Hopp til hovedinnhold

Den beste musikken fra 2016 (#4)

Fra omslaget til Hedera (2016) av Lesley Flanigan

Hellig fløytemusikk fra New Guinea. Kirkeklokker. En sci-fi-hymne. Et musikalsk regn fra en himmel av piano. Episke improvisasjoner. Og en herlig laidback finsk miks av Broadcast og Residents som blant annet resulterer i et av pophistoriens mest underlig plasserte skrik. Dette er bare noen av godbitene i min guide til den beste og/eller mest interessante musikken fra 2016.

 

  • Jarvan (fra antologien Sacred Flute Music of New Guinea: Madang/Windim Mabu, 2016). Jarvan er et av mange fantastiske spor fra en antologi med hellig fløytemusikk fra New Guinea. Opptakene ble opprinnelig utgitt på 70-tallet og regnes av mange som den hellige gral innen etnografiske musikkopptak. For utøverne er ikke dette bare musikk, men seremonier hvor de kommer i kontakt med åndeverdenen. Faktisk kan det hele anses som et samarbeid mellom de levende og døde, mellom det menneskelige og guddommelige. For på samme måte som vinden gjerne knyttes til noe overnaturlig (f.eks. i Bibelens skapelsesberetning, hvor vinden er Guds livgivende ånde) tror de innfødte at det å blåse gjennom disse bambusfløytene gjør at åndene kan høres - at de i et øyeblikk faktisk blir fløytemusikken. Man kommer ikke nærmere musikkens opprinnelse og pulserende kjerne enn dette. 
  • Untitled 4 av Vanessa Amara (fra albumet You're Welcome Here, 2016). Det eneste instrumentet i Untitled 4 er kirkeklokker. Den store avstanden mellom hvert slag kan minne om når klokkeren signaliserer at gudstjenesten er over. Ved hjelp av ørsmå men effektive manipulasjoner av klangen beveger slagene seg megetsigende ut i rommet eller tomheten som om det ikke lenger er slutten av en gudstjeneste de formidler, men slutten av den kristne tidsalder, eller enda mer dramatisk: sivilisasjonens endetid. 

 

 

  • Can Barely Feel My Feet av Lesley Flanigan (fra albumet Hedera, 2016). En sci-fi-hymne. Hjemløst, vektløst, vakkert, drømmende, svevende, hypnotisk, og akkurat passe urovekkende.
  • Lenak av Myttys (fra albumet Sloggilukio, 2016). Som Broadcast, remixet av en fra The Residents, og ruset på finsk tungsinn, tåkelagte skoger og nordisk kulde til de så å si har sunket ned i en lenestol av überkul laidback attitude som blant annet resulterer i et av pophistoriens mest underlig plasserte skrik (1 minutt og 30 sekunder uti sangen). 

 

 

  • Rain Deer av Jan St. Werner (fra albumet Felder, 2016). Et musikalsk landskap som reiser seg klart og tydelig i det tredje øret. Nesten filmatisk. Og tettpakket av stemning. I tillegg dukker det stadig opp små og underlige elektroniske sidesprang som gjør at landskapet alltid er i endring samtidig som det er like gjenkjennelige som ditt eget hjemsted.  
  • No Eye to Follow av We Will Fail (fra albumet Hand That Heals/Hand That Bites, 2016). No Eye to Follow kunne tilhørt lydbildet til en sci-fi-versjon av Snikende tiger, skjult drage

 

 

 

 

  • Ears are Filled with Wonder av Peter Brötzmann & Heather Leigh (fra albumet Ears are Filled with Wonder, 2016). Episk improvisasjon med saksofon, pedal steel, klarinett og táragató. Heather Leigh ga for øvrig ut et av fjorårets mest interessante album - I Abused Animal - i en helt annen stil enn dette samarbeidet med Peter Brötzmann. 
  • Cut Me Down av Kevin Morby (fra albumet Singing Saw, 2016). Dersom denne sangen hadde vært litt annerledes hadde jeg kanskje aldri viet den et lytt. Men det er noe med Cut Me Down som gjør at jeg har satt den på repeat i opptil et kvarter om gangen. Allikevel er jeg usikker på om det er selve sangen jeg liker, eller om jeg i større grad trekkes mot den andre siden av assosiasjonene sangens bestanddeler igangsetter. For Kevin Morby har på en subtil måte klart å kombinere elementer fra øverste hylle i den populærmusikalske kanon: her er hint av Cohensk melankoli og dybde, det landlige lyset fra Nashville Skyline (Bob Dylan) og små ekko av arrangement og stemninger på to av tidenes aller beste album: Astral Weeks (av Van Morrison) og Forever Changes (av Love)

 

 

  • Weedbelly av Új Bála (fra albumet Boka, 2016). Weedbelly kunne vært lyden av en absurd scene fra en science fiction-film der en selvbevisst trommemaskin forsøker å samarbeide med en monstrøs snøstorm.
  • Utdrag fra albumet Sound X Sound - Music for 9 pianos (2016) av Niels Lyhne Løkkegaard. Lyden av et musikalsk regn som faller tungt, tett, hardt, stritt og raskt fra en himmel av piano. Dette er åpenbart ikke noe jeg kommer til å lytte til ofte, men uansett et interessant eksperiment som kunne tilhørt en avant garde-performance-tolkning av Obstfelders Regn.

 

 

  • Stellar Droplets av Torben Snekkestad (fra albumet Plateau, 2016). Torben Snekkestad er et av stadig flere eksempler på at nordisk frijazz utrolig nok er noe av det mest interessante innen både jazz og samtidsmusikk.

 

 

 

  • Min spilleliste med de beste og/eller mest interessante sangene fra 2016.
  • Som dere ser ovenfor er noen få av sangene Sound Cloud-filer ettersom de (ennå) ikke er tilgjengelig på Spotify. Sound Cloud-filene kan dere finne samlet på profilen min: https://soundcloud.com/cntonne  
Google+