Hopp til hovedinnhold

Ny musikk

Fra coveret til Mangelen min av Building Instrument

Gjennom hele 2018 skal Ebbe, Lotte, Anne Helen, Olav og Christian anbefale nye musikkutgivelser. 

 

OLAV: Det har snart gått fem år siden sist vi hørte fra den Canadiske singer-songwriteren Doug Paisley. Ingen plater og ingen turneer, så dette er etterlengtet da Doug tar en pause i familielivet og slipper den nye platen Starter Home på No Quarter Records . Den akustiske gitaren er som vanlig i sentrum sammen med hans melankolske stemme. Det homper avgårde på en minimalistisk folk/country-sti, der savn og oppbrudd er tema i flere av låtene. Poetiske betraktninger fra hverdagslivet som i «Drinking with a Friend» er bare et høydepunkt av mange på denne platen. Dette er langsom musikk som kan nytes på repeat.

 

ANNE HELEN: Så kom muligheten; muligheten til å trekke frem en litt eldre plate i "Ny musikk 2018". Anledningen er at Kari Bremnes i disse dager gir ut singelen ”Når du går ”, som er dedikert til Bremnes sin far som gikk bort i mars i år. Platen jeg vil trekke frem er Kari Bremnes Så kom resten av livet fra 2012. Et album som ikke bare drar meg nordover, gjennom mørketid, snø og hav, men som også forteller historier. Små historier jeg kan hente frem og lytte til, og liksom få en ny historie hver gang, alt ettersom hvilken stemning jeg er i. Akkurat nå skal jeg lytte til den nye singelen ”Når du går”.

 

LOTTE: Beatspesialistene og vokalistene Catharina Stoltenberg og Henriette Motzfelt har begge bakgrunn i kor, teater og klassisk musikk. Inspirert av artister som DJ Rashad, Gill Scott-Heron og Jamie XX startet de elektronikaduoen Smerz. De har med base i København eksistert i fem år og har EP-en «Okay» og årets  «Have Fun» på internasjonal rotasjon, men er i Norge fortsatt mest kjent fordi sistnevnte medlem er datteren av en tidligere norsk statsminister. Ep’en «Have Fun» er gitt ut på plateselskapet XL som blant annet utgir Radiohead og Adele og er min anbefaling denne måneden.

 

CHRISTIAN: Vakker sang fra debutalbumet til den Bergensbaserte trioen Building Instrument. Platen er utgitt på den norske plateselskapet Hubro som alltid gir ut interessante og ofte sjangeroverskridende prosjekt. Platen har allerede høstet gode anmeldelser: "Å lytte til noen typer musikk kan minne om å se på film. Ting ruller og går på et lerret foran deg, og enten liker du det som skjer eller så liker du det ikke. Andre lytteropplevelser er som å være med i filmen. Eller som en ekstrem og høyteknologisk kinoopplevelse hvor setet beveger seg, vinden sliter, vann spruter deg i ansiktet og du har VR-briller på, så du ikke kan se hva annet som skjer. Building Instrument lager musikk i denne siste kategorien." - Maria Lokna, Morgenbladet. 

 

EBBE: Bråkmakerne i Happy Dagger fra Dalene og Lund har endelig fått digital utgivelse av to plater som tidligere kun var tilgjengelig på henholdsvis vinyl og CD i meget begrenset antall (77 eks). Sistnevnte er perlen «Bittarheden»  som kun var tilgjengelig i visse undergrunnskretser av norsk rock rundt 2010 eller der omkring. Nå er altså herligheten tilgjengelig for folk flest, og det blir spennende å se om menigheten vokser.  Musikken er noe av det mest skranglete som er spilt inn på norsk jord, med dertil store doser innlevelse og innsats. Platen handler enkelt sagt om striden mellom tro og tvil, liv og lære, bygd mot by. Så kan man lure, hvor store doser selvironi er det egentlig her? Vel vel. Det er iallfall et bra album! Hvilket spor skal jeg plukke ut? Du kan begynne med begynnelsen: Tiå då eg vokste opp så hadde eg møye probleme, eg ville bare ut av bygdå og vekk ifrå systemet, men eg blei så forveden, på synden og gleden, og kjærligheden…

 

 

TIDLIGERE OMTALT

 

