Hopp til hovedinnhold

Det beste jeg hørte i 2018

Det beste jeg hørte i 2018

Spiller det noen rolle om utgivelsesåret er 2018 eller 1918?  Ofte tar det noen år før de virkelige godbitene flyter opp til overflaten.

Her er noen nye og gamle plater som har imponert meg i år:

Viagra Boys - Street worms

Viagra Boys fra Stockholm er et av de råeste bandene du kan høre i 2018. Dette er sleazy mørkemenn med et surrealistisk glimt i øyet. De spiller proto-punk for en ny generasjon, med tunge, seige basslinjer og elektronisk krydder i miksen.

 

 

Sleaford Mods

Sleaford Mods kom med en EP i 2018, litt mer nedpå enn tidligere utgivelser, men uansett bra saker, sjekk ut Gallows Hill eller enda bedre den siste singelen Flipside som får deg opp på tå igjen og som lover godt for 2019 og platen 'Eton Alive' som kommer i februar.

 

 

Wooden Shjips ‎– V.

Wooden Shjips leverer igjen velkjent psykedelisk rock, men nå er det seigere. Dusty Jermiers bassriff tikker som en baktung klokke, mens Ripley messer kosmiske linjer som: “Gonna roll a bone / And in solitary blaze my mind to glory / Sitting in the stars / Floating on the rainbows, glazing high and holy.” Det er lange sanger men med fokus og tyngde, der bandmedlemmenes bidrag flyter sammen som en organisk helhet. Len deg tilbake og nyt "Already Gone"

 

 

Khruangbin - Con Todo El Mundo

Likte du Wooden Shjips, vil du sikkert like denne instrumentaltrioen fra Houston som spiller laidback psykedelisk etnosurf som passer utmerket å ha i hodet når du er ute på din daglige ridetur.

 

 

Hjelle - Allt Du Tar För Givet' / Fan ta NPM

Skånsk vardagsrock’n’roll. Realismen møter deg som en knyttneve i ansiktet når du våkner en mandag morgen enten du har en jobb å gå til eller ikke: «Klockan den ringer, det är dags att gå upp / Trots att man bara mår piss / Men så länge som jag kommer upp överhudtaget / så räknar jag det som en vinst»Sverige er ikke hva det var og Andreas "Hjelle" Hjelmér synger ofte om regnestykket som ikke går opp enten det gjelder personlige relasjoner eller salg og privatisering av felles verdier.  »Och så har ännu en dag gått/en dag utan att det händer nåt/lika tom och arbetslös/inga sms om att jag behövs.«

 

 

Doug Paisley ‎– Starter Home

Doug tar en pause i familielivet og slipper ny plate. Den akustiske gitaren er som vanlig i sentrum sammen med hans melankolske stemme. Det humper av gårde på en minimalistisk folk/country-sti, der savn og oppbrudd er tema i flere av låtene. Poetiske betraktninger fra hverdagslivet som i «Drinking with a Friend» er bare et høydepunkt av mange på denne platen. Dette er langsom musikk som kan nytes på repeat.

 

 

Amen Dunes ‎– Freedom

Psych-folk? Astral rock? Spiritual bedroom pop?

Dette er bare helt glimrende popmusikk og Damon McMahons beste til nå. Tunge bassganger og Damons stemme gjør at det hele føles som noe som foregår under vann, vektløst og desperat på samme gang.

 

 

 

Føkkefjord – Føkkefjord

Flekkefjord skal bli Anarki. Fresans visesang me punksnert frå 4400 Flekkefjord. Dette er årets mest sjarmerende utgivelse. Enkelt, politisk og direkte bygderock fra Vest-Agder, eller barnehageversjonen av Sex Pistols om du vil. Denna plada blei te i løbe a ein arbeidsdag i 2017 onnar påvirkning a Berentsens eplemost fra Egarsonn.  Dette er en plate å bli edru av.

 

 

Kamasi Washington - Heaven And Earth

Free yr mind and yr ass will surely scream. Kamasi Washington har frelst oss på ny med sin andre plate, like god om ikke bedre enn The Epic fra 2015. Dette er spirituell musikk laget med kjærlighet til Coltrane, free/soul jazz, og Miles Davis sin fusionsperiode på 70-tallet.

