Hopp til hovedinnhold

Den lille, store prinsen

Fra omslaget til albumet Prince av Prince

Den 21. april er det hele 5 år siden Prince Rogers Nelson gikk bort så alt for tidlig. Han brukte flere artistnavn og pseudonymer, men er mest kjent som Prince.

Han var en bemerkelsesverdig artist. Han hadde et fargerikt image, en eklektisk musikkstil, og han hadde mange talenter – han spilte flere instrumenter, og hadde kreativ kontroll over utgivelsene sine. Han gav ut flere hundre sanger i løpet av livet sitt, både under hans eget navn og under diverse psevdonymer. Flere av sangene hans, som eksempelvis Manic Monday og Nothing Compares To You, gav han til andre artister – de to nevnte henholdsvis til Bangles og Sinead O’Connor.

Det anslås at han totalt har komponert mellom 500 og 1000 sanger gjennom karrieren, inkludert de som han har gitt ut selv. Han spilte i flere filmer, som han gjerne skrev, regisserte og produserte selv, og han vant flere priser opp gjennom karrieren. Og hele tiden uten å ha for mye fokus på hans egen person – han var slettes ingen utleverende John Mayer, han var sparsommelig med å gi intervjuer opp gjennom karrieren, og han satte et mye sterkere skille mellom karrieren og privatlivet enn det som er vanlig – noe som forsterket det litt mystiske imaget hans.

 

Prince og oppveksten

Prince kom til verden den 7. juni 1958 i Minneapolis, Minnesota. Begge foreldrene var jazzmusikere, og han ble oppkalt etter farens scenenavn (farens døpenavn var John Lewis Nelson). Han fikk musikken inn med morsmelken, og utviklet raskt en interesse og et talent for musikk, noe spesielt faren støttet han med. I tillegg til musikalske aktiviteter ble han skolert i klassisk ballett på Minnesota Dance Theatre, og dans var et viktig medium for han hele livet.

Foreldrene hans skilte seg da han var 10, og han hadde et tidvis anstrengt forhold til dem i etterkant. Etter hvert som han ble eldre begynte prominente personer i det lokale musikkmiljøet å legge merke til talentene hans.

 

Prince og karrieren

Prince var aktiv som musiker gjennom hele 70-tallet, og bidro til plateinnspillinger i og rundt Minneapolis. Han fikk etter hvert en platekontrakt med Warner Bros, og gav ut debutalbumet, For You, i 1978.

Det tredje albumet hans, Dirty Mind, fikk mye oppmerksomhet for de sterkt seksuelle temaene i låtene – spesielt i tittellåten, samt sangene Head og Sister. Musikken fikk like mye oppmerksomhet. En kritiker beskrev albumet som en «stunning, audacious amalgam of funk, new wave, R&B and pop, fueled by grinning salacious sex and the desire to shock”.

Dirty Mind

Han gav ut albumet Controversy i 1981, og turnerte blant annet som oppvarming for Rolling Stones. Det gikk ikke så bra – publikum kastet søppel på han og buet han av scenen. Sannsynligvis mest på grunn av sceneklærne hans – frakk og dametruser, that’s it. Men han stod på, og organiserte sin egen turne, og året etterpå gav han ut 1999, hans 5. album som solgte hele fire millioner eksemplarer. Til tross for dette var han som regel henvist til R&B-seksjonen i platebutikker, som et nisjeprodukt.

Det virkelig store gjennombruddet kom med filmen Purple Rain, samt albumet med samme navn, som gjorde Prince til en av 80-tallets virkelig store stjerner. Og det var på 80-tallet i kjølvannet av Purple Rain at flere av hans mestselgende plater kom ut – men Prince var aldri en sterotyp 80-tallsartist, han var tidløs, og han forble en av verdens største stjerner på både 90-, 00- og 10-tallet.

prince-purple-rain-i63900(1)

Prince holdt det gående helt frem til sin død, med både egne prosjekter samt utallige sideprosjekter. Han var syk med influensa de siste dagene av livet hans, men han ønsket å kunne opptre og jobbe selv om det betydde inntak av kraftige smertestillende. Han fikk en overdose fenatyl den 21. april 2016, og livet hans stod ikke til å redde. Han ble bare 57 år gammel.

