Hopp til hovedinnhold

Fem favorittalbum fra Tore Meberg

Tore Meberg gir oss fem spennende lyttetips.

Mebergs Czechoslovakia slapp sitt debutalbum september 2010. Før det hadde gruppa medvirket på diverse samleplater, bl.a. soundtracket til første sesong av NRK-serien Himmelblå. I løpet av 2011 kommer Czechoslovakia med albumet Subtle Standards, bestående av tolkninger av låter hovedsaklig fra den såkalte Great American Songbook. I tillegg slipper bandet en EP med franske poplåter fra 1960- og 70-tall. Meberg er også vokalist i det Trondheimsbaserte poporkesteret The Love Revolt med albumene loners/swingers og Moonlight City Burning, samt EP'en Disco for the Dead på samvittigheten. Ellers har Meberg vært vokalist og keyboardist i en rekke lokale band opp gjennom årene, deriblant Watershed. Han medvirker også på innspillinger med Modan Garu, The Jedson Project og Skambankt.
Oppdatert 19.03.2013: Mebergs solodebut "Novachords" er ute nå. Hør det på Spotify.  

Slowdive - Souvlaki

Slowdive - Souvlaki

Noen ganger har jeg opplevd å kun høre de første sekundene av et album for så å instinktivt vite at denne plata vil jeg elske for alltid. What's going on   av Marvin Gaye er en slik plate. Good Humour til Saint Etienne er en slik plate; og Souvlaki med shoegazerne i Slowdive er en slik plate. Jeg var 16 år og bassisten i mitt daværende band hadde lenge snakket varmt om dette bandet. Forventningsfull tok jeg meg en tur til Ivar Skei i Sandnes for å sjekke det ut. De svevende og drømmeaktige gitarriffene føltes berusende. Det var dette jeg hadde lett etter i flere år! Det var nettopp denne musikken jeg hadde hørt tilnærminger til hos enkelte andre band, men de klarte aldri helt å treffe spikeren (eller speakeren?) på hodet. For meg ble derfor dette et musikalsk møte på rett sted til rett tid.
Souvlaki består av ti deilige spor hvor gitareffektene står like mye i sentrum som selve melodiene. Fra åpningskuttet, den gladtriste Alison via den tunge og grøtete Souvlaki Space Station til den minimalistiske, kassegitarmelankolikeren  Dagger. I tillegg må det sies at det svinger ikke så rent lite på flere av låtene. Albumet er for øvrig mikset av en av 1990-tallets beste produsenter, Ed Buller (som produserte Suede sine tre første album samt den desidert beste Pulp-utgivelsen, His 'n' Hers). Og jammen har ikke Brian Eno også vært innom for å tukle med et par av innspillingene. Da blir resultatet sjelden dårlig. Jeg har aldri gått lei av  Souvlaki, og regner med at plata vil være på min topp ti-liste livet ut.

 

Frank Sinatra - Frank Sinatra sings for Only the Lonely

Frank Sinatra - Only the Lonely

1940-tallets Sinatra var fløtepus. Sinatra på 1960-tallet og framover var en grå og kald mastodont. Perioden på plateselskapet Capitol, derimot, fra 1953 til 1961 viser både en selvsikker og moden artist som hadde klart å fornye seg selv fra tenåringsidol til en sanger med mer tyngde og troverdighet. Med beina solid plantet i det maskuline, men klart mer sårbar og genuint følsom i uttrykket enn de mer affekterte balladeframførelsene han hadde levert i sine yngre år.

Only the Lonely ble lansert i 1958 og består av en serie introverte, ettertenksomme og til dels opprivende ballader. Alle sammen pakket inn i brilliant orkestrering av Nelson Riddle. Sinatra hadde før albumet ble innspilt gjennomgått en skilsmisse med Ava Gardner, mens Nelson Riddle nylig hadde mistet både sin datter og sin mor. Om disse hendelsene bidro til å gjøre Only the Lonely til hva det er, vil kun forbli spekulasjoner. Sannheten er likevel at her kan man høre Sinatra på sitt mest ømme (!) og forsiktige; og Nelson Riddles sofistikerte arrangementer spenner fra det seige og dvelende på bittersøte What's New, via bølger av blåsere og harpe på filmatiske Ebb Tide til den sparsommelige, men fryktelig elegante og bluesete innpakningen av piano og stryk på One for my Baby. Sinatra skal etter sigende ha uttalt at dette var hans favorittalbum. Jeg skal ikke protestere på det.

