Hopp til hovedinnhold

Et vidt spekter

Øyvind Berekvam donerte tidligere i år hele musikksamlingen sin til Musikk- og filmbiblioteket. Her har han plukket fem favoritter blant de 2500 cd'ene.

 

-Listemaking er som kjent en aktivitet vi musikknerder er svært glade i. Ettersom jeg tidligere i livet har brukt skremmende mye tid på å sette sammen topp 5-10-25-50-og-100-lister av ymse slag tenkte jeg rett og slett å benytte invitasjonen fra Musikkbiblioteket til å finne fem fantastiske plater med størst mulig musikalsk spredning.

King Crimson – In the Court of the Crimson King

King Crimson: In the Court of the Crimson King (1969)

- Jeg skulle ønske jeg var i slutten av tenårene da denne platen møtte verden. For de som ble utsatt for denne maktdemonstrasjonen av en plate i 1969 må det ha føltes som å bli truffet av noe fra en annen planet. At det i tillegg har et av de mest groteske og skumle platecoverne sikret dem selvsagt også ekstra oppmerksomhet. Det er et skremmende, gåtefullt, vakkert og overveldende debutalbum. Etter min mening er det et av de aller beste debutalbumene noe band har servert. Platen er fremdeles min Crimson-favoritt, selv om Red ikke ligger langt etter.

Progressiv rock var (og er) intenst hatet av mange. Særlig punkbølgen var raskt ute med å legge flinkismusikerne for hat. Og det var nok en relativt enkel og takknemlig sak å hate disse skolerte og en smule selvhøytidelige musikerne. Pretensiøse albumtitler som Tales from Topographic Oceans (Yes – 1973) bidro selvsagt til å nøre opp under hatet. De siste ukene har jeg hygget med med selvbiografien til Bill Bruford. Han spilte som noen muligens vet trommer i både Yes, Genesis og King Crimson, og gir leseren et sjarmerende og ærlig blikk bak fasaden i den progressive verdenen. Bruford sluttet i Yes i forkant av den nevnte doble konseptplaten Tales from Topographic Oceans, og kommenterte stormannsgalskapen slik: Now, I like a good meaty theme just as much as the next man, but this was getting ridiculous.

Bruford hadde nok rett i det. Det er langt i fra all musikk i denne progressive rockesjangeren jeg takler. King Crimon har jeg imidlertid elsket siden første gang den massive åpningslåten 21st Century Schizoid Man blåste meg overende. Makan til perfekt symbiose av tekst, melodi, arrangement og presis musikalsk galskap skal man lete lenge etter. Men det er mye mer enn eksistensiell angst å finne på denne platen. Her er det også rom for store doser vakker, folkinspirert og orkesterforsterket musikk. I Talk to the Wind er nydelig, Epitaph er mektig og det over ni minutter lange tittelkuttet som avslutter albumet er en reise inn i en dyster, fascinerende og engasjerende verden. Et mesterverk og en plate jeg fremdeles oppdager nye ting med.

 

Nick Cave & The Bad Seeds – The Boatman’s Call

Nick Cave & The Bad Seeds: The Boatman’s Call (1994)

Cave og hans trofaste Seeds har etter hvert servert en imponerende rekke glitrende plater. Mørkemannen har gitt oss intense, spennende, sexy, dramatiske, storslåtte og aggressive album, men aller best var Cave da han for første gang roet det hele helt ned. Det er gitt ut mange klassiske break up-album ( Blood on the Tracks, Tunnel of Love, Sea Change for å nevne noen...), men The Boatman’s Call står for meg som det aller sterkeste. Det er ikke mye håp i sangene den forpinte Cave tyner ut mens The Bad Seeds rolig sysler i bakgrunnen. Det er 12 sanger som oser av sorg, smerte og savn. Og det er hinsides vakkert.

Jeg har tidligere blogget om hvorfor det er så mye vanskeligere å finne positive kjærlighetssanger enn negative http://berekvam.com/blog/?p=222, og når man hører alt det vonde som blir så vakkert på denne platen er det selvsagt lett å ty til klisjeen om at smerte avler stor kunst…

Cave slår fast at People ain’t no good, og har totalt mistet troen på at mennesker kan ha en positiv innvirkning på hverandre. Han synger om at alle prøver og prøver, men konklusjonen hans er sørgelig: But in their hearts they’re bad. Aller vakrest låter det i tittelkuttet, Brompton Oratory og Far from me. Skremmende bra.

Spotify: http://open.spotify.com/album/7Admwg4jSJfDrFXIbHpC7Z

Son Volt – Trace

Son Volt : Trace (1994)

Jeg skylder det legendariske musikkmagasinet BEAT en stor takk for at de gjorde meg oppmerksom på Son Volt. På en av magasinets mange gode samleplater oppdaget jeg Son Volt og den nydelige countryballaden Tear Stained Eye. Jeg var på hyttetur med kompisene i bandet jeg spilte i på den tiden, og da jeg oppdaget Son Volt-sangen greide jeg ikke å spille annet på mange, mange timer. Albumet sangen var hentet fra var Trace, og etter hvert oppdaget jeg (litt i seineste laget) at det på begynnelsen av 90-tallet eksisterte et band som het Uncle Tupelo og at både Son Volt og Wilco stammet derfra.

Vi snakker om tidløs og klassisk americana ispedd passende doser fuzzgitar. Jay Farrars sanger høres ut som de er smidd rett ut av den amerikanske folkesjela, og sanger som Windfall og Tear Stained Eye kommer til å leve til evig tid.
Les mer om americana og alternativ country på bloggen min : http://berekvam.com/blog/?p=67

Frank Zappa & The Mothers – Filmore East – Live 1971

Frank Zappa & The Mothers: Fillore East – Live 1971

Frank Zappa gav ut mye rart i løpet av sin altfor korte levetid. Jeg kunne plukket ut en bråte suverene plater fra den vanvittig varierte diskografien hans, men tenkte det kunne være på sin plass å anbefale noe av det festligste han ga ut. Konsertalbumet Filmore East – Live 1971 er nemlig en fortreffelig musikalsk humorperle.

Zappa benyttet ofte anledningen til å harselere med popkulturen, og på denne platen ser han blant annet nærmere på den famøse Mudshark incident. Ettersom dette muligens blir lest av mindreårige skal jeg ikke gå i detaljer, men ifølge mytene var Led Zeppelin, Vanilla Fudge, en groupie og en mudshark (pigghå) av ukjent størrelse involvert. Albumet utvikler seg til å bli et konseptalbum der Zappa og hans fantastiske orkester latterliggjør hele rockekulturen.

At to tidligere medlemmer av The Turtles er med i bandet setter en ekstra spiss på det hele. Mark Volman og Howard Kaylan (senere kjent som Flo & Eddie) har nok selvironi til å bruke sin egen superhit Happy Together i sammenhengen ( a big, hit single in the charts – with a bullet!). Det låter så energisk, ironisk og hyperentusiastisk at krampelatteren kommer hver eneste gang.

Den fenomenale Zappa-komposisjonen Peaches en Regalia er også med, og helt til slutt på albumet virker det som geniet ville vise at han også kunne lage popsanger av samme kaliber som Happy Together: Som siste ekstranummer får vi nemlig servert Tears began to fall, en aldeles overstrømmende herlig popmelodi som garantert ville blitt en massiv hit dersom det ikke var Zappa & The Mothers som sto bak den.

 

Svein Tang Wa – Hør Gjøken

Svein Tang Wa: Hørr Gjøken

Jeg har flere ganger påpekt at verden ikke er rettferdig. Mange av de mest originale og spennende artistene og låtskriverne som finnes her til lands får aldri den oppmerksomheten de fortjener. At Svein Tang Was mesterlige Hørr Gjøken ikke nådde ut til et stort publikum er en skandale.

I mine øyne er dette en av tidenes beste norske album. Stjernelaget av rogalandske musikere gir de herlige tekstene og de lekre melodiene den behandlingen de fortjener, og det er en plate som får deg til å le, humre, gråte, flire og tenke. Det er ordkunst av et kaliber som få andre norske tekstforfattere er i nærheten av.

Det er så mye gull på dette albumet at det er vanskelig å trekke fram enkeltspor. Perlene og livsvisdommen kommer på rekke og rad, og det er så mange glitrende tekstlinjer her at de kunne vært gitt ut som en egen liten filosofibok. Tang Wa slår blant annet fast at den beste naturopplevelsen får du på grill. Den friskaste loftå du kan pusta inn, e den så du finne i seltersen. Genialt… Den aller vakreste og mest rørende sangen er imidlertid Morer. Den gir meg alltid tårer i øynene.

Det er på tide at Stavanger flytter Kielland-statuen til et annet sted i byen og setter Tang Wa på sokkel i forfatterens sted!

Google+