OLAV: Kapittel er over for denne gang, vi har tatt farvel med Bob hund og hva passer vel ikke bedre enn å spille litt skånsk vardagsrock’n’roll. Realismen møter deg som en knyttneve i ansiktet når du våkner en mandag morgen enten du har en jobb å gå til eller ikke. «Klockan den ringer, det är dags att gå upp / Trots att man bara mår piss / Men så länge som jag kommer upp överhudtaget / så räknar jag det som en vinst». Sverige er ikke hva det var og Andreas "Hjelle" Hjelmér synger ofte om regnestykket som ikke går opp enten det gjelder personlige relasjoner eller salg og privatisering av felles verdier. "Jag kämpar för att inte helt och hållet förlora hoppet / Men jag ser domedagen närma sig gjenom fönstret på bussen till jobbet." Sjekk også ut hans band Bäddat För Trubbel, samt andre geniale skåne band som Wilmer X, Thomas Holst, Kommissarie Roy og Problem.

 

EBBE: Den unge australske indiepoptrioen the Goon Sax  sjarmerte oss i 2016 med debutalbumet «Up to Anything», og nå er de aktuelle med ny plate, «We´re not talking» som ikke er står tilbake for debuten. The Goon Sax spiller EKTE indiepop i tradisjon etter den britiske C86-bølgen og sine australske og New Zelandske fedre i the Go-Betweens, the Chills og liketroende. Melodiene er det viktigste, de skal være enkle og syngbare.  Akkompagnementet skal være enkelt og greit uten for mye fiksfakseri. Trommer, bass og gitar.  Alle tre medlemmene bidrar med låtskriving og synging.  Onde tunger vil sikkert si at denne formelen er oppbrukt men det er den altså ikke. Indiepop forever!

 

CHRISTIAN: "Time Song" av the Kinks er strengt tatt ikke ny musikk. Men den har ikke blitt gitt ut før i år. Sangen ble spilt inn i 1968, samme år som de ga ut mesterverket "The Kinks are the Village Green Preservation Society". Albumet er et høydepunktet i Kinks' gullalder (1966-69), i en karriere som ellers alltid nærmet seg 24 karat. I en slik setting er det utrolig nok fort gjort å skrinlegge en sang som for andre band ville vært deres beste.

 

LOTTE: Jeg vil anbefale albumet "Songs you make at night" av folktronica-gruppen Tunng. Det er et veldig variert album så det er vanskelig å velge seg en favorittlåt. Hør hele plata og kos deg!

 

OLAV: Viagra Boys fra Stockholm er et av de råeste bandene du kan høre i 2018. Dette er sleazy mørkemenn med et surrealistisk glimt i øyet. De spiller proto-punk for en ny generasjon, med tunge, seige basslinjer og elektronisk krydder i miksen. Liker du Sleaford Mods eller Nick Caves Birthday Party, er jeg sikker på at du vil like disse svenskene også. Jeg ble hekta da jeg hørte 12" Consistency of Energy for 2 år siden. Nå er de ute med ny musikk. Sjekk ut Sports fra den nye platen Street Worms

 

LOTTE: LUMP er et nytt band som består av Laura Marling og Mike Lindsay. Laura er en godt etablert singer songwriter og har fire soloalbum bak seg. Hun har også spilt i band som Noah and the Whale. Mike spiller i bandet Tunng. Tunng anses som pionerer i sjangeren folktronica. Nå har de gått sammen og laget et skikkelig bra album med samme tittel som bandet LUMP. Min favorittsang på albumet er Late to the Flight

 

EBBE: Høsten er kommet, og hva passer vel bedre enn en mørk og lang, syrete-/folkrock-låt om tyttebær? Träd, Gräs og Stenar er et legendarisk svensk rockeband som har spilt siden 60-tallet. Nå er riktignok kun en av originalbesetningen igjen, men historien sitter i veggene. De har nettopp sluppet en ny plate, Träden, og dette er førstesporet. Her er det bare å sette seg ned med en kopp te og bli dradd inn i de svenske skoger. Mange vil kjenne igjen gitarspillingen til Reine Fiske, som også har vært supplerende medlem i vårt eget Motorpsycho. 

 

CHRISTIAN: Alternativ folk. Josephine Foster har sansen for det ustemte og vindskeive. Noen ganger blir det litt for skeivt, men denne gangen balanserer hun fint mellom det vakre, underfundige, mystiske, sære og rustne.

 

ANNE HELEN: Lys og mørke på samme tid, perfekt for høstens mange stemninger. Kompleks, underfundig og spennende, med ulike lag av tekst, musikk og rytme. Dette er ord som betegner Anja Garbareks siste utgivelse The Road is Just a Surface. Jeg digger det. 