 

 

Cedric Burnside - Benton County Relic

Barnebarnet til R.L. Burnside har igjen laget et skittent, seigt, skeivt og hypnotisk album i beste Mississippi hill country-stil.

Liker du denne platen, sjekk ut Bestefarens musikk + Junior Kimbrough og Jessie Mae Hemphill for mer North Mississippi hill country blues.

 

 

Nap Eyes - I'm Bad Now

Er det Lou Reed som synger? Nei, det er Nigel Chapman som snakker/synger som han også gjør på sine tidligere plater, men denne gangen er tempoet skrudd et par hakk opp. Dette er popmusikk og Nap Eyes fra Halifax, Canada låter bedre enn noensinne.

 

 

Träden - Träden  

Träd, Gräs och Stenar startet i 1969, tilbake igjen i 2018 er røttene og treet Jakob Sjöholm og de samme vibbene av et organisk, jordet motkulturunivers som de skapte på 1970-tallet. Det hele høres ut som det er jammet frem i studio uten pålegg. Psykedelisk og uforutsigbart. Dette er ikke musikk som søker seg bakover, dette er tidløs musikk fra 2018. Liker du War On Drugs eller Grateful Dead er dette midt i blinken for deg. Og, de kommer til Stavanger 3 februar.

 

 

William Duke – Quatro

Årets beste powerpop-plate? Dette er virkelig et høydepunkt fra 2018 for de som liker den rette mixen av senere Beach Boys-melankoli, rett frem Tom Petty-rock og Big Star. William Duke fra solfylte California er flasket opp på Beatles, ELO og Cheap Trick, det høres. Dette er glimrende popmusikk.

 

 

Happy Dagger – Bittarheden  

Søkende etter tro og billig rus, og med mottoet «Kick ass, high five, fuck meg, shalom».

Det er med glede og hosianna-rop at denne CD-R utgivelsen nå blir re-utgitt på eminente Rural Rebel Rock. Be for de som ikke har fått høre Happy Dagger, dette må være årets julegave.

«I tiå då e' våkste åpp så hadde e' møje probleme. E' ville bare ud a bygdå å vekk ifrå systeme»

 

 

Zuider Zee - Zeenith

Hva får du om du blandere T-Rex/ELO/Big Star? Da får du noe som låter som Zuider Zee. Utrolig med tanke på at de egentlig kom fra Mississippi og alle jevnaldrende hørte på sørstatsrock. De flyttet til Memphis uten at det skulle forandre stort. Kvartetten måtte vente 45 år for å få gitt ut sine beste låter. De var hyllet av Cheap Trick som seinere skulle få verdens suksess, uten at det var til stor hjelp. Deres selvtitulerte debutplate fra 1975 floppet, og Columbia var ikke interessert i å satse videre på denne gjengen. Dette er powerpop-perler som har fått et publikum takket være Light In The Attic, en av de aller beste historiske utgivelsene i 2018

 

 

Don Cherry - Brown Rice

For en plate, denne fikk hårene til å reise seg på ryggen min. Totalt briljant!

Det messes og hviskes over en rytme av kokende brun ris, en gumbo av Østens mystikk og afrikanske hjerteslag. Du kan høre Miles Davis «Bitches brew» eller «On the Corners» storbypuls i det fjerne, men Don Cherry er ingen kopist, selv om også denne platen inneholder elementer av tidstypisk elektrisk jazz-funk/rock. Musikken er groovy, primitiv og futuristisk på samme gang. Noe av det beste som kom ut i 1975, men som jeg hørte for første gang i år. Les mer her: BROWN RICE

 

 

Primal Scream - Give Out But Don’t Give Up: The Original Memphis Recordings

Etter suksessen med Screamadelica i 1991 kunne Bobby Gillespie & Co. dra til Memphis for å spille inn det som skulle bli Give Out But Don’t Give Up med legenden og helten Tom Dowd i Ardent Studios sammen med rytmeseksjonen fra Muscle Shoals. Innspillingene ble fikset på av stjerneprodusenten George Drakoulias, som skulle hjelpe bandet til å konkurrere med Oasis som slapp Definitely Maybe samme år. Takke være gitarist Andrew Innes som fant demokassettene fra Ardent i sin kjeller har vi nå for første gang platen slik som den egentlig burde vert gitt ut. Dette er en fantastisk plate som har blitt født på ny. Country soul/rock ‘n’ roll av beste sort.

