Hopp til hovedinnhold

Berekvams ti favorittalbum i første halvår

Marina and the diamonds

Nettredaktør Øyvind Berekvam oppsummerer første halvdel av musikkåret 2015.

Hans komplette topp  40 (!)-liste for årets første seks måneder finner du på bloggen hans. Her er topp 10, med Øyvinds beskrivelser:

Ida Jenshus

10. Ida Jenshus – «Starting Over Again»
Deilig kompromissløst fra det som har vokst fram til å bli en av Norges aller flotteste låtskrivere og formidlere. Dette er en plate det lukter klassikerstatus av. Bredden og ambisjonsnivået ligger skyhøyt over det meste annet vi har av musikk i Norge, og i en så fragmentert og underholdningspreget musikkverden bør vi være evig glade for at noen tar seg tid til å skape noe som er ment for evigheten.

Spotify / Apple Music

James McMurtrey

9. James McMurtry – «Complicated Game»
Denne har noen av oss ventet lenge på. Den forrige platen hans kom ut helt tilbake i 2008, og årets album bekrefter det forfatter Stephen King uttalte for noen år siden: «The simple fact is that James McMurtry may be the truest, fiercest songwriter of his generation…»

Aldri hørt om James McMurtry, sier du? Det er kanskje ikke så rart. Platene hans har ikke akkurat satt fyr på verdens hitlister, men opp igjennom årene har han sikret seg en liten men uhyre trofast og begeistret fanskare.

McMurtry lager americana av klassisk merke og gjør på mange måter det samme med musikk som hans ikke ukjente far – Larry McMurtry – har gjort med bøkene sine. Dersom jeg noen gang skulle gjennomføre en lang biltur i USA hadde jeg ikke brukt langt tid på å planlegge musikken: Alle platene hans hadde blitt spilt på repeat hele turen.

Det er historiene som gjør «Complicated Game» til enda et gullkorn i katalogen hans. Det gnistrende gitarspillet fra tidligere plater er lagt til fordel for mer akustisk rikdom. Ta deg tid til McMurtry. Det har du godt av.

Spotify / Apple Music

Milk Carton Kida

8. The Milk Carton Kids – «Monterey»
Kenneth Pattengale og Joey Ryan, bedre kjent under det fortsatt ganske tåpelige artistnavnet The Milk Carton Kids, fortsetter ferden mot verdensherredømme med album nummer fire. Mange musikkelskere der ute har for lengst funnet ut at musikken de to lager er langt bedre enn artistnavnet. De to slo sine pjalter sammen i 2011 og i løpet av det første året ga de ut to plater som begge fortsatt kan lastes ned gratis på nettsidene deres (det har visstnok over 550 000 mennesker gjort…)

Tredjeplaten skaffet dem et langt større publikum, og nå som fjerdeplaten «Monterey» er ute kan mye tyde på at de virkelig er på vei mot noe stort. Som mange har sagt tidligere: De høres ut som en miks av Gillian Welch & David Rawlings og Simon & Garfunkel med en solid dose Everly Brothers i miksen. Denne gangen viser de imidlertid også fram en langt større bredde i det de driver med. Denne bredden trer muligens ikke fram ved de første gjennomlyttingene, men på tross av den ytterst beskjedne instrumenteringen er dette en plate som vokser veldig ved hver nye gjennomlytting.

Det som i starten høres ut som en litt anonym affære sniker seg etter hvert forsiktig inn under huden. All skepsis man måtte ha til at to (relativt) unge menn spiller noe som framstår som eldgammel musikk  forsvinner raskt. Melodiene er enda sterkere enn på de tre første platene. Melankolien skinner tydeligere igjennom. De er ikke lenger så opptatt av å vise fram hvor teknisk begavede de er. Det virtouse gitarspillet tjener sangene og er aldri et poeng i seg selv, slik det noen ganger opplevdes tidligere. Tekstlinjen «And I long to hear the melody. That I one time played inside my mind» fra nydelige Secrets of the Stars oppsummerer på et vis hva hele platen egentlig handler om: Jakten på den perfekte kombinasjonen av tekst, stemme og melodi. Nevnte Secret of the stars, Getaway og Shooting Shadows er perfekte små musikalske øyeblikk. Sanger som viser hvordan de har vokst som låtskrivere.