 

EBBE: Skal du først høre en (tilsynelatende) fjærlett sommerlåt i år skal du høre denne! The Loch Ness Mouse, som en gang spilte power-pop så det holdt, har landet på et visjonært voksenpoputtrykk med hint av Prefab Sprout, Steely Dan og lignende. Her synger de for første gang på norsk, ikke dumt! «Sommersang» bringer tankene til solfylte svaberg, Reiseradioen og badetemperatur over middels. Ferie i sikte! 

 

CHRISTIAN: Som om Nick Drake ikke døde i 1974, men vandrer rundt på søppeldyngen på jakt etter det vakre i ødelagte sanger. Sånn låter Abandoned Rose av Eric Chenaux. 

 

ANNE HELEN: Mitt første møte med Veto var albumet Crushing Digits fra 2008. Dette var et album med eksplosiv energi, spesielt låten ”Shake”, som fikk meg til å innhente og frigjøre egen energi - anbefales! Det nye albumet 16 Colors har en helt annen energi, og setter meg i en helt annen stemning. Jeg liker den mørke, dramatiske og kanskje litt pompøse følelsen dette albumet gir meg. Sommer er ikke bare solstråler og bobler i glasset, sommeren kan også oppleves kompleks, den kan ha varierende stemninger, og kan faktisk være mørk i en lys årstid. Jeg liker denne kompleksiteten, og jeg liker utfordringen det er å tre inn i et mørke, med 16 Colors, til tross for lyse sommernetter.

 

OLAV: Det er fem år siden Ripley Johnson og hans Wooden Shjips kom med noe nytt. Ripley har i og for seg gitt ut ting med sitt sideprosjekt Moon Duo, som også er veldig bra. Men V, som platen heter, var verdt ventingen. Du får velkjent psykedelisk rock, men nå er det seigere. Dusty Jermiers bassriff tikker som en baktung klokke, mens Ripley messer kosmiske linjer som: “Gonna roll a bone / And in solitary blaze my mind to glory / Sitting in the stars / Floating on the rainbows, glazing high and holy.” Det er lange sanger men med fokus og tyngde, der bandmedlemmenes bidrag flyter sammen som en organisk helhet. Len deg tilbake og nyt "Already Gone" fra sommerens beste plate: 

 

LOTTE: Det har kommet mye bra i det siste, men jeg velger å anbefale Murmuration av Simian Mobile Disco. På dette albumet har DJ-duoen bestående av James Ford og Jas Shaw fått med seg det feministiske kvinnekoret Deep Throat Choir. Min favorittsang på albumet er "Defender". 

 

ANNE HELEN: 9. februar slapp PJ Harvey singelen An Acre of Land, som filmmusikk til Dark River (2017)regissert av Clio Barnard. An Acre of Land er i utgangspunktet en gammel engelsk folkesang, men Harvey klarer på sin underfundige måte å gjøre den til sin egen. Bare etter noen få gjennomlyttinger sitter sangen i hodet, og jeg tar meg i å gå og nynne på den. Slik viser PJ Harvey at gamle folkesanger ikke er for gamle, men åpne for stadig nye tolkninger.

 

 

EBBE: Sweden er en norsk gruppe som serverer power-pop til folket. Friske fuzzgitarer, fin synging og litt luftig synth – slik vi lærte å like på 90-tallet med Fountains of Wayne, The Wannadies, Popsicle etc etc. Vi får vårt retro-kick, men det låter da friskt og godt likevel. Bra skive!

 

OLAV: Nap Eyes låter som et Laid-back Modern Lovers eller Velvet Underground uten dop. Du kan høre Byrds' janglende gitarer, litt Guided By Voices og psykedelisk folkrock. Dette bandet har i tillegg til vellyd også låtene som setter seg i hodet ved første gjennomlytting. Biokjemikeren Nigel Chapman og Nap Eyes fra Halifax, Nova Scotia (Østkysten av Canada) har holdt det gående siden 2011, men det er først nå de har kunnet satse skikkelig på musikken. Halifax er ikke verdens navle men har likevel klart å fostre et og annet fantastisk band (Sloan - sjekk ut platen One Chord to Another ). De slipper platen andre uken i mars og de kommer til Europa i mai. Jeg Gleder Meg! Hør en smakebit her:

 