 

 

John Coltrane - In Both Directions At Once: The Lost Recordings

Coltrane spiller tenor- og sopransaksofon, McCoy Tyner piano, Jimmy Garrison bass og Elvin Jones trommer. Dette er den klassiske Coltrane-kvartetten som eksisterte fra 1962-65. Disse innspillingene fra mars 1963 har ikke hatt et publikum før i år, det er helt utrolig. Musikken er fantastisk og kvartetten er 100 % til stede. Dagen etter skulle de ha en innspilling med sangeren Johnny Hartman, kanskje for å gjenta den kommersielle fremgangen de hadde noen år tidligere med My Favorite Things. Var dette grunnen til at innspillingene fra 6. mars gikk i glemmeboken?

Noen av låtene som Impressions og Vilia har du nok hørt før, to av komposisjonene hadde aldri tidligere blitt gitt ut på plate. Dette er gull for alle jazz og Coltrane-fans, som Sonny Rollins beskriver det: «like finding a new room in the Great Pyramid»

 

 

Honeybus – Story

Om Beatles er nr. 1, så er Honeybus på en god andreplass sammen med The Kinks når vi snakker om engelske popgrupper.

Noen av sangene som f.eks Black Mourning Band kunne uten skam fått plass på Beatles' Revolver. Platen har en folk-pop-feeling, med virkelig gode vokal harmonier og et band som ikke har en svak låt.

Den tidligere band lederen Pete Dello slutter i 1969, samme år som de andre spiller inn Story, platen kommer ut i 1970, de har ingen god oppbakking fra plateselskapet og bandet er praktisk talt oppløst, så platen synker som en stein. Nå er den ute på nye og det er en fantastisk plate. En klassiker for oss som liker Beatles-pop, folk, kammerpop og et anstrøk av psykedelia.

 

 

0lament

Kitsos Harisiadis og Alexis Zoumbas

En av årets beste musikkbøker førte meg til Hellas og musikken fra det karrige fjellområdet helt sør i Albania og nordvest i Hellas. Christopher C. King skrev boken Lament from Epirus: An Odyssey into Europe's Oldest Surviving Folk Music, en musikkbok, men like mye fortellingen om en reise der filosofi og historie veves inn.

Platesamleren Christopher C. King oppdaget noen 78-plater da han var på reise i Istanbul, folkemusikk fra Epirus, og denne musikken var noe av det mest hypnotiske han noen gang hadde hørt.

Jeg holder med han, og anbefaler også deg til å sjekke ut musikken vi nå er så heldige å kunne høre uten å ha de originale 78 platene. 

Begynn med Kitsos Harisiadis ‎– Lament In A Deep Style 1929-1931, der klarinetten er hovedinstrumentet.

Hans toner er ofte klagende og overjordiske, dette er lyden av en annen tid. Det er også noe rituelt over denne musikken, naturen oppleves som fuglesang i noen av hans klarinett soloer. I andre numre er tempoet høyere og indikerer fest og dans, selv om det hele tiden er noe dystert over det hele.

Alexis Zoumbas ‎– A Lament For Epirus 1926-1928, Alexis spiller fiolin så du kan høre hans lengsler, savn og en klage som skjærer inn i hjerteroten. Det er så rått og hjerteskjærende at du vil bli på godt humør av å høre selv den tristeste countryballade. Han dør ukjent og alene i Detroit med savnet av sitt Hellas som han forlot. Hør gravsangen Epirotiko Mirologi som har en dronende og improvisert tilnærming.

Vil du ha mer kan du gå videre til Samleplaten Why The Mountains Are Black: Primeval Greek Village Music 1907-1960

Spilleliste:  Lament From Epirus

 

 

Leon Rausch - She's The Trip That I've Been On

En av de beste countryplatene jeg hørte i år var fra 1976. Jeg hadde hørt Leon Rausch på plate med Bob Wills and his Texas Playboys, men hadde glemt hvor fantastisk han synger. Denne soloplaten er ikke Western Swing, men honky tonk. Platen ble spilt inn mens han var travelt opptatt med å spille på de ølbulene som var villig til å betale for underholdning.  Leon «The Voice» Rausch sang for Bob Wills fra 1958 til en stund ut på 60-tallet da han ga ut noen singler uten større suksess. Han var nok heller ikke en person som så på seg selv som noen stjerne, noe som fremgår i intervjuet med Fort Worth Weekly:  Bob Wills And The “People in Nashville liked me and had some recordings they wanted me to do,” he said. “I tried that, but I guess I’m not that unique. All these guys had a little gimmick of some kind. I was more or less vanilla. I was just a band singer and a pretty fair dance band singer.”

