Lonnie Mack – The Wham of that Memphis man (1963)

En hvit gitarist som er svartere enn Jimi Hendrix. Dette er skitten, svett og kåt dansemusikk, musikk med det ene beinet i 30-tallets Beale Street og det andre i elektriske rock’n’roll. En desperat utgave av Booker T & The MG’s, med en gitarist som blør fra fingrene og synger slik at den mest hardbarkede soulfan får tårer i øynene.

Lonnie Mack fikk sin første gitar når han var fire år og vokste opp med countrymusikk, rhythm and blues og gospel fra den lokale menigheten i Harrison. Han slutter skolen etter et slagsmål med læreren og kjøper seg sin andre gitar i 1958 en Gibson Flying V. Med denne gitaren forsørget han seg som musiker i studio og på konserter bak legender som Freddie King og James Brown.

22 år gammel får han en hit med instrumental låten «Memphis» som han plukket fra B siden på en Chuck Berry singel. Dette er gjennombruddet og første spor på denne platen. Men Lonnie var ikke bare en utrolig gitarist, han synger som en svart gud på «Where there’s a will there’s a way» som du kanskje har hørt med The Blind Boys of Mississippi som heller ikke la fingrene imellom når det gjaldt intensiv og sjelfull sang.

Men det skal bli enda bedre, hør bare på «Why» som er min favoritt. Lonnie er her ensom, fortapt og uttrykker dette på en hjerteskjærende måte. Koringen og blåserekken underbygger dette samtidig som vår mann faller ned på kne og utstøter i desperasjon: «Sometimes I get so lonely…». Høydepunktene står i kø på denne platen enten du liker soul, blues eller bare musikk som på en magisk måte løfter deg.

Hør:
Lån/reserver på biblå