Hopp til hovedinnhold

Moderne psykedelia fra New Zealand

Moderne psykedelia fra New Zealand

MUSIKKTIPS: Dersom menn kunne fått barn - med hverandre - og bli befruktet av 2 menn samtidig, ville Connan Mockasin trolig vært sønnen til Brian Wilson, Syd Barrett og Prince. Kanskje et av tidenes mest usannsynlige kjærlighetstriangler? Men Connan Mockasin er noe av det mest interessante innen samtidig psykedelia.

 

Psykedelia og komikk. Eller: f.eks. Prince rusa på gelé

Det første jeg la merke til da jeg hørte Connan Mockasin var den mildt sagt underlige vokalen. Stemmen siver likesom ut fra en punktert drøm, fra et stemmebånd som er som revet ut fra en smurf og sydd møysommelig inn i halsen til et menneske som forsøker å synge så harmonisk og forsiktig at det ikke revner. 

Og så dette rare navnet. Connan Mockasin... Som, dersom du har hørt om Conan the barbarian, garantert maner frem et bilde av nettopp nevnte - kanskje til og med Arnold Schwarzenegger - med mokkasiner?  

Og det er jo et bilde som er vanskelig å få ut av hodet. Inntil du ser dette

connan mockasin subway

som er Connan Mockasin. Eller Connan Tant Hosford, som han egentlig heter. Connan er en musiker fra New Zealand som på 00- og 10-tallet har lekt seg med en rekke sjangere (soul, funk, surfmusikk, indie). Men han opererer alltid med 2 hovedingredienser: psykedelia og komikk (kanskje ikke så overraskende, tatt bildet i betraktning). Og dette gjelder enten det er hans eget materiale eller remixer av andres - som remixen av Still Life (en sang av The Horrors). Da jeg hørte den på radioen trodde jeg det var en obskur og smågenial Princelåt. For det hele låter utrolig nok som Prince rusa på gelé (i en verden der det faktisk er mulig å bli rusa på gelé). 

 

 

Caramel (fra 2013) kan høres som en nedtonet videreføring av denne funky soulgeleen. "I liked the idea of making a record called Caramel. Then I made the whole record around what I thought a record called Caramel would sound like." En enkel, men fantastisk idé om man har fantasi nok til å gjennomføre det. Og fantasi er åpenbart ikke en mangelvare hos Connan. Her er "hiten" fra Caramel

 

 

Lo fi-psykedelia på et surfebrett

Caramel var et bra album, men litt for mye konsept og sukker i karamellen, for min smak. Min favoritt er Forever Dolphin Love fra 2011. Det er ikke like funky. Men tenk deg Third Stone From the Sun av Jimi Hendrix, dyppet i bølgene under surfebrett, og hengt til tørk i lyden av Radiohead, Sung Tongs (Animal Collective) og Piper at the Gates of Dawn (Pink Floyd).

Noe av det mest interessante i musikken til Hendrix eller Miles Davis - som er 2 av populærmusikkens mest kreative og tekniske perfeksjonister - oppstår når de pusher grensene så langt at de i et øyeblikk mister kontroll over instrumentet. Det som så skjer er at de enten slenger ut en lasso mot de ville lydene. Eller lar seg inspirere av de få sekundene av lydlig kaos, og spiller videre på det som helt uventet oppstod og som i utgangspunktet var en "feil". Mockasin er langt mindre teknisk enn Hendrix og Davis, men han er heller ikke like interessert i teknisk briljanse. Noe av det herligste med Connan er når han spiller på så såpeglatt strenger at han enten sklir av gitaren med et hvin, skøyter elegant og drømmende på en speilblank elv, eller balanserer som klovnen som må vikariere for den sykemeldte trapesartisten.

 

 

Når det gjelder sangtekstene må man ofte slå opp i web-baserte slangordbøker for å forstå de. Allikevel er de helt uforståelige når du endelig har surfet deg frem til en betydning. De har samme tendens til å overraske som de utenomjordiske tekstene til Incredible String Band eller tidlig T. Rex (da de egentlig het Tyrannosaurus Rex). (Utrolig nok) var de to sistnevnte oppriktige. Connan er barn av en annen tid. Allikevel er han ikke distansert til musikken, som f.eks. Frank Zappa (som vel må være en av populærmusikkens første og største postmodernister?). Men, som Captain Beefheart, har han gjerne en humoristisk og/eller ironisk innstilling til det psykedeliske, samtidig som man kan føle en personlig varme og oppriktighet i uttrykket. 

Google+