CHRISTIAN: Landfall av Kronos Quartet og Laurie Anderson tar utgangspunkt i orkanen Sandy som herjet USA i 2012. Anderson opplevde orkanen på nært hold og ble direkte rammet da gaten utenfor huset i New York ble en stor elv. På sporet "Everything is Floating" går hun ned i sin egen oversvømte kjeller og ser alle tingene flyte og løse seg opp i vannet. "And I looked at them floating there. In the shiny dark water, dissolving. All the things I had carefully saved. All my life becoming nothing but junk. And I thought how beautiful. How magic and how catastrophic." Hele verket sirkler rundt tema som tap, ødeleggelse og glemsel, og dette flettes i flere av sporene inn i et større perspektiv knyttet til klimakrisen.   

 

LOTTE: 30. januar slapp Jonathan Wilson singelen «Loving you». Denne har ikke så 70-talls California-sound som hans tidligere utgivelser, men den minner mer om en rolig versjon av War on Drugs. Jeg er stor fan av Jonathans tidligere utgivelser og gleder meg til å høre mer når det nye albumet slippes. Wilson er også på turne for tiden og skal ha konsert på Folken 4. april. Jeg anbefaler alle å få med seg den!

 

EBBE: Reunion-bølgen fortsetter. Denne gangen er det post-hardcore bandet Hot Snakes fra San Diego som er tilbake. Hot Snakes ble danna av Rick Froberg og John Reis (også kjent fra Rocket from the Crypt) i 1999 som en forlengelse av deres gamle band Drive like Jehu. Hot Snakes kombinerte hardcorens energi, emoens desperasjon (en gang i tiden var faktisk emo ikke et skjellsord) og heftig rock 'n' roll. For undertegnede var det platen Suicide Invoice som skulle gjøre skjellsettende inntrykk da en kamerat spilte den for meg  den gangen vi gikk på kristen mediehøgskole i det sørlige bibelbeltet en gang i forrige århundre. Nå er de tilbake, alle platene er reutgitt på fin vinyl og de har spilt inn et nytt album som kommer på Sub Pop i mars. Six Wave Hold down er første smakebit på denne og det høres rått ut! Hot Snakes er drittfett, og jeg drømmer om å se dem live. 

 

 

ANNE HELEN: Færøyske Eivør (Eivør Pálsdóttir) kom nylig ut med en engelsk versjon av albumet Slør, som opprinnelig kom ut på færøysk i 2015. Det gir meg en god anledning til å trekke frem den originale versjonen av Slør. Jeg digger hele dette albumet, og det er absolutt best på færøysk. Musikken er en blanding av folkemusikk og pop. Den tar meg med inn i ulike landskap, og får meg til å drømme meg bort – akkurat det jeg trenger nå, i denne mørke vintermåneden. Lyden på platen er veldig god, og musikken kan godt spilles høyt, både på stereoen og i hodetelefoner.

 

 

OLAV: Jan Malisz og hans to barn Zuzanna (14) Kacper (18) leverer polsk folkemusikk for samtiden. Jan Malisz spiller basolia som enklest kan beskrives som en grovt bygd stor cello. Dette er drivende, suggerende musikk fra de sørøstlige delene av Polen, men som tittelen på platen indikerer Wiejski Dżez (landsbyjazz) er dette musikk som ikke har latt sjanger eller landegrenser setter begrensninger for inspirasjonen. Du hører både hint av engelsk folk-rock, rumensk, ukrainsk, slovakisk og jødisk musikk. La deg beruse av denne uforglemmelige polske cocktailen.

 

 

LOTTE: James Blake slapp i januar den nydelige singelen Vincent. Det er en cover av Don McLean sin klassiker fra albumet American Pai fra 1972. Blakes versjon er enkelt produsert med kun piano og vokal. Sangen er skrevet som en hyllest til Vincent Van Gogh og hans maleri «Stjernenatt». Ønsker du en norsk versjon av denne klassikeren kan du lytte til Wenche Myhre sin versjon på albumet «Din drøm er min» fra 1995. Personlig foretrekker jeg James Blake sin versjon.

 

 

CHRISTIAN: Amen Dunes har perfeksjonert kunsten å tilføre det velkjente og normale en bitteliten teskje av noe uventet og annerledes, som om musikken ville vært helt normal på en annen planet som er nesten nøyaktig lik vår. Mika Dora er første singel fra det kommende albumet Freedom (som slippes i mars).

 
Google+