I mine ører er Leon Rausch virkelig unik, og jeg anbefaler alle til å sjekke ut denne platen.

 

 

Norman Wade - Close Every Honky Tonk

Denne karen ble nok født noen 10 år for seint, hans kjærlighet til steelgitar, fele og helter som Hank Williams var nok ikke det som skulle til for å selge mange plater på midten av 70-tallet.

Norman Wade har hele tiden vært tro mot sine idealer og har siden hans første singel i 1959 og til han debuterte med LP i 1978 levert kompromissløs hardcore honky tonk country. Det var antydning til suksess når han slapp tittel låten fra den første platen Close Every Honky Tonk som singel, den ble spilt på radio men uten et apparat i ryggen forble Norman Wade en lokal størrelse. For meg er han en av de aller beste, kan virkelig anbefale alle de tidlige platen med Norman Wade som er spredt på ulike små plateselskaper: Real Country (1980), From Nashville To You (1983) og Pure Country (1985)

 

 

 

0cma

Country Music Archive

For deg som ønsker å dykke dypere i bra old school countrymusikk vil jeg anbefale nettstedet The Country Music Archive.         

De gir ut glemte skatter fra countrymusikkens gullalder. Sjekk ut samleplaten med det obskure plateselskapet Razorback fra Muskogee, Oklahoma som startet ut i 1958 der lokale størrelser som Carl Blankenship leverer kanonlåter som The Kind To Cheat og R.G. Mills & Marvin McCullough’s Western Swing Band synger like trist i låten Big Lonely House. Deprimerende musikk å bli glad av.

En annen perle er samlingen fra labelen Cool Hillbilly som ga ut rockabilly, hvit gospel og country på slutten av femtitallet og en bit inn på 60-tallet. Denne samlingen fokuserer på countrymusikken og det er flere skikkelige perler her, sjekk ut den første låten med Steve Reeves & The Country Swing Billys: Come On Along With Me On Saturday Night som er en skikkelig god erstatning for Hank Williams. Virkelig gull.

Den neste samleplaten jeg vil anbefale er fra det legendariske selskapet Specialty som er mest kjent for platene de gav ut med Little Richard, Lloyd Price og John Lee Hooker. Men her er det noen obskure honky tonk-perler fra 50-tallet som vi får servert. Start med Wishing Is All I Do med Earney Vandagriff og She's My Baby med Claude King & His Hillbilly Ramblers som nok er den mest kjente av countryartistene på Specialty.

Starday records har du kanskje hørt om, men datterselskapet The Nashville label som ble startet av Don Pierce i 1961 er nok ikke like kjent, heller ikke artister som Ray Pressley og Brownie Johnson. Det meste er produsert av legenden Tommy Hill, med det beste av Nashvilles studiomusikere fra denne tiden. Tipp topp, anbefales.

 

 

Vernon Oxford ‎– Woman, Let Me Sing You A Song

Dette er en annen perle som jeg har spilt mye i 2018, men som har noen år på nakken, platen er fra 1967, men Vernon holder den dag i dag, om du liker Honky Tonk country.

Dette er debutplaten som du kan starte med for siden å lytte deg fremover i hans katalog. Han ble oppdaget av Harlan Howard som fikset platekontrakt med RCA Victor, han fikk ingen hit låter og ble ganske fort droppet av selskapet, men fikk igjen en liten opptur på midten av 70-tallet blant annet med denne låten A Good Old Fashioned Saturday Night Honky Tonk Barroom Brawl. Etter dette tok han det roligere og begynte å synge gospel på 80-tallet

 

 

Chris Darrow - Artist Proof

En countryrock-plate som har blitt mye spilt dette året er Chris Darrows Artist Proof fra 1972, fantastiske låter og fremragende musikere.  Dette er Gram Parsons-klasse. Mest kjent er nok Darrow for å ha vært med i det psykedeliske folkrockbandet Kaleidoscope, men sjekk også ut eminente Maxfield Parrish og Rank Strangers der hans navn også figurerer.

