Hopp til hovedinnhold

Børre Jacobsen fra STAR anbefaler musikk

Han leder STAR og er gitarist i Rub A Dubs. Med andre ord har Børre musikk på maten. Her krydrer han sine lyttetips med anekdoter fra møtene med album som har satt varige spor.

 

Deep Purple in rock

Deep Purple: Deep Purple in rock (1970)

Vokste opp på Våland på 80-tallet, med et sterkt sug mot rock'n roll. Fant fort frem til fars Elvis-plater og ble medlem i Flaming Star Elvis-fanclub allerede på barneskolen. Fikk en skjelsettende opplevelse da det nye biblioteket åpnet på Sølvberget i 1987. Jeg var 13 år og hadde fått tips av musikerne i Sky Sing-orkesteret om å sjekke ut et band som het Deep Purple. så jeg fant frem det mest iøyenfallende coveret i kassen med vinyl, nemlig Deep Purple In Rock. Fra stiften traff rillene på side 1 og låten Speed King eksploderte i skallen min, var jeg frelst! Jeg satt med gåsehud helt til episke Child In Time tonet ut og tenkte med meg selv: Dette, dette er meningen med livet.

 

Jimi Hendrix Experience: Are you experienced

Jimi Hendrix Experience: Are you experienced (1967)

Sommeren 1988 var familien på tur til London og jeg tvang alle med på HMV for å snope plater. Jeg hadde spart opp penger ved å være avisbud og var klar for å utvide min musikalske horisont. Det var særlig tre plater som ble kjøpt inn den gang som gjorde sterkt inntrykk på en svar tenåringssjel. Den førte og viktigste var Jimi Hendrix Experience Are You Experienced. Fra da av har det for meg vært en gitarist som har tronet øverst på pallen, nemlig Hendrix, ham kommer jeg aldri utenom. Han kan fremdeles frembringe den gode gamle gåsehuden og sågar en tåre i øykroken, når jeg får ryddet tid i hverdagen til å lytte konsentrert til musikken hans.

 

Led Zeppelin: III

Led Zeppelin: III (1970)

På HMV i London hadde de også en plate som tiltrakk min oppmerksomhet. Det var et cover som så ut som et dobbelalbum, men som hadde en finurlig pappskive med forskjellige bilder, som man kunne skyve på og få bildene frem i hull i pappcoveret. Fascinerende greier, tenkte jeg og fikk med meg Led Zeppelin III hjem til Norge. Det albumet rangerer jeg fremdeles øverst av Zeppelins plater. Det har noe skjørt og vakkert over seg med det folk-inspirerte akustiske og samtidig det tunge og bluesete som traff meg mitt i mellomgulvet, den gang, som nå.

 

Steve Vai - Flex-Able

Steve Vai: Flex-Able (1984)

Den tredje platen som ble med i bagasjen var en obskuritet som jeg tok en stund på å venne meg til. Jeg visste Stevie Vai var en fantastisk gitarist og hadde allerede hørt endel på David Lee Roths sologreier der Vai var med. Men jeg hadde også hørt litt på Zappa og visste at det ikke var Middle of The Road-musikk jeg kunne forvente med Vai. Platen Flex-Able var en herlig og sær oppdagelse som jeg hørte mye på da, selv om jeg nok må inrømme at den ikke har blitt så flittig spilt de senere årene. Kanskje på tide å børste støvet av den igjen, nå som åtti-tallet har fått sin revival.

 

Red Hot Chili Peppers - The uplift mofo party plan

Red Hot Chili Peppers: The uplift mofo party plan (1987)

Da jeg begynte å spille gitar med gymnaskompiser i Willy Wonka, var det et band som var til stor inspirasjon. Vi var barn av vår tid og dette var før noen hadde hørt om Nirvana, i hvertfall i vår gjeng. Vi var fan av Red Hot Chili Peppers! Det kan være så politisk ukorrekt som ovehodet mulig idag, men vi digga den galne gjengen fra California. Vi visste om dem allerede fra et par år tidligere. RHCP spilt nemlig live på en luguber klubb, i den klassiske skate-filmen Thrashin' fra midten på 80-tallet. Det var dette som fikk meg til å gå ned på Fåssen en gang på slutten av ungdomskolen og spørre Simon Harmer (eller Thornhill, som han het den gang) om de hadde noe Chili Peppers. Det hadde de, og hormonstyrt som jeg var, gikk jeg selvfølgelig umiddelbart for det innbydende coveret til Mothers Milk (1989), men Simon overtalte meg til heller å kjøpe The Uplift Mofo Party Plan. Det tipset var av den gode sorten, for den platen ble spilt om og om igjen hjemme på gutterommet. Den var til stor inspirasjon og vekket nysgjerrigheten for både Bob Dylan og Stevie Wonder som begge blir covra på platen, med henholdsvis Subterranean Homesick Blues og Higher Ground. Det var forøvrig i samme handlerunden jeg fikk med meg hjem Pat Metheny Group Still life (talking) (1987) og Allan Holdsworth Atavachron (1986). Jeg hadde fått øynene opp for jazz og var åpen for ny impulser.

Fant du det du lette etter

Spørsmål merket * er obligatoriske.

Takk for tilbakemeldingen!

Vi svarer ikke på henvendelser her, men din tilbakemelding hjelper oss å gjøre nettstedet bedre!

Google+