Spotify / Apple Music

Marina and the Diamonds

7. Marina And The Diamonds – «Froot»
Marina Diamandis leverer endelig albumet som forsvarer den troen vi hadde på henne etter debutalbumet i 2010. «Froot» er et formfullendt og lekkert album fylt med drømmepop. På den forrige platen jobbet hun med en bråte forskjellige produsenter. Denne gangen har hun samarbeidet med David Kosten (blant annet kjent som geniet bak Faultline). Det var et klokt valg. Platen er den mest gjennomførte hun har levert så langt i karrieren. Hun synger bedre og sangene er sterkere.

Spotify / Apple Music

The Dø

6. The Dø – «Shake Shook Shaken»
Denne platen burde muligens vært høyt oppe på fjorårets årsbesteliste, men ettersom den ikke fikk full offisiell lansering i hele Europa (inkludert Norge) før et lite stykke ut i dette året er det innenfor å ha den med. Det er uansett et uimotståelig album dette her. Det er spekket med sære, svalende, svevende og sjarmerende popsanger som pirker i popnervesystemet vårt.

Spotify / Apple Music

John Moreland

5. John Moreland – «High on Tulsa Heat»
Det var den eminente americana-bloggen Dust of Daylight som fikk meg til å høre på John Moreland. I en ekstatisk omtale ble det slått fast at «evnen denne mannen har til å toppe seg selv gang på gang er direkte skremmende.» Det tok ikke lang tid før jeg var helt enig med vurderingene. En plate alle som er glade i den amerikanske tradisjonsmusikken vil elske.

Spotify / Apple Music

Florence and the Machine

4. Florence & The Machine – «How Big, How Blue, How Beautiful»
Mindre maskiner og mer menneske er vel en grei beskrivelse av det Florence Welch og hennes betydelig mer anonyme medmusikanter har levert på tredjeplaten. Det låter bredere og mer modent, uten at det på noen som helst måte er på vei ut i voksenpoplandskapet.

Spotify / Apple Music

Calexico

3. Calexico – «Edge Of The Sun»
Calexicos åttende studialbum er en heidundrende musikalsk fest. Det er en samling sanger og framføringer det virkelig gnistrer av.

Platen høres egentlig ut som en perfekt oppsummering av alt bandet har syslet med siden starten i 1990. Musikken fra grenseområdene bandet har hentet navnet sitt fra er fortsatt til stede i rikt monn, men her suppleres det også med de beste rene popsangene de har prestert. Bare hør det lekne åpningssporet Falling from The sky. Sprudlende er kanskje ikke et ord man ofte har brukt om Calexico, men denne gangen er det svært beskrivende.

Sammen med Sam Beam/Iron and Wine gjør de Bullets and rust til en deilig duvende affære, og man får selvsagt lyst til å lete fram den smått geniale EPen «In The Reins» som de to artistene laget sammen i 2005. Sjekk også det skjønne whoawhoa-partiet og koringen til Neko Case på Tapping on the line.

Eller hva med de strålende pedalsteel-gitarpartiene på When the angels play.  Vi får som vanlig også en del riktig fine instrumentale saker som svever fint i texmex-landskapet. Som den lekre Coyoacán, oppkalt etter stedet der innspillingen foregikk. Jeg er også veldig svak for bonuskuttet Calavera.

Årets plate er altså fullt på høyde med alt de har gjort tidligere i karrieren.  Joey Burns refererer også til tidligere utgivelser når han beskriver årets album, og henviser særlig til «Feast of wire» fra 2003.
– We weren’t trying to replicate anything or make it hugely different from song to song, but there is some of that carryover, I think. As much as we try to break new ground on records, inevitably there’s continuity, which works well on a record like this, sier han på bandets nettside.
Det er ikke mange band som leverer et av karrierehøydepunktene etter 25 års virke. Calexico er et slikt band.