 

 

Pharoah Sanders ‎– Journey To The One

En dobbel-LP fra 1980 som har det meste du kan forlange av en jazzplate. You've Got to Have Freedom og Think About The One har flotte vokalprestasjoner av Dee Dee Dickerson, Bobby McFerrin, Vicki Randle og Ngoh Spencer. Det er spirituell souljazz med plutselige intensive tenorsoloer av Pharoah Sanders.

Musikerene skifter fra spor til spor, men kjernen er pianisten John Hicks, bassisten Ray Drummond og Idris Muhammad på slagverk. Han lurer også inn en fantastisk versjon av sin mentor Coltranes After the Rain. “‘Trane was the father. Pharoah was the son. I was the holy ghost” Utrolig bra plate, finnes ikke på strømmetjenester, men du kan selvfølgelig låne den på biblå.

 

 

Charley Crockett - Lonesome as a Shadow 

Den tidligere gatesanger fra San Benito i Sør-Texas har laget et suverent album som en gumbo av forskjellige inspirasjonskilder bestående av det beste Texas og Louisiana kan by på. Han vokste opp i en trailerpark under vanskelige forhold. Den første sangen på platen «I Wanna Cry» ble skrevet til hans søster som døde av en overdose. Dette er musikk for de siste dansene i de sløye nattetimene, der Mr. Crockett synger med sin umiskjennelige cajundialekt. Sjelfull soul/country/blues som jeg ikke går lei.

 

Tommy McCook & The Agrovators - Super Star - Disco Rockers

Kanon bra Dub instrumentaler på denne platen fra 1977 som ble reutgitt i år.

Saksofonisten Tommy McCook som kom fra Cuba til Jamaica som liten er mest kjent fra legendene The Skatalites og sitt eget band The Supersonics som hadde rytmene til de klassiske rocksteady- og reggaeplatene til Duke Reid’s Treasure Isle.

Skal ikke ramse opp alle som er med på platen, men kan røpe at det er kremen av det som kan krype og gå av Jamaicas fineste musikere.

 

 

I bilen

Sist jeg ryddet bilen for CD-plater fant jeg disse som jeg har spilt de siste månedene, og de er jo en grunn til det.

Charlie Pickett ‎– Bar Band Americanus: The Best Of Charlie Pickett And...

Som en krysning mellom Son House og Johnny Thunders. Charlie Pickett er en av de aller beste som aldri fikk det publikumet han fortjente. De spilte tusenvis av konserter i Florida, sov på madrasser og gikk ofte i minus når honoraret skulle utbetales. Liker du Rolling Stones på sitt beste kan du trygt ofre tiden din på verdens beste bar-band. Denne har gått på repeat i bilen i flere måneder.

 

 

Samleplaten fra ACE records, Cover Me: The Eddie Hinton Songbook. Fin-fine låter og artister som Muscle Shoals-legenden Eddie HInton har satt sitt preg på. For å nevne noen som er med the Box Tops, Aretha Franklin, Tony Joe White, Bobby Womack og Dusty Springfield... Tipp topp.

 

 

Sven Zetterberg - Southern Soul Agenda blant de aller beste, glad jeg har opplevd han live før han altfor tidlig døde i 2016.

 

 

+ en CD-R med powerpop-/punkbandet Regular Guys fra Kansas. Jayhawk-pop utgitt i Teen Line serien til Hyped To Death records er en fest fra låt 1-27.

 

 

Siste innspurt:

Mighty Magnolias - Unknown Skyline

Nå i desember oppdaget jeg debuten til Mighty Magnolias etter tips fra Arve Hadland.

Bare de to første låtene gjør at jeg kan anbefale denne gjengen fra Fusa og Lekven.

Americana blir ikke bedre i Norge.

 

 

Shemekia Copeland – America’s Child

Skal du kjøpe en bluesplate i år, gjør du ikke mye feil om du velger Shemeika Copeland.

