Hopp til hovedinnhold

Avtrykk- musikk som fester seg i hjertet

Avtrykk- musikk som fester seg i hjertet

Årets Kapittel tema er avtrykk. Musikk setter avtrykk og bringer frem minner og stemninger. En vuggesang som ble sunget for deg i barndommen kan være det siste vi husker i livet. Kolleger på Sølvberget har delt hvilken sang som har satt avtrykk i deres hjerter.

 

Anne Torill Stensberg - "Varje gång jag ser dig" av Magnus Uggla

Sangen Varje gång jag ser dig av Magnus Uggla, fra platen Den döende dandyn fra 1986 har satt spor i meg. Når jeg spiller låten så går tankene mine tilbake til 80-tallet, og ungdomstida mi som ble tilbrakt bak i en Volvo, kjørende opp og ned Kaffegata på Flisa. Vi snakker om tuppert hår, Levis bukser og pastellfarger. Videre handler det om kjærlighetssorg, hjemmebrent, polbrennevin og  forelskelser. «den tiden fikk mej helt förvriden» Mye minner her, på godt og vondt.

 

Eli Seim - "Bright Eyes" av Art Garfunkel

Sett på Bright eyes med Art Garfunkel og med eitt er eg tilbake på russekro i 1980.  Først seinare oppdaga eg at songen er på soundtracket til ei bok:  Flukten til Watership av Richard Adams. Eller, til filmen basert på boka sjølvsagt, Watership down frå 1978.

 

Åsmund Ådnøy - "Solrenning sæle" Liv Runesdatter sin versjon

Faren min fikk kreft i mars 2019, og vi skjønte fort at det var alvorlig og at det kunne gå dårlig. Han fikk medisiner og han fikk behandling og han fikk gode resultater på helsjekken han tok i juni. Sommeren ble god. Han fikk gjøre mye av det han elsket. Han kjørte lange turer i bil mens han hørte på Mozart. Han overnattet i telt. Han var på hytta.

På ettersommeren gikk det dårligere. Undersøkelsene viste enda mer spredning, og han ble dårligere for hver gang jeg så ham. (Ironisk nok akkurat parallelt med at jeg skulle intervjue Nina Lykke om Full spredning, men sånn er verden noen ganger). Jeg vet ikke hva han egentlig tenkte fra mars og framover, men til oss sa han det samme som legene sa til oss; det var fortsatt muligheter, folk kan leve lenge med denne diagnosen med de riktige medisinene, det gjelder bare å finne dem, det er flere verktøy i skuffen. 

Vi visste at det kunne gå motsatt vei også, men det føltes feil å skulle krisemaksimere når han ikke gjorde det. Vi holdt hverandre oppe så godt vi kunne i troen på at dette kunne dra ut over uker og måneder med brukbar livskvalitet, og vi reiste på besøk til ham så ofte vi kunne.

 For meg knakk det sammen søndag 3. november i fjor. Vi var på besøk hos dem i Haugesund. Pappa hadde blitt mye dårligere de siste ukene, men han hadde bestemt seg for å gå i kirka denne søndagen også. Han kunne knapt nok gå, men kom seg de 900 metrene hjemmefra til Vår Frelsers kirke for egen maskin. I kirkeåret er denne søndagen Allehelgenssøndag, hvor man minnes de døde, og hele situasjonen kom veltende over meg – vi kom ikke til å ha ham blant oss særlig mye lenger, og hele gudstjenesten handler om døden.

Solrenning sæle er en sang jeg fortsatt ikke kan tenke på, langt mindre høre, uten å begynne å grine. Så avtrykk, ja.

En av salmene var Solrenning sæle, som jeg ikke kan huske å ha hørt før, men som traff meg midt i trynet i all sin skjønnhet. Det er en folketone fra Ryfylke (hvor pappa har sine røtter), men jeg synes den høres mer irsk ut (a la Deg å få skode). Solrenning sæle er en sang jeg fortsatt ikke kan tenke på, langt mindre høre, uten å begynne å grine. Så avtrykk, ja.

