Hopp til hovedinnhold

Fra Cowsill til The Blue Shadows

Fra Cowsill til The Blue Shadows

 

The Blue Shadows, a place where country rocks and rock twangs

 

 

cover

 

 

Tenk deg en miks av harmoniene til The Everly Brothers og countryrock i Gram Parsons ånd, da er du inne på noe.  Eller plasser Hank Williams i Cavern Club.

The Blue Shadows er gruppen som blir til i Canada når Bill Cowsill møter roots rockeren Jeffrey Hatcher. To ulike typer, som skulle slå gnister og lage tidløs musikk.

Bill Cowsill dro til Canada men kunne aldri rømme fra sine blå demoner.

William "Bill" Joseph Cowsill, Jr. (1948-2006) ville som ung spille rock’n roll med sine brødre men tyrannen av en far ville noe annet. Far Cowsill sluttet i U.S. Navy og tok med seg disiplinen derifra og ble manager for familiens pop band The Cowsills som startet opp i 1965.

Pappa Cowsill ville at de skulle bli som The Partridge Family og lage uskyldig tyggegummipop med fine harmonier. Den drømmen krasjlandet.

Bill Cowsill skrev og arrangerte de fleste av låtene i tillegg til at han var vokalist og gitarist, på mange måter var han The Cowsill svar på Brian Wilson (han var seinere også påtenkt som erstatter for Brian når The Beach Boys spilte live).

The Cowsills ble en suksess med tre topp 10 singler på slutten av 1960-tallet. I 1969 blir Bill tatt på fersken av sin far med en joint i munnen. Pappa Cowsill hadde null toleranse for Marihuana og far og sønn begynte å sloss i salongen på Flamingo Hotel i Las Vegas og flere politimenn måtte tilkalles for å skille kamphanene.

Etter dette fikk Bill sparken av sin far både fra bandet og familien. Han ble ingen David Cassidy.

Det er nå 1970 og han drar han til Tulsa, Oklahoma, som skulle bli et vendepunkt for Bill. Her slipper han solo albumet Nervous Breakthrough.

På platen spiller vennen Waddy Wachtel og Sneaky Pete Kleinow trakterer pedal steelgitar og vi aner konturen av hva som skal komme, men platen Nervous Breakthrough, ble kun et nervøst gjennombrudd og ingen kommersiell suksess.

 

Han kjøper en bar i Austin, Texas som han nesten på egenhånd drikker tom og som selvfølgelig går konkurs.

Han spiller med J.J. Cale, blir kompis med Joe Ely og starter et countryband med Gary Lewis.

I 1975 ender han opp i Yellowknife, Nordvest i Canada der han har vanlige jobber samtidig som han spiller i forskjellige bar-band.

Men det var ikke alle som så for seg et samarbeid med Bill Cowsill. "Cowsill was a wild dog in his late forties with a host of personal problems, addiction issues, and a sewer mouth left over from decades of neglect. But he also sang like an angel. Says Wanagas, “I don’t think I’ve ever heard a better male vocalist. He was one of a kind. But there was also a scary side to Billy"-Adrian Mack 

I Vancouver starter han The Blue Shadows i 1992 sammen med Jeffrey Hatcher, J.B. "Jay" Johnson og Barry Muir, de mikser tradisjonell Nashville country med lyden av Mersey pop. The Blue Shadows kom seg aldri opp på bølgen som de yngre alternative country bandene surfet på.  De spilte perfekt alt-country men til feil tid og sted som tittelen på deres egen sang (They were born into a) Times Out Of Place antyder.

På denne tiden var Garth Brooks og Shania Twains arena country det som fikk mest oppmerksomhet, det var «all hat, no Hank» over hele linja. Dette kombinert med Bill sitt vanskelige temperament var ingen suksess oppskrift.

 

Fra Bapresley.com:

I asked Warren Zevon about his relationship with Cowsill. Zevon was silent for about 10 seconds and then answered in a flat, unreadable tone: “I knew him.” Next question … He was, by some accounts a deeply troubled soul, but his love of music was undiminished by the hard times and hard luck. “Despite his foibles and ups and downs, he always got work,” says Chesney. “You could put him in a corner with a guitar and a PA and he could go for hours on end. He’d sing Elvis Presley, Roy Orbison, and The Beatles. People sat there slack-jawed. There was always that recognition -- the fallen star. But nobody really held a lot of pity for Billy unless they dealt with him on a personal level because when he went onstage, he would destroy the place.”

“I had heard he was a wild man with a golden voice. And he was all that,” Hatcher recalls of meeting Cowsill. “He was funny and savvy. Intelligent. Fun to talk to but erratic, his attention was all over the place. He was kind of crazy but kind-hearted.”Paul Cantin

Til tross for tumultene mellom Hatcher og Cowsill så sang de som to brødre, stemmene matchet perfekt og de skrev fantastiske låter. De fikk kjempegode omtaler og turnerte over hele Canada med noen avstikkere til USA der de aldri fikk et fotfeste.

Mangel på suksess tærte på og det ble enda mer klassisk band krangling. Det var «Low Tech, High Torque» fra 1992 til 1996, så var det kroken på døren for dette fantastiske bandet.

 

Lån platen og hør musikken her

 

 

insidecenter

Google+