I åpningslåten Ain’t Got Time to Hate, gir hun klar beskjed: «Be smart, be strong because life is short and we got no time for hate»

 

Courtney Marie Andrews - May Your Kindness Remain

For en stemme når hun synger: “If your money runs out / And your good looks fade / May your kindness remain,” En plate som vokser for hver gjennomlytting, kan garantere at denne platen ikke forsvinner. Countrypop med kanter.

 

 

Nathan Bowle - Plainly Mistaken

Bluegrass møter avant-garde. Læreren Nathan Bowle fra Durham, North Carolina er også en multi-instrumentalist som lager særegen musikk ved å bruke appalachenes tradisjonsmusikk i en minimalistisk drone setting. Dette fungerer fantastisk.

 

 

Imarhan - Temet

Funky Tuareg musikk fra sørlige Algerie.

Imarhan har klart det igjen med sin andre plate, denne gangen produsert av Tinariwens Eyadou Ag Leche. Soul, jazz, funk blandes med deres egne tradisjonelle transefremkallende dronerytmer.

Røff og varm ørkenmusikk som får deg til å gynge i takt som om du red inn i solnedgangen på en kamel på vei til en ekstatisk landsbyfest i Tamanrasset.

 

 

Fatoumata Diawara – Fenfo

En av Malis fineste sangere er tilbake med et nytt soloalbum, syv år siden debuten Fatou fra 2011. Tittelen på nye platen kan oversettes med «Noe på hjerte». Bandet hun har med seg er supert, med Toumani Diabaté og sønnen Sikdiki på kora, cellisten Vincent Segal og sangeren Matthieu Chedid. Det er afro-pop, funk og blues med et budskap.

 

 

Anandi Bhattacharya - Joys Abound

Klassisk indisk musikk for 2018, unge Anandi synger vakkert med en rytmisk kontroll de færreste kan drømme om. Hun har med seg et familieband bestående av sin kjente gitarist far Debashish Bhattacharya og onkelen Subhasis på tablas. Klarinetisten Carola Ortiz dukker også opp. Anbefales.

 

 

Angélique Kidjo - Remain in Light

Likte du Talking Heads-klassikeren Remain in fra 1980, så liker du garantert at Angélique Kidjo tar denne platen inn i 2018 og kobler et enda sterkere afrikansk grep på denne klassikeren. Dette er både en hyllest til platen, til fremtiden og Afrobeat-rytmene som gjennomsyrer platen både da og nå. Brian Eno, som produserte platen i 1980, var en stor fan av kongen av afrobeat, Fela Kuti. Angélique Kidjo har fått med både Talking Heads-gitaristen Adrian Belew og afrobeat-legenden Tony Allen på trommer.

 

 

Lonnie Holley - MITH

Skulptør og outsiderkunstner Holley har laget et rop fra USA, som er like sjelfullt som Van Morrisons Astral Weeks. “Here I stand accused/My life has been so misused/Through blood, sweat, and tears/I’m a suspect,”

 

 

Dave Alvin & Jimmie Dale Gilmore - Downey to Lubbock 

Dave + Dale = Bingo

 

 

Charles Lloyd & the Marvels + Lucinda Williams - Vanished Gardens 

Spennende samarbeid. Bitvis glimrende.

 

Rogalyd:

 Frynsete På Nervene ‎– Frynsete på nervene

Det mesta vert ikkje så ein har tenkt seg, og ingen andre kan ein skulda på. Når kvardagen vert for tøff, møtast dei fire frynsekarane og spelar angstdempande råkkemusikk saman. Førebilete: Scorpions…Rogalyd

 

 

Sleepyard - Winter Crickets

En vakker plate fra Kersbergen, med hjelp av Judy Dyble og andre fine musikere

 

 

Til slutt to sikre kort som er helt på høyden med det de har gjort tidligere: John Prine og Bettye LaVette

John Prine - The Tree of Forgiveness

 

 

Bettye LaVette - Things Have Changed

 

Andre årsbeste lister:  http://www.rocklistmusic.co.uk/2010sndx.htm

Fant du det du lette etter

Spørsmål merket * er obligatoriske.

Takk for tilbakemeldingen!

Vi svarer ikke på henvendelser her, men din tilbakemelding hjelper oss å gjøre nettstedet bedre!

Google+