 

Prince og musikkstil

Funk og R&B er oftest det man assosierer Prince med, men å si at han var en funk- og R&B-artist er som å si at Ringenes Herre handler om en ring. Han var inspirert av de aller fleste stilarter, og selv om musikken hans hadde sine røtter i diverse afro-amerikansk musikk (derunder soul, jazz og rap i tillegg til de nevnte) så begrenset han aldri seg selv, og han var ikke redd for å eksperimentere. Elementer av alt fra klassisk musikk via psykedelia til ren rock og fryktelig mye annet finnes på de forskjellige utgivelsene hans.

160422_em_purplerain(1)

Han var en veldig dyktig gitarist, og han kunne spille alt fra funky, sofistikerte akkorder til de råeste gitarsoloer som minnet mest av alt om Jimi Hendrix på steroider. I tillegg mestret han de fleste instrumenter. Han turnerte med noen av bransjens dyktigste musikere, ofte kvinnelige, som vi skal se på i neste kapittel, og han var ikke redd for å la andre enn han selv få skinne på scenen.

 

Prince, sex og damer

Prince både sang om og spilte på sex i stor grad, men i motsetning til mange andre av spesielt 80-tallets mannlige artister hadde han aldri et påtrengende macho-image, og han holdt seg for god til å gå inn i stereotyper hvor guttene er jegere og jentene bytte. Der mange mannlige artister på 80-tallet brukte lettkledde jenter som pynt i videoene og på bilder gav Prince heller av seg selv. Han var milelangt fra Mötley Crüe – han fremstod like mye som sofistikert, androgyn og sensuell som rent seksuell.

Han samarbeidet oppsiktsvekkende ofte med kvinnelige musikere, og han hadde et talent for å finne jenter som spilte fletta av de fleste gutter. På 80-tallet var kvinnelige instrumentalister fortsatt relativt sjeldent i popen og rockens verden – jenter på scener sang, koret eller danset; gitarer, basser og trommesett var forbeholdt gutta. Prince brukte kvinnelige musikere fra første stund – og de han spilte med var uten unntak så dyktige at ingen kunne beskylde han for å ha noen andre agendaer enn å finne de aller beste musikalske samarbeidspartnere. Online-bladet Slate skrev at han jobbet med «an astounding range of female stars» og at han «promised a world where men and women looked and acted like each other»

Her nevner vi bare noen ytterst få av de kvinnelige musikerne han jobbet med:

Gitaristen Wendy Melvoin og pianisten Lisa Coleman, kjent som duoen Wendy & Lisa, var med i Prince sitt band Revolution mesteparten av 80-tallet. Det var Melvoin som skrev riffet til megahiten Purple Rain – et riff de fleste gitarister (inkludert undertegnede) forenkler kraftig når vi spiller det, så vi slipper å knekke fingrene...

Wendy & Lisa

Sheila Cecilia Escovedo, bedre kjent som Sheila E., har jobbet med Prince både i studio og live. Hun avslo å spille permanent med Prince siden hun heller ville satse på sin egen karriere, men de har samarbeidet ved flere anledninger opp gjennom årene. Escovedo er mest kjent som sanger og skuespiller, det er kanskje litt mindre kjent at hun også er et fyrverkeri av en perkusjonist og trommeslager med bakgrunn i jazz, jazzrock, latin og r&b, og med en rytmesans mange ville drept for.

Sheila E.