 

Francis Lai - 13 jours en France

Francis Lai - 13 jours en France

For de som er glad i fransk film er Francis Lai et navn man gjerne har støtt på flere ganger. Hans mest kjente soundtrack er sannsynligvis filmmusikken til den fantastiske  Un Homme et une Femme (A Man and a Woman) regissert av Claude Lelouch. 13 Jours en France, også den i regi av Lelouch, er en dokumentar om vinter-OL i Grenoble i 1968. (Når sant skal sies så omfatter denne anbefalingen kun selve tittelkuttet. Resten av albumet må jeg med hånden på hjertet innrømme at jeg aldri hørt.) En mer sommerlig vinterlåt skal man lete lenge etter. Det er nesten som man kan høre lyden av høyhælte sko over brosteinsbelagte gater, kjenne duften av baguetter eller se for seg stilige mennesker i solbriller langs rivieraen en sommerdag på 1960-tallet. Samtidig kunne låten med sin lette orkestrering og trillende orgeltoner, glidd rett inn i  Tre Nøtter til Askepott eller andre Øst-Europeiske vinterfilmer man kunne se på Barne-TV den gangen vi hadde kun én statskanal.

 

Pet Shop Boys - Behaviour

Pet Shop Boys - Behaviour

I min spede ungdom var jeg en av disse fundamentalistiske rockepuritanerne som foraktet (nesten) all elektronisk musikk og så på det som noe lettvint, uekte og mindreverdig. Jeg kom heldigvis raskt på bedre tanker og toner.  Behaviour må vel sies å være det mest innadvendte og alvorlige albumet til Pet Shop Boys (selv om melankolien gjennomgående preger denne gruppas låtmateriale i langt større grad enn hva folk ofte tror). Jeg skal ikke utbrodere så mye. Låtene på  Behaviour er umiskjennelig Pet Shop Boys: kjølige, melodiøse og elegante; dog som nevnt noe mørkere enn vanlig. Noen av dem er orkestrert av Angelo Badalementi, mest kjent som David Lynchs filmkomponist. Det bør også nevnes at Johnny Marr (The Smiths, the The, Electronic) trakterer gitar på et par av sporene.

 

Scott Walker - Scott 4

Scott Walker - Scott 4

Noen sier Elvis. Noen sier Roy Orbison. Jeg sier Scott Walker. Verdens beste sanger. Punktum. Dette albumet fikk en heller lunken mottakelse da det kom i 1969. Det førte igjen til at de påfølgende utgivelsene til Scott Walker for det meste bestod av coverlåter. Men ved å høre på materialet på  Scott 4 kan man trygt slå fast at han aldri hadde trengt å tvile på sitt eget låtskrivertalent. De fleste låtene er relativt korte, men forførende vakre. Jeg har for øvrig også alltid satt pris på Walkers lyriske kvaliteter. Han skiller seg ut fra sine samtidige amerikanske croonerkollegaer ved å være mer europeisk i uttrykket, med en forkjærlighet for eksistensielle temaer og grimme skildringer (muligens et resultat av hans sterke forkjærlighet for Jacques Brel). Åpningssporet er således beskrivende. Med sine flamencogitarer og mexicanske trompet glir det over i en episk, western-aktig gjenfortelling av Ingmar Bergmans Det Sjunde Inseglet fra begynnelse til slutt. Etterpå følger en merkverdig kort melankoliker av en låt kalt On your own again. Storbygrå skjønnhet hvor man minnes fordums lykkelige tider. Neste låt ut er den groovy The World's Strongest Man etterfulgt av andektige og poetiske Boy Child. Slik går det slag i slag, anført av Scott Walkers prangede barytonstemme, helt fram til avslutningssporet, countryvalsen Rhymes of Goodbye. For øvrig finner man her anti-Vietnamsangen  Hero of the War som slår alle andre protestsanger ned i støvlene med sin smarte sarkasme.

Google+