 

Liv Marit Andresen- "Öppna lanskap" av Ulf Lundell

 

Olav Nilsen - Anarchy in the U.K. av Sex Pistols

En kjedelig november kveld 1976, jeg var 15 år og jeg satt i stuen og så på Dagsrevyen sammen med mine foreldre. Men så våknet vi av en reportasje fra London. Vi fikk se punkere i gatene med lærjakker, grønt hår som sto rett opp og med sikkerhetsnåler gjennom kinnet! Så kom lyden av Sex Pistols som hadde sluppet singelen Anarchy in the U.K. Jeg fikk bakoversveis det samme fikk far min. Forskjellen var at jeg satt med et salig glis rundt munnen mens han opplevde det som en fornærmelse mot menneskeheten. Vi hadde en kanal og ingen bannet på TV. Jeg hadde tidligere digget de voksnes musikk, band som jeg var født for seint til å virkelig være en del av, men dette var noe nytt, en musikalsk oppvåkning av dimensjoner.

Latteren i introen, den snerrende vokalen, trommene…

I am an anti-Christ

I am an anarchist

Don't know what I want

But I know how to get it

Musikken ble ikke det samme etter dette for meg, jeg oppdaget New York Dolls, Stooges og kjøpte selvfølgelig Never Mind the Bollocks, Here's the Sex Pistols som kom året etter og spilte låten over telefonen til presten som skulle konfirmere min bror, ha ha I am an anti-Christ, I am an anarchist. Good times, dette var gøy!

 

Joar Kvanvik - "We all stand together" av Paul McCartney

Det blir vanskelig, får gå skikkelig langt tilbake. Denne  sangen har gått igjen i hodet mitt fra tid til annen helt fra barndommen. «We All Stand Together» av Paul MCcartney  var vel min første «yndlings-sang», utenom de tradisjonelle barnemelodiene. McCartney har aldri vært min favoritt «Beatle»  men var tydeligvis den første musikeren til å gjøre et slags inntrykk på meg. Er vel ikke den mest sukkersøte av personer,  men smiler fremdeles av den suppe-låten. Ikke døm. 

 

Linn-Therese Johansen Ognedal - "Bolla Pinnsvin" av Alf Prøysen 

Jeg kunne valgt tusen sanger, men siden jeg bare kan velge en blir det "Bolla pinnsvin" av Alf Prøysen. 

Da finner jeg igjen den fine, trygge følelsen. 
Da jeg var liten pleide pappa å ta fram kassegitaren og synge denne for meg på sengekanten. Jeg mistet pappa ganske tidlig, men når ordene "Når sola stiger rund og gul og farger åsens topp, vet alle dyr i skogen at nå skal de snart stå opp" kommer,  er det akkurat som den dype, brummende stemmen hans er her i rommet. Da finner jeg igjen den fine, trygge følelsen.

 

Annamaria Gutierrez - «Once upon a time in the West- Main theme» av Ennio Morricone

Det var en sang som fikk meg til å hulke helt uten forvarsel for noen år siden under en yogatime. Det var Ennio Morricones «Once upon a time in the West- Main theme».

Hvordan kunne en noe svulstig filmmusikk av en spagetti western fra 1968 kunne få det til? Jeg har jo ikke hørt da den på årevis...

Jo, for det var en av mammas yndlingsfilm og musikk da jeg var knøttliten på tidlig åtti tallet. Vestlige filmer var i den tid forbudt å vise i østblokk land. I Ungarn også. Den nærmeste vi kom noe vestlighet var fra italienske og franske film av diverse kvalitet. Og mange år etter opprinnelig premiere dato. Mamma smuglet meg inn i nesten alle kinovisninger som barn burde aldri ha sett. Inkludert denne spagetti western også. Og gud, hvordan hun kunne gråte av den sangen. Hun var trist. Men vakker. Mest trist da...

Siden den «grine-under-yogatime-uten-grunn» episoden har Ennio Morricones musikk er blitt min egen tidsmaskin og oppdaget hans ganske omfattende verk som voksen.

 

Ragnhild H. Skår Nilsen - "You Oughta Know" av Alanis Morissette

Om man først skal ha kjærlighetssorg er det mye bedre å ha det til Alanis Morissette enn til Bonnie Tyler. Med You Oughta Know får du høre at alt er hans, eventuelt også hun tøyta, sin feil. Du verden så deilig det er å komme til det stadiet. Og du verden så deilig det er at jeg kan se det er 25 år siden jeg var skikkelig heartbroken sist. 

 Du verden så deilig det er å komme til det stadiet. Og du verden så deilig det er at jeg kan se det er 25 år siden jeg var skikkelig heartbroken sist. 
Med Total eclipse of the heart, som høres mye tristere ut, går det ikke an å slippe håpet om han kanskje skal komme tilbake. Vi vet at det går ikke bra, det går i sirkler av elendighet. And we'll only be making it right (and we'll never). Nei, da er det bedre med Alanis Morissette, og eventuelt planlegge giftmord. Best å ikke gjennomføre det. Det blir så mye papirarbeid, og et er verken han eller hun tøyta verdt. Og så kan man heller flytte til en annen by og finne en annen kar som er mye hyggeligere å være sammen med.