I årene før Prince gikk bort samarbeidet han tett med 3rdeyegirl, en trio bestående av den amerikanske trommeslageren Hannah Welton, den kanadiske gitaristen Donna Grantis og den danske bassisten Ida Kristine Nielsen. Samtlige er forrykende instrumentalister, sammen er de en av de tighteste funktrioene du kan tenke deg.

Han fikk også tid til å jobbe med den australske bassvirtousen Tal Wilkenfeld (kjent fra blant annet Jeff Beck sitt band) rett før han gikk bort, et prosjekt som ble holdt hemmelig og har vært uutgitt inntil nå nylig, hvor Wilkenfeld røpte det selv på hennes egen Instagram-side.

Tal Wilkenfeld

En annen musikalsk antipode, den australske supergitaristen Orianthi Penny Panagaris (artistnavn Orianthi) fikk mye oppmerksomhet da hun ble hyret inn av selveste Michael Jackson til avskjedsturneen hans. En turne som det som kjent aldri ble noe av, men hun fikk en karriere som både soloartist og som bl.a. Carrie Underwood og Alice Cooper sin faste gitarist. Prince skal ha prøvd å kapre henne til bandet sitt flere ganger opp gjennom årene, til det punktet at selveste Alice Cooper gikk ut og med glimt i øyet ba Prince slutte å prøve å stjele gitaristen hans.

Orianthi

 

Prince og jeg, haha

Undertegnede, som har bakgrunn som musiker og scenetekniker, jobbet som rigger på en Prince-konsert på 90-tallet. Det første jeg bet meg merke i var at Prince var fysisk tilstede mesteparten av dagen. De fleste artister av den størrelsen pleier å komme like før konserten starter, og de drar kjapt etterpå. De reiser gjerne rundt med flere hundre personer som tar seg av det praktiske, mens de selv bruker dagen til intervjuer, meet-and-greet, sightseing, eller rett og slett avslapning på hotellet. Mange større artister overlater lydsjekk gladelig til assistenter og teknikere. Øver de, gjør de det på hotellrommet. Jobber man med slike artister ser man dem vanligvis ikke før konserten starter og de står på scenen.

Men ikke Prince – han var på jobb hele dagen. Han øvde med bandet på scenen, sjekket at alt fungerte som det skulle, og prøvde ut nye ideer og låter. Som vanlig hadde han med seg et band bestående av de ypperste musikere du kan tenke deg, og det var tydelig at han hadde øre for de minste detaljer, og ikke var redd for å terpe. Det sier faktisk noe om arbeidsmoral. Det å dra på turne er slitsomt, og siden alle låter, sceneskifter, lyscues og koreografi vanligvis er bestemt og øvd inn på forhånd er det oftest ikke nødvendig å påta seg mer arbeid enn nødvendig når turneen er i gang. Men Prince hadde en arbeidsmoral de fleste kunne misunne han.

Han kviet seg ikke for å gå rundt omkring blant oss teknikere, og han fremstod som oppsiktsvekkende normal, og til og med litt anonym. Med mine 195 cm gikk jeg forbi 157 cm høye Prince (håper for hans del han aldri var på Tinder…) flere ganger nesten uten å legge merke til han. Han virket nesten sjenert, som en du kan være på fest med uten å egentlig å huske han etterpå.

Når han derimot stod på scenen var det umulig å ikke legge merke til han. Der var han i sitt rette element, og han hadde en utrolig kraftig, nesten religiøs utstråling. Jeg fikk sett omtrent halvparten av konserten før jeg måtte gå backstage og jobbe. Det siste jeg fikk med meg var Purple Rain. Han sang med en innlevelse som man sjeldent hører, og gitarsoloen hans kan bare beskrives som ren gitarmagi! Jeg regner meg selv som utrolig privilegert som fikk med meg dette, og attpåtil fikk betalt for det – jeg har sett utallige konserter opp gjennom årene, de aller fleste i jobbsammenheng, men denne var i særklasse. Sannsynligvis fordi Prince var i særklasse.

Hvil i fred, lille, store Prince!

Google+