystikere. Men en mystiker balanserer alltid på en knivsegg mellom kunst og religion på den ene siden og galskap på den andre. I 1979 falt han, og har siden produsert musikk av svært varierende kvalitet. Nå er han 83 år og utrolig nok igjen oppe på knivseggen hvor han balanserer etter alle kunstens regler. Med "African Starship" er han lydmessig tilbake til gullalderen på 70-tallet, og har kokt inn litt afrofuturisme i det vanlige heksebrygget av rastafari og galskap. Singelen er produsert av Adrian Sherwood som står bak mange av de beste produksjonene av jamaicanske musikere som flyttet til England på 70- og 80-tallet. Resten av albumet, som gis ut på Sherwoods On-U Sound Records, kommer 10. mai i år. 

 

INGUNN: Jeg vil anbefale Gesaffelsteins "Blast off" feat. Pharrell Williams. Denne sangen har jeg lagt til på joggelista mi! Den kan absolutt være med på en danseliste også. Jeg elsker hvordan den tramper av gårde i drivende rytmisk tempo. Det er mørkt, men også pop. Kanskje litt elektro house-stil? Og her er det bare å synge med på refrenget med Pharrell! "When I'm looking in your face / (Oh, higher, higher) / You give me faith / (Oh, high up in the sky)"

 

OLAV: Dette glimrende bandet fra Bloomington, Indiana er nå ute med sitt fjerde og beste album til dags dato. Trolig på listen over årets beste plater når vi avslutter 2019. Liker du garage-rock, power-pop, rock’n’roll eller rett og slett bra musikk, så er dette en plate å sjekke ut. Du finner ikke et svakt spor på denne. Keith Harman både synger og skriver låter som en gud.

 

LOTTE: "This Life" av Vampire Weekend. Sangen har et herlig 70-talls preg og er tydelig inspirert av Paul Simon og «Me and Julio down by the schoolyard».

Alle årets spor:

Google+