Den intense og storslåtte Follow the river er i tillegg den beste avslutningslåten med «river» i tittelen siden R.E.M. avsluttet mesterverket «Automatic for the people» med Find the river. En perfekt avslutning på et bortimot perfekt album.

Tilgjengelig i Spotify, ikke i Apple Music. 

Ron Sexsmith

2. Ron Sexsmith – «Carousel One»
I år er det 20 år siden Ron Sexsmiths egentlige platedebut. Og hvordan feirer han jubiléet? Jo, med å gi ut en ny plate som er blant hans aller sterkeste. Album nummer 14 er en utadvendt, ja nesten lystig plate. Noe som egentlig er ganske uvant fra en av mine canadiske favorittmelankolikere.

«Carousel One» er breddfullt med sjarmerende, søte og smarte poplåter. Han setter standarden både tekstmessig og musikalsk med den flotte Sure as the sky, og albumet holder et imponerende jevnt og høyt nivå utover.

Albumet er oppkalt etter bagasjebåndet på flyplassen i Los Angeles. Det er etter sigende kallenavnet på bagasjebåndet der koffertene fra Toronto havner. Albumet ble spilt inn på bare fem dager (han hadde ikke råd til å ha musikerne med lenger enn det), og det låter friskt og livlig.

Blant de mange godbitene på årets plate bør den vemodige Nothing feels the same anymore, den håpefulle Sun’s coming out og den vakre All our tomorrows nevnesEgentlig er det jo litt rart at jeg liker dette relativt lystige albumet så godt. Det er jo for lengst blitt en etablert sannhet at det er de tristeste sangene som er de beste. Sexsmiths nye utgivelse er muligens unntaket som bekrefter regelen.

Platens høydepunkt er forresten den intenst nydelige Loving You. En pedalsteel-krydret sak som er blant hans aller flotteste viser. Det eneste som er feil med sangen er at den bare varer i to minutter og 32 sekunder. Den går rett inn på min liste over de flotteste positive kjærlighetsangene.

Albumet avsluttes med Charlie Rich-klassikeren Is anybody going to San Antone. Den glir fint inn i rekken av herlige tolkninger han har levert i det siste. Tips: Det kan være lurt å følge med på YouTube-kanalen hans for stadig nye godbiter. Der finner du blant annet hans versjoner av sanger fra Dylan, Mitchell, Kinks og mye annet.

Ute etter mer Ron Sexsmith? Sjekk gjerne ut min best of-liste på Spotify.

Spotify / Apple Music

The Dawes

1. Dawes – «All your favorite bands»

Anført av brødrene Taylor og Griffin Goldsmith i spissen har Dawes gitt oss flere finfine plater siden starten i 2009. På fjerdeplaten stemmer imidlertid alt.

Hør på landeveismelankolien i Somewhere Along the Way. En praktfull sang komplett med tidlig Dire Straits-outro. Refrenget på Don’t send me away høres ut som Crowded House på sitt beste. Og tittelkuttet! Det er en sånn sang som er dømt til å bli avslutningsallsang på alle konsertene deres resten av karrieren. To be completely Honest er som å høre Jackson Browne på sitt beste, og hele platen er pakket inn i en gjennomført deilig vestkystproduksjon.

Det låter varmt, organisk og mykt. Dette er sanger jeg har rukket å bli veldig glad i. Goldsmiths tekster er langt sterkere enn på tidligere plater, og stemmen hans har vokst mange størrelser.

So I guess it makes me wonder what I’m chasing
Like a dancer when she’s breaking in her shoes
Like sending men up to the moon just for the landing
Displaying power we don’t know how else to use

At dette er karrierehøydepunktet deres så langt er det selvsagt ingen tvil om. Spørsmålet er bare om de greier å nå den samme toppen igjen. Jeg håper virkelig det. Uansett hva som skjer er én ting sikkert, og det omtaler bandet selv allerede på albumets første spor:

Things happen. That’s all they ever do.

Hva er dine favoritter fra 2015 så langt? Fortell oss i kommentarfeltet under.

Google+