Hopp til hovedinnhold

Ketil Kinden Endresen fra Casiokids anbefaler musikk

Casiokids har lagt bak seg en nesten tre måneders lang Europaturne. Nå kan Ketil Kinden Endresen slappe av og lytte til sine favorittplater.

Casiokids har på sin turne avholdt 32 konserter i Frankrike, Nederland, Tsjekkia, Tyskland, Belgia og Storbritannia. Bandet består i tillegg til Endresen av Fredrik Vogsborg og Omar Johansen. Bandet platedebuterte i 2006 med Fuck Midi. Nylig ga bandet ut singlene Grønt lys i alle ledd, Fot i hose og Verdens største land. Ifølge manager Chris Wareing er Casiokids det første norske bandet som har gitt ut norsk musikk i England - på norsk.

 

Her er Ketil Kinden Endresen sine favorittplater:

Ivor Cutler: Ludo

Ivor Cutler: Ludo (1967)

Ivor startet ikke å skrive musikk før han var langt ute i 30-årene, og var ute etter en ny utfordring etter et tiår som musikklærer på ungdomskolen. I søken etter sin egen personlige stil begynte han å gå på frijazz-konserter med notatblokk, og skrev ukritisk ned alle tanker som suste forbi i løpet av konsertene. Disse skriveriene ble deler av basisen for Cutlers absurdvittige tekster blandet med jazz og popsanger. Uttalte fans inkluderer Paul McCartney, John Lennon, George Martin (produsent på "Ludo") og meg selv.

 

 

Vashti Bunyan: Just another diamond day

Vashti Bunyan: Just another diamond day (1970)

Bunyan er fremdeles aktiv musiker, og besøkte så vidt jeg vet Quart i 2005. Ikke at jeg selv var på denne konserten, og heller ikke at jeg begynte å høre på hennes plate fra 1970 først i år, og ikke det at noe av dette gjør noen forskjell. Vel, riktignok tok det 35 år fra hennes første plate til den andre ble gitt ut, men hun gjorde sikkert mye annet i mellomtiden (jeg ser for meg at hun var opptatt på gården sin på landet - jfr coveret på denne platen). Den første platen er den beste, selv om den andre platen er temmelig bra også.

 

 

Fela Kuti: The best of the black president

Fela Kuti: The best of the black president

Fela Kuti var min inngangsport til interessen for afrikansk musikk generelt, og nigeriansk musikk spesielt. Hans mix av nigeriansk high-life og funk er dansbar og hypnotisk, også ispedd store doser kritikk av det nigerianske regimet og black power-forkynning + afrikanisme. Personlig var jeg så heldig å besøke Lagos i 20 dager oktober 2008 for å arbeide med en radiodokumentar om Fela Kutis arv i dagens Nigeria, og sørgelig nok tydet forholdene på at hans regimekritikk enda er særs aktuell. Begge hans musikalske sønner, Seun og Femi, ga nettopp ut nye album og bærer arven videre, temmelig tro mot sin fars musikkstil og radikale røst.

 

Bob Hund: Jag rear ut min själ

Bob Hund: Jag rear ut min själ (1998)

Det har den siste tiden sett ut til at Bob Hund er på vei tilbake etter diverse sideprosjekter. Jeg så dem live i Trondheim i sommer, og kunne nok en gang konstatere at de er verdens beste band. Dette er etter min mening deres beste album, og inkluderer mange av mine favorittsanger.

 

 

King Sunny Adé: Juju music

King Sunny Adé: Juju music (1982)

Den andre nigerianeren på min liste for dagen. Med litt lavere BPM enn Mr. Kuti, og mer religiøse tekster opererer Adé i en sjanger som kalles jújú. Men hei! Hva slags skitne ting er det som blir sagt i den talking drum- soloen?

 

 

Fant du det du lette etter

Spørsmål merket * er obligatoriske.

Takk for tilbakemeldingen!

Vi svarer ikke på henvendelser her, men din tilbakemelding hjelper oss å gjøre nettstedet bedre!

Google+