 

Maria Sannes Undheim - "Firewood", fra "What We Saw From the Cheap Seats" av Regina Spektor

Denne låta minner meg om å gå under en paraply i regntunge Oslo-gater med musikk på øret, mens hjertet sveller. Teksten er poetisk og sterk, både trist og oppmuntrende på samme tid, og melodien speiler dette fascinerende godt – som når stemningen er på sitt sørgeligste, og et lite, muntert mellomspill kommer deg til unnsetning, løfter deg opp og dytter deg i gang igjen. Dette er en låt for livet.

 

Thina Hagen - "Besvärjelse" av Oscar Danielson

Jeg hadde min første konfirmant for 6 år siden. Jobbet med talen i sikkert 1 måned. Ikke bare hadde vi en gutt som var blitt konfirmant, men hva hadde vi gjort disse årene- hva var vårt liv som personer, som foreldre, ektefeller og familie. Hvor var jeg i livet når jeg var 15? Hva trodde jeg om livet, om hva det var og hva jeg skulle bli? Hadde jeg likt meg selv som 15 åring, hva ville jeg som konfirmant tenkt om meg som person og som mor... det var en sterk april det året og denne sangen betydde enormt mye. Jeg har delt den årlig med venner når de har konfirmanter.

 

Christian Tønnessen - "Clair de Lune" av Claude Debussy

Foruten å være et perfekt stykke musikk, er dette lyden av favorittboka mi som igjen har satt dype avtrykk i livet: På sporet av den tapte tid av Marcel Proust.

En relativt stor del av dette 7 binds-verket handler om kjærlighet. Jeg var 18 år da jeg leste det, jeg studerte Ex. Phil og drømte om å bli forfatter, professor i litteratur eller noe i den duren. En så kanonisert forfatter som Proust var som en gud, og jeg var selvfølgelig helt oppslukt av teksten. Så oppslukt at jeg faktisk tror mine egne forelskelser, uten at jeg var klar over det, ble påvirket av måten karakterene i verket forelsker seg.

 Et av kjennetegnene på den proustianske forelskelsen er at den er et fiksjonsverk, bygd opp av elementer fra kunst og litteratur, og selvfølgelig ens egen fantasi. Karakteren Swann, som er hodestups forelsket i kokotten Odette, faller for denne kvinnen (som egentlig ikke er hans type) ettersom hun minner ham om en kvinne i et Boticelli-maleri. Ved en tilfeldighet blir forelskelsen også ett med et musikkstykke som for Swann er guddommelig vakkert. 

Og det jeg føler når jeg hører musikken er, litt som for de forelskede karakterene i Prousts romanverk, et uimotståelig sammensurium av egne og andres følelser, som jeg nå har på betryggende avstand men som allikevel har satt dype avtrykk

Når jeg tenker på dette, tenker jeg på Clair de Lune. Og det jeg føler når jeg hører musikken er, litt som for de forelskede karakterene i Prousts romanverk, et uimotståelig sammensurium av egne og andres følelser, som jeg nå har på betryggende avstand men som allikevel har satt dype avtrykk.

  

Carolyn Fjeld - "Tir n'a Noir" av Vamp

Har alltid vært veldig begeistret for Vamp. Nydelig sanger sunget på flott haugesundsdialekt. Fin tekst av Kolbein Falkeid. Jeg var så heldig å høre Vamp første gang allerede i 1993 da de hadde en konsert her på Sølvberget (den gang nokså ukjente). Jeg ble vilt begeistret!

 

Sofie Birgitte Andersen- "For Now" Kina Grannis 

 

Stine Honoré- "Bak en sky heim" Janove

Når den eldste sønnen min flyttet hjemmefra syntes jeg det var så ufattelig trist at han skulle bo på en helt annen kant av landet, og huset føltes veldig tomt uten ham. Plutselig var han voksen og skulle skape seg sitt eget liv, uten familien rundt seg.

Bak en Sky Heim er den perfekte sangen til alle som kjenner på vemod over at tiden går og barna blir voksne og er på vei ut av redet. Jeg anbefaler å høre den på repeat noen ganger og kanskje gråte en skvett mens man ser på bilder fra da barna var små.

 

Her finner du alle sangene samlet i spillelisten Avtrykk: 

Google+