Hopp til hovedinnhold

Ducks Deluxe

Ducks Deluxe

Energiske ender fra Londons pub-rock-scene.

R-2717337-1420928746-7307.jpeg

Duck Deluxe begynte å flakse med vingene allerede i 1972.

Det var boogiekongen Sean Tyla på rytmegitar, tidligere Brinsley Schwarz-roadie Martin Belmont på gitar, Tim Roper på trommer og Nick Garvey på bass. 

De hadde alle fartstid som assosierte medlemmer og som bærehjelp til velrenommerte grupper som Brinsley Schwarz, Help Yourself og Flamin’ Groovies.

De var en høylydt, energisk og hardtarbeidende gjeng som spilte flere kvelder i uken på den legendariske puben Tally Ho i Kentish Town, der de delte scene med band som Eggs Over Easy, Brinsley Schwarz og Bees Make Honey.

Duck Deluxe var mer opptatt av musikken fra 1950- og 60-tallets USA enn hva som var gjeldende i Europa i 1974. De lagde sin egen blanding av Chuck Berry-rock 'n' roll og punkete rhythm and blues langt fra glam og progrockens stadionproduksjoner.

Dette var usnobbete musikk som var bra å drikke og danse til.

I oktober 1973 drar de til Worthing, en liten havneby vest for Brighton, og spiller inn platen Ducks Deluxe, som skal bli en klassiker for oss som liker rett frem ujålete rock’n’roll. Dette skulle også bli springbrettet til de mange punkbandene som oppstod et par år etter.

Åpningssporet Coast to Coast, som også ble valgt som singel fra platen, er en drivende rakett av en låt, der bandet surfer fremover på en bølge av skummende øl, mens Sean Tyla snerrer frem teksten.

Neste låt er en punkversjon av Eddie Cochrans  Nervous Breakdown.

De dropper tempoet flere hakk med Daddy Put The Bomp, der Sean Tyla hyller musikklandet USA. 

My Daddy was a preacher / He taught the gospel of soul / He taught me how to rock / Taught me how to roll / My mommy, Texas lady / She taught me how to jive / And all her rockin' and rollin'

I Got You er soul, med blåsere og Martin Belmonts på vokal. Mektig.

Please, Please, Please kunne fått plass på Beatles A Hard Day’s Night, hadde det ikke vært for Nick Garveys røffe vokal. 

I Fireball aner vi et hint av Velvet Undergrounds Sweet Jane, like bra. En av Ducks beste låter.

Don't Mind Rockin' Tonite er Chuck Berry-rock av beste merke, her har de Brinsleys Bob Andrews med på piano.

I countrylåten West Texas Trucking Board høres Sean Tyla ut som Dylan, fin-fin låt.

Too Hot to Handle beveger seg I et funk-/soullandskap med et hint av NRBQ.

De avslutter med Bobby Womack-låten It's All Over Now, som svinger så godt at du kan ikke unngå å sette på platen igjen.

En fantastisk plate jeg aldri blir lei - bare synd de ikke ga ut enda flere plater.

Garvey skulle etter dette starte gruppen The Motors, og Martin Belmont følger etter hvert Graham Parker & The Rumour og Sean Tyla starter sitt eget band i 1975

Hør en av de beste debutplatene fra 1974